1900: en hyllest til Bergen

For noen år siden bodde jeg i Bergen. En flott by der den ligger mellom fjellene! Slik så den ut i 2008.

Så er jeg nettopp ferdig med den historiske romanen 1900: Morgengry av Gunnar Staalesen. Første boka i Bergens-trilogien som leder opp til mannen Staalesen er best kjent for: Varg Veum.

Gyldendal, 1997

En mann med etternavnet Veum dukker opp i denne første boka, men han er ikke den mest omtalte av de kanskje tjuetalls personene leseren blir kjent med og som vi delvis får del i tankene til. Det er nemlig en kollektivroman Staalesen har begått. Det er en krimgåte her også - konsul Frimann blir funnet drept i huset sitt nyttårsaften 1900 - men romanen er først og fremst en hyllest til Bergen. Her får en vite hvordan byen utviklet seg første delen av 1900-tallet, hvordan den trakk til seg mennesker med håp om et bedre liv og støtte andre fra seg. Hvordan den moderne tiden begynte. Hvordan de mange brannene preget bybildet. Og hvordan motsetningene mellom venstresiden og høyresiden blusset opp og ble til harde kamper i mellomkrigstida.

Akkurat den politiske historien skummer jeg igjennom; det jeg nyter er fortellingene om menneskene. Den godhjertige politimannen Christian Moland, barnepiken Tordis som svermer i smugene med visergutten Ole, frøken Pedersen som kjenner byens høye herrer bedre enn de vil være ved, skuespilleren Robert Gade som håper på nye roller. Til og med ei ungjente forført av "Herren selv". De har så store håp og lengsler. De hater og elsker. Og for å si som sant er: de fleste går det ikke så bra med. (Jeg kommer til å tenke på Joss Whedons (Buffys pappas) regel om at lykken aldri kan vare.)

Jeg bodde for kort tid i byen til å kunne stedfeste alle områder og gater, men likevel føler jeg at jeg kjenner meg igjen.
Av og til flytter fortelleren seg ut av Bergen - sørover til Rogaland, vestover til Finse og nordover til Sunnfjord - for å gi innflytterne en bakgrunn. Ei fin avveksling. Jeg som innflytta halling er litt stolt av den kjekke anleggsarbeideren Gudmund Bergo (en jentefut, vel å merke). Jeg biter meg også merke i etternavnet til Bergos rival, Nesbø; min farmors mor kom fra Bergen og hadde dette etternavnet. Men som Staalesen skriver før fortellingen starter:

Alle personer og hendelser i denne boken er oppdiktet, bortsett fra historiske personer som er nevnt ved eget navn eller hendelser fra århundrets historie som er allment kjent.

Språket: det trenger en kommentar. Staalesen skriver med en tone som setter en tilbake til akkurat denne tida. Bytt ut "å" med "aa" og bruk dansk rettskrivning, så er du der. Virkelig godt gjort! Det kan ikke være tilfeldig, og jeg er spent på hvordan neste bind, 1950, vil se ut.

Og hvem var det egentlig som drepte konsul Frimann? Og hvem drepte... ja, det gjenstår å se.

Påskrift:
Dialogen er av og til på dialekt (hos alle andre enn sentrums-bergensere? Eller sosieteten?) Av og til på nært nynorsk. Virker troverdig og er et smakfullt krydder.