Rast ved rinnende vann

Trett er vort hjerte ikke,

men dagen er blitt kveld.

Vi stanser. Gjennem vor taushet

toner vannenes væll.

Vi hører i elve-susen

at evigheten er nær.

Vi fødtes til jorden. Vi møttes.

Vi hadde hinannen kjær.

"Om litt kan vi intet høre

- dette er Alt vi vet.

Vannet skal videre bruse

gjennem all evighet."

Emil Boyson

Bildebok om Hoppalong - lest av Synne, 34 år

Per Mikkel og Mary Ann Haldorsen, 2011

Jeg har fått boka Hoppalong: Dammen med det grønne monsteret av forfatteren Per Mikkel Haldorsen. Takk for leseeksemplar! Boka er illustrert av Mary Ann Haldorsen (familie?).

Forfatteren var aktiv fotballspiller, men etter en skade måtte han tenke nytt. Han jobber i dag som styrer og pedagogisk leder i en barnehage. Så fikk han ideen om å lage ei bildebok, og Hoppalong-boka ble til. Det ser ut til at det kan bli begynnelsen på en serie.

Før jeg fortsetter vil jeg slå fast to ting:
1. Jeg er ingen proff bokanmelder. Det betyr både at jeg ikke får penger for å skrive om bøker og at jeg ikke har alle de flotte analyseverktøyene og fagspråket på plass. (Det siste trenger ikke være noen ulempe når "folk flest" skal lese anmeldelsen.)

2. Jeg er heller ikke noe barn. Små barn (opp til 3 år?), som er målgruppa for denne boka, vil til dels ikke forstå min kritikk og iallfall ikke bry seg om den. Ifølge forfatteren slår boka virkelig an hos de minste, og jeg har tenkt å la en smårolling komme til orde i et senere innlegg.

Jeg skriver som en voksen, språkbevisst og spenningsglad storleser som også har erfaring med høytlesing for små og store.

Dammen med det grønne monsteret handler om ekornet Hoppalong og elgen Tulletunge som hjelper ulven Grålabb å redde sutten hans fra krokodillen Grønne monsteret. Krokodillen gjemmer seg i en dam og har stengt noen frosker inne i ei kiste.

Dette er ei fargerik bok med ei artig, eventyraktig handlingsrekke. Karakterene har sine særtrekk, og noen snur opp ned på forventningene til dyretypen (en stor, suttesugende ulv som tisser i buksa er vel ikke dagligdags!) Spenningen rundt Grønne monsteret i dammen blir bygd opp på en fin måte. Boka har elementer som gjør at barnet kan være aktivt: telle og finne ting som blir borte på veien. Den har interessant "ekstramateriale" som et kart og minnebok-beskrivelser av karakterene.

Men noe vil jeg peke på som bør endres til ei eventuell neste bok. Det vil heve kvaliteten betraktelig.

• tegningene er veldig stiliserte. En kan delvis se kopiering av en karakter fra oppslag til oppslag, de har fastlåste ansiktsuttrykk, og spesielt størrelsesforholdene blir feil. Det er ekstra tydelig når Hoppalong skal drikke fra dammen; han er tegnet like stor som elgen, og dammen blir liten.
  Kartet er forresten tegnet veldig bra.  
• på andre oppslag, der Hoppalong har malt huset sitt, er teksten skrevet i nåtid (presens); ellers er den i fortid. Grammatiske feil bør ikke forekomme!
• det er gjennomført bruk av særskriving ("sær skriving") på kartet og i minnebok-delen: favoritt leke, gull nøkkel, Flaggermus Hulen, Insekt Skogen. I den løpende teksten er ordene rett sammensatt: froskedammen, tursekken osv.
  
  Særskrivingsfeil (ofte feilaktig kalt orddelingsfeil) er irriterende vanlig i norske tekster og har sannsynligvis med engelsk påvirkning å gjøre ("apple tree" = epletre). For spesielt interesserte vil jeg anbefale denne Facebook-gruppa.
• Hoppalongs magiske nøkkel kunne gjerne vært nevnt tidlig i teksten (på første oppslag?), siden den er viktig for gjennomføringen av redningsaksjonen.
• Grålabb legger seg i aller siste setning tilbake på "skogens myke steiner", og dette må vel være feil?

Når jeg (eller en annen voksen) leser sammen med treåringen senere, vil jeg spesielt legge merke til om han syns Hoppalong er stor ved dammen, og om han blir forvirret av den magiske nøkkelen. Utfordringa er å ikke la dette styre høytlesinga, men la barnet oppdage ting av seg selv!

Mann eller kvinne? del 2

Pappa og mamma 

Alternativ tittel for innlegget: Mann OG kvinne. For det handler om forholdet mellom menn og kvinner, og hva som skiller oss!

Det er ulike syn på hva disse forskjellene består i, og hvor mye de skal ha å si i praksis. Er kjønnsforskjellene biologi eller kultur? Dere husker kanskje Harald Eias program Hjernevask (les mer på Wikipedia), det gikk på NRK i 2010. Etterpå kom boka Født sånn eller blitt sånn? Les gjerne også denne kronikken i Dagbladet, der Eia og medforfatteren hans forklarer seg.

Eia er utdannet sosiolog og ville bevise at sosiologene hardnakket argumenterer for samfunnspåvirkningens, altså kulturens, rolle på bekostning av natur og biologi. Med hensyn til kjønnsforskjeller betyr visstnok hormoner og kromosomer ytterst lite, vi kan utvikle oss som vi vil enten vi er menn eller kvinner. Jeg har også et inntrykk av at det er den offisielle politikken i Norge. For ikke lenge siden leste jeg ei spalte i A-magasinet med samlivsterapeuten Frode Thuen, der han forsøkte å legge død alle punktene den mannlige innsenderen hadde om de store forskjellene mellom menn og kvinner.
Menn og kvinner skal jo være likeverdige. Vi skal jo kunne velge hvilket liv vi vil. Hvorfor skal en terpe på forskjellene mellom oss da?

Det er også fakta at slett ikke alle føler seg hjemme i en båstenkning og klare skillelinjer mellom kjønnene. Jeg vil tro det gjelder de fleste av og til. Det trenger ikke være så alvorlig at en er født med feil kropp i forhold til kjønnsidentiteten (jamfør dette innlegget). Det kan for eksempel gå på det at

• en mann som viser mer følelser enn menn flest blir sett på som umandig
• ei kvinne som mekker biler blir nedvurdert som kvinne
• osv. osv.

Da skal en være sterk. Da må selvtilliten ligge trygt fundert - et sted utenfor kjønnsidentiteten?
Så der ligger faren: blir linjene streket opp for rigid, er det lett å falle utenfor.

Likevel: jeg tror at det er iallfall ett område av livet vi kan ha nytte av å tenke kjønnsforskjeller, og det er når kvinner og menn skal snakke sammen, eller kommunisere generelt.

Hilt og Hansteen, 2002

Mange kjenner sikkert til Mars og Venus-bøkene til John Grey. Jeg leste Mars og Venus på stevnemøte. Her forteller Grey om de fem fasene som fører fram til giftermål (et livslangt forhold mellom tvillingsjeler er det ambisiøse målet): tiltrekning, usikkerhet, fast følge, intimitet og forlovelse. Han nevner under hver fase hvordan menn og kvinner ofte tenker ulikt om ting, og hvordan dette skaper problemer. For eksempel:

• en mann gir råd og veiledning til en kvinne når det hun egentlig vil ha er sympati og et ledig øre. Hans fokus er på jobben som må gjøres (å løse problemet).
• en kvinne lytter for å vise interesse og tror at mannen blir mer interessert i henne jo mer hun lytter, men han blir da mer interessert i det han snakker om.
• når en kvinne snakker om sine feil og problemer, tenker hun at hun viser ærlighet og gir av seg selv, men han syns hun har et negativt fokus.
• en mann kan gjøre mange småting for kvinnen i starten av et forhold for å "vinne henne", men slapper gjerne av ("parkerer bilen") når de først har et fast kjærlighetsforhold; hun forventer at han skal fortsette å varte henne opp og blir skuffet.
• en kvinne kan forvente hjelp av mannen uten å si det; hun tror han vil oppdage at hun trenger avløsning og blir skuffet når han ikke gjør noe. Han tror hun vil si ifra. På Mars har de følgende motto, ifølge Grey: "Gjør aldri noe du ikke trenger å gjøre."
• Kvinner er generelt bedre til å oppfatte undertekst, menn må ha ting i klartekst.

Så er spørsmålet: kjenner jeg meg igjen i dette? Delvis. Og jeg vet om konkrete situasjoner som kunne vært unngått hvis jeg hadde lest denne boka først!
Så jeg sier takk for gode råd. Samtidig er boka av og til så svart-hvitt - og tradisjonell - at jeg reagerer. Mannen skal gi, kvinnen skal ta imot; mannen skal være aktiv og kvinnen "aktivt mottakende". Biologien rår altså!

Når det er sagt: mamma har lest den første i serien (Menn er fra Mars, kvinner fra Venus) og sier at Grey åpner opp for forskjeller på tvers av kjønnene, og skriver at en kan kjenne seg igjen i det som står om motsatt kjønn.
Har du lest en eller flere av disse bøkene? Hva syns du?

Småprat på en mandag

Av og til holder en på med flere ting på en gang. Jeg har en sånn periode. Dermed blir dette et innlegg der jeg småprater. Mest om bøker, men også om en ny hobby!

1. Jeg er ferdig med Hver dag av David Levithan, som jeg siterte i går. Hva syns jeg om boka?
Ideen er som sagt veldig interessant. Boka har driv, og det er lett å bli revet med. Men det er visse ting som skurrer, logiske brister. Jeg vil nevne to (mini-spoilervarsel!)

• det blir aldri forklart hva slags vesen A egentlig er (for enkelthets skyld bruker jeg pronomenet "han" videre). Han skriver av og til som om han var en fysisk person - han tror for eksempel at han har foreldre. Men hvordan kan en sjel eller personlighet ha foreldre? Hvor får han den tanken fra?
• A virker noe tungnem når det gjelder det å forstå Rhionnans dilemma. Hvordan kan ei ung jente lære å elske en sjel eller person som alltid skifter utseende, når utseendet betyr så mye for hvordan en forholder seg til mennesker? Han elsker henne, og forventer at hun skal elske ham i alle de forskjellige kroppene han besitter. (På den andre siden: dette peker på hvor lite utseendet egentlig burde ha å si for hvordan vi forholder oss til andre).

Jeg leser boka delvis som en kollektivroman der jeg får innsyn i livene til ulike mennesker, det er min måte å omgå bristene på.

Kagge, 2001

2. Her om dagen kjøpte jeg ei veldig artig bok på bruktbutikk. 10 kroner! Den heter Bakmålsordboka og er skrevet av Kjetil Rolness. Her blir ganske vanlige ord forklart på en ny måte. Et eksempel:

dyneløfting vektløfting for sveklinger årets VM i d- forløp uten nye dopingavsløringer

Anbefales!

3. Jeg har også lest i den absurde/satiriske tegneserieboka Ti kniver i hjertet av Karstein Volle, i serien Fakta fra verden. Kebab, origami, partilogoer og ironi er blant de mange temaene som får en litt spesiell vinkling. Umulig å forklare uten at en ser stripene selv!  Les mer om boka på boksøk.no.

4. (Den nye hobbyen) Jeg har funnet en måte å digitalisere mine gamle kassetter på, det er faktisk veldig gøy å prøve seg fram! Programmet jeg har lastet ned til digitaliseringen heter Audacity, og det er gratis. I tillegg kjøpte jeg en kabel til overføring fra kassettspiller til PC. Her fikk jeg tips om hvordan jeg skulle gå fram!

Utsnitt av Audacity

5. På en Oslo-tur i sommer stakk jeg innom Teknikmagasinet. Det kan diskuteres hvor mye en egentlig trenger av alt det rare de selger (og flere av tingene bør helst ikke brukes samtidig... grøss), men jeg fikk med meg en katalog som jeg leste med stor interesse. Og det skal de ha: de skriver morsomme tekster til mange av varene, med et rikt bildespråk.
Med en SodaStream på kjøkkenbenken slipper du å slepe hjem tunge flasker fra butikken og holder samvittigheten ren som kildevann!

Anden (badeand, bl. anm.) er vanntett men bør ikke utsettes for forsettlig og overlagt drukning. Smøres med kvakksalve.

Som representant for kvinnekjønnet takker jeg for omtanken i neste eksempel, som er en fin overgang til neste blogginnlegg:

Teknikmagasinet, 2012

To smakebiter på søndag: Hver dag og Da terroren rammet Norge

Smakebit på søndag er oppfinnelsen til Flukten fra virkeligheten, besøk bloggen for å få flere - og bli med på en giveaway!
I dag tar jeg med to smakebiter.

Jeg ble riktignok ferdig med Da terroren rammet Norge av Kjetil Stormark for et par dager siden, men av åpenbare grunner syns jeg den passer i dag. Boka er tykk og tung og bør egentlig leses i små biter, men samtidig er den bygd opp som en ekte thriller der en stadig nærmer seg et høydepunkt. Stormark forteller parallelle fortellinger - nesten i en skjønnlitterær tone - fra ulike menneskers ståsted før, under og etter eksplosjonen og skuddene. De som ble rammet direkte, de som snakket med dem, de som hjalp dem og de som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente på nyheter om sine nærmeste - i tillegg til de som styrer landet. Her er sitatet, en sterk scene:


På Sundvolden Hotel er Dana Barzingi i ferd med å gi opp.
"Hun er død. Det er bare å gi seg. Det er ingenting jeg får gjort," tenker Dana.
Han ser at det er flere som kommer bort for å snakke med ham. Men Dana får ikke med seg hva de faktisk sier.
Men der - der kommer det en buss til.
Idet bussen passerer, ser Dana et kjent ansikt. Det er Hajin. Det er faktisk Hajin!
Han kjenner tårene strømme på. Dana greier ikke holde masken lenger (...)
"Jeg skal aldri slippe deg mer. Aldri slippe deg mer. Jeg skal aldri...ja...gå fra dere mer," hulker Dana og holder søsteren tett inntil seg.

På norsk: Gyldendal, 2012

Boka jeg holder på med i dag heter Hver dag og er skrevet av David Levithan. Den handler om "A", en sjel som bytter kropp hver eneste dag. Sekstenårige jenter og gutter fra ulike bakgrunner og med helt ulike måter å leve på får en annerledes dag der A delvis styrer dem, og der de neste dag har problemer med å huske hva som har skjedd. A prøver å ikke gjøre for mye som forandrer livene deres. Men så møter han/hun Rhiannon, som gjør det mye vanskeligere å holde avstand til kroppene han/hun bebor. Her er sitatet fra side 72 (forhåndseksemplar. Takk, Gyldendal!), der A gjennom øynene til ei jente ser på Rhiannon:

Hun sitter rett ved siden av meg. Jeg vil stryke over armen hennes med fingeren. Jeg vil kysse nakken hennes. Jeg vil hviske sannheten i øret hennes.
Men isteden ser jeg på når hun bøyer verb.

Dette er ett av de mest fascinerende plottene jeg har vært borti i bøkene jeg har lest. Hver dag blir nesten som en slags kollektivroman, der en møter mange ulike liv, og alle har en ting til felles: en sjel som styrer dem etter tur.
Det får meg igjen til å tenke: hva er det egentlig som gjør at jeg er jeg? Kunne jeg blitt en annen under andre forutsetninger? På et annet sted, i en annen familie, med andre venner? Hvordan er min sjel?
Og har jeg en tvillingsjel?
Det er et spørsmål for neste innlegg.  (Hvis det passer inn.)
Det samme er spørsmålet: fins det egentlig kvinnelighet og mannlighet?

Mann eller kvinne? Del 1

Jeg er født som jente. Oppvokst og oppdratt som jente. Jeg har i dag gjennomsnittlig høyde og passe vekt for ei voksen kvinne, tilhørende lys stemme og en kvinnelig kropp.

Jeg som femåring. Gutt eller jente?

Jeg er også så heldig at jeg føler meg som jente/kvinne. Det jeg ser utenpå passer med det jeg føler inni. Jeg kan riktignok aldri huske at jeg var "rosajente" som barn; interessene jeg hadde (lesing, skriving, tegning) var verken jentete eller guttete, mer nøytrale. Kjønnsløse? Jeg var sjelden opptatt av å pynte meg. Men jente var og ble jeg, det var som jente jeg følte meg vel. Hva nå enn det måtte bety. For hva er det å være kvinnelig?

Jeg har kledt meg i mannsklær to ganger. Da tenker jeg ikke på jeans og genser, som er mer kjønnsnøytralt, men i farfars dress, skjorte og slips (en gang med påmalt bart). Begge gangene var det for gøy - en gang i et bursdagsselskap der vi skulle skifte kjønn i klesveien, og en gang i russetida. Og det var spennende å prøve det. Ikke bare kle seg om, men legge seg til en litt annen måte å gå på, snakke på, holde hodet på.

Kvinnelige leser: sett deg godt tilbake i sofaen med skrevende bein og armene på sofaryggen. Prøv det i noen sekunder.

Men jeg har aldri følt behov for å kle meg som en mann konstant, eller oppføre meg som en mann. Det er som kvinne jeg føler meg trygg; glem dette med "det svake kjønn"!
Om noe har jeg blitt mer feminin med årene og mer fornøyd med å være kvinne.

Men ikke alle er født sånn som de føler seg inni. Ikke alle har det så enkelt. Jeg har nettopp lest Mann er da kvinne: dagbok fra Jentene på Toten av Marion Arntzen og Kari Kahrs. Her er det dagboksnotater fra flere av "jentene på Toten" (fra TV-program på NRK), som alle er transpersoner født som menn, og noen av menneskene i livet deres.

Piratforlaget, 2011

Så kan en ikke si det så enkelt at alle mannlige transpersoner er kvinner i mannskropp. Noen føler seg som menn og lever som menn, men har en kvinnelig (ekstra) identitet som de utforsker og som betyr mye for dem. Andre vet at de er født annerledes enn de føler seg, og de lengter etter å se ut slik som den kvinnen de har inni seg. Disse er transseksuelle (transkjønnede) og velger da gjerne operasjoner og hormonbehandlinger. Noen forelsker seg i kvinner, andre i menn - eller begge kjønn.
Det var veldig interessant å lese dagboksnotatene - noen var såre, noen dypt depressive og suicidale, andre humoristiske eller fint filosofiske. Stort sett ei blanding. Uansett hvordan en tenker om kvinner, menn og transpersoner (jeg vil for min del alltid syns det er rart å se maskuline personer i kvinneklær), møter en her generelt gyldige tanker om identitet, selvfølelse og selve livet. Jeg likte spesielt det Tone (født som Tor Erik) skriver (her fra s. 209):

Egentlig føler jeg meg som et romvesen hele tiden. Av og til skulle jeg ønske at folk kunne lese følelsene i meg og skjønne at dette er den jeg er - det er ikke noe jeg ønsker å bli, jeg er Tone.

Den mest kjente norske transen er vel Esben Esther Pirelli Benestad, som sønnen Even lagde dokumentarfilm om (Alt om min far, 2002):



Neste ut: Er menn fra Mars og kvinner fra Venus?

Oppdatering: det er viktig å holde tunga rett i munnen når en skal omtale ting en ikke har greie på! Jeg fikk hjelp av LLHs ordliste, og har nå fjernet uttrykket "transe" fra innlegget fordi det ikke (som jeg trodde) betyr transperson, men er et slengord for transvestitt.

En smakebit på søndag: Delirium

Gyldendal, 2012

Dagens (egentlig gårsdagens) smakebit kommer fra boka Delirium av Lauren Olivier, ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese. Delirium er en dystopisk ungdomsroman i rekka etter Hunger Games, Uglies, Matched med fler, og ligner kanskje mest på den siste - og den har som hovedpremiss at kjærlighet i framtidens USA blir sett på som en sykdom, roten til alt ondt.

Sitatet kommer fra side 131 (OBS: forhåndseksemplar, ikke korrigert):

"Lena! Herregud, Lena!"
Jeg skvetter ut av tåka da jeg hører navnet mitt, og med ett blir jeg veldig klar over at jeg står midt i en stor folkemengde.
Nei. Det er ikke bare en folkemengde. Det er gutter. Og jenter. Ukurerte, alle sammen, ikke tegn til noen arr på halsen deres - i hvert fall ikke på de som står nær nok til at jeg kan se det. Gutter og jenter som snakker sammen. Gutter og jenter som ler. Gutter og jenter som drikker av samme glass. Plutselig kjennes det ut som om jeg kommer til å besvime.

Det er bloggen Flukten fra virkeligheten som er vert for En smakebit på søndag. Besøk bloggen for å finne flere, og kanskje lenke til din egen. Og ha en god søndag!

Glimt fra Sverige 5: Norrland, del 2

Rabén & Sjögren, 2011

Jeg avslutter Sverige-temaet på bloggen (for denne gang) med den siste svenske ungdomsboka jeg kjøpte, og den mest ekstreme.

Skjut appelsinen av Mikael Niemi har sannsynligvis handling fra Norrland (som denne boka), kanskje fra samme sted som i Populærmusikk fra Vittula?  Skjut apelsinen er oversatt til norsk med tittelen Bomb dem!


Niemis bok er flere hakk mørkere, mer brutal og - skal vi si eklere - enn Synvilla. Jegpersonen er en outsider som Samuel, men enda mer aggressiv og - på noen måter - destruktiv. Når jenta han er forelska i kaster rosene han gir henne i golvet i skolekorridoren, får han en intens følelse av å dø. Bildespråket i denne scenen er utrolig detaljert og spesielt. Så blir han født på ny, som en sårbar baby som vokser til og blir mer og mer tykkhudet - og hard. Han får et nytt syn på seg selv og på skiterne og idiotene, to grupperinger som han deler sine medelever inn i. Han selv er ynkelig og allmektig på samme tid.

Pennan är min pistol
Jag skjuter dig i ögonen
sprutar ord i din hjärna
taggar dej med min sprej
vakna för fan
jag vill att du vaknar för fan
vakna för fan
jag vill att du slutar dö

Flere ingredienser gjør dette til alt annet enn en lystig affære. Pålle, en sprø klassekamerat med en hemmelig overlevelsesbunker, et uhyre av en far og mistenkelig nær omgang med eksplosiver og våpen, blir jegpersonens nye medsammensvorne. Selv drar "jag" outsider-imaget enda lengre ved å gå på skolen med 1) en stygg sykepleiefrakk og 2) snørr på kinnet (en fascinerende idé forresten! Når turte du sist å gjøre noe utenom det vanlige?) Han tagger bombe-dikt på skoleveggen om natten, han leser Sult av Knut Hamsun, han føler og drømmer og skriker. Han finner også en ny måte å bruke et bananskall på, og dette blir beskrevet virkelig saftig. - Når jeg tenker meg om, er det mye saftig ordbruk her, både i konkret og overført betydning. Og slutten...vel... kan det bli mer dramatisk?

Niemi utfordrer. Nå vet jeg ikke hva jeg mener om boka - bare hva jeg følte etter at jeg hadde lest den. Litt som et slakt, for å si det som sant er.
Har du lest noe av Niemi?

Glimt fra Sverige 4: Gotland

Før søster og jeg dro til Stockholm tok vi en svipptur til Gotland, den største svenske øya. Vi holdt oss mest i Visby, en utrolig fin by der store deler av middelalderbebyggelsen er intakt. Må bare oppleves!

Utenfor ringmuren fant vi en sovende katt som jeg feilaktig trodde var Facebook-katten Knäcken. Men fin var den uansett, det var akkurat som om den ventet på koselystne besøkende.

Dag 2 leide vi sykler og syklet litt på måfå nordover langs kysten. Vi var heldige og fikk strålende vær, perfekt også til bading! 

Dette leder meg over på ei av ungdomsbøkene jeg kjøpte i Junibacken i Stockholm: Synvilla av Karina Berg Johansson. Her er det nemlig en skoleklasse (avgangselever på ungdomsskolen) som reiser til Gotland, overnatter på en campingplass og leier sykler som de blant annet bruker til Lummelundagrottorna (som vi vurderte å besøke).



Raben & Sjögren, 2010

Denne boka er akkurat så mørk og tøff som en får inntrykk av fra coveret. Hovedpersonen Samuel har med seg en kniv på Gotlandsferja; med den har han tenkt å ta sitt eget liv. Han vil bare oppleve dette siste opplegget med klassen først. Og ikke minst: manne seg opp til å fortelle Emelie, klassens babe, at han elsker henne. Men han er en typisk outsider, svartkledt og depressiv, og han har en arg konkurrent i den mer modne, lyshårede kjekkasen Lucas.

Emelies mor, Ika, er med på klasseturen som forelder. Hun ønsker sterkt at turen skal føre henne og Emelie nærmere hverandre, men det ser ikke ut til å skje. Hun merker seg at Samuel virker ensom og prøver å følge ham opp. Og hun kjenner forbudte følelser for en hun virkelig burde holde seg langt unna. Langt. Unna.
En utrolig spennende ungdomsroman - jeg falt for den, selv om slutten virket litt enkel.



  

Glimt fra Sverige 3: Småland

Bakkebygrenda ligger så høyt, og når vi skal til Storgrenda, der vi går på skolen, og der butikken er, så har vi nedoverbakke nesten hele tiden. Men når vi går hjem igjen, har vi jo oppoverbakke. Lars sier at når han blir stor og blir en snurre-rundt-trilli-bunt-ingeniør, skal han finne opp en bakke som snur seg, så den alltid kan være nedoverbakke.
 (Mye moro i Bakkebygrenda)

Søster og jeg gjorde altså en stopp i Småland på Sverige-turen vår. Det hører liksom med når en elsker barnebøker, og i tillegg passet det godt fordi søster har ei svensk venninne som bor i Västervik, nabobyen til Vimmerby (hvor Astrid Lindgren vokste opp). Vi fikk overnatte inne i den smålandske skogen sammen i ei lita "stuge" som Lalla leide på helårsbasis.

Det ble gåturer i distriktet (der vi blant annet fikk se et ekte villsvin med unger), bading i et lite vann (nydelig varmt), grilling og generell mysighet. Og så rundturer i Vimmerby og Västerås. Vi besøkte selvfølgelig da Näs, gården til Astrid, der det nå er lagd et senter med utstilling og butikk. (På bildet øverst i bloggposten ser du huset hun vokste opp i - det er fremdeles i privat eie.)

Utstillinga var virkelig flott bygd opp med bilder, lyd og tablåer. Jeg kommer vel alltid til å huske bildet av den gamle dama (og dette er skrevet med dyp respekt) som klatrer i trær bare fordi hun vil! Og et dikt jeg aldri hadde lest før gjorde inntrykk - det begynner slik:

Vore jag Gud
då skulle jag gråta
över människorna,
dem som jag har skapat
till min avbild.


Etterpå kjøpte jeg et utstillingshefte og en biografi som jeg har tenkt å lese på toget.

Vel hjemme i Norge fant jeg ut at jeg stort sett bare har sett filmene som bygger på Astrids bøker, og ikke lest selve bøkene. En skam for en barnebibliotekar! Så jeg lånte med meg hjem ei lita bunke fra biblioteket: Fortellinger, Mye moro i Bakkebygrenda, Barna fra Bråkmakergata, Koste-Kari og de andre ungene og Marikken og Junibakkens Pims. Sistnevnte husker jeg veldig godt fra Barne-TV. 
Det er lett å merke at de fleste bøkene 1) er skrevet først og fremst for små barn og 2) har et viktig budskap: små og store, rike og fattige, er akkurat like mye verdt. Et budskap borgermesterfruen får høre når Alva blir med Marikkens familie på ball:

- Kjære Jonas, sier hun, - vi pleier ikke ha tjenestefolk med på dette ballet.
Med lav stemme sier hun det, og hun later som hun tror at Alva ikke kan høre det. Men Alva har en utmerket hørsel, og hun blir rød i ansiktet.
Far setter øynene i borgermesterfruen.
- Jasså, ikke det, sier han. - Da er det på tide at det blir en forandring, syns jeg.

Visste du at Astrid bodde hele sitt voksne liv i Stockholm? Der var vi selvfølgelig også. Og vi besøkte barnebok-parken Junibacken på Djurgården, der vi fikk en fysisk rundtur gjennom Lindgrens verden i en liten vogn og heldigvis kunne si at vi ville ha svensk tale. Det var også der jeg kjøpte de svenske ungdomsbøkene.

Her er hotellet vi bodde på i Stockholm. Fint, ikke sant?

Glimt fra Sverige 2: Skåne

Rabén & Sjögren, 2011

Skåne er en landsdel vi heller ikke fikk med oss på Sverigeturen, men hva gjør vel det når en vil skrive et innlegg om ei bok med handling derfra?

Min pappa är snäll och min mamma är utlänning av Emmy Abrahamson er ei bok det er litt vanskelig å forholde seg til. Her kommer ønsket om å være politisk korrekt, vennlig innstilt mot alle og lite fordomsfull i krig med hangen til å bare la seg rive med i ei sprø forviklingshistorie.
Disse er med:
- Alicja, nesten 16, flyttet fra Stockholm til Skåne, har opplevd små-mobbing på grunn av det, og som om ikke det skulle være nok: halvt polsk.
- Ola Olsson på naturbrukslinjen, Österports kjekkeste gutt som kunne vært en prima kandidat til Hitler-Jugend (og dermed utenfor Alicjas rekkevidde, tror hun)
- Alicjas venninner Natalie (selvfølgelig forelsket i Ola) og Tysta Marie (adoptert fra Vietnam), som hun leker Gyllene tider sammen med (her har du en video som kan friske opp hukommelsen!)
- en storebror og en pappa som stort sett er fraværende (broren kommer inn mot slutten)
- og fremfor alt Alicjas polske mor Beata, som hun bor og kriger med hver dag. Beata arbeider som tolk på politistasjonen og er ikke spesielt flink til å lage mat - eller forstå Alicjas bekymringer. Her er en typisk samtale mellom de to (s. 8):

"Hur kunde du säga till Jadwiga att jag har finnar?" 
Beata fortsätter mala.
"Men du har finnar," säger Beata. "Jag behövde inte säga nåt. Hon såg det på fotona jag skickade."
Jag står kvar med bultande hjärta, oviss om vad jag borde säga härnäst. Varför kan hon inte förstå att det finns saker som är för känsliga att tala om? Att saker som a) min hy, b) mina rätt små bröst, c) mina stora fötter och d) tusen miljoner andra privata saker inte borde diskuteras med alla!
"Hon sa att jag skulle tvätta ansiktet med urin!"
Flera dussin rosavita ormar slingrar sig ur köttkvarnen.
"Mamma, du måste inte diskutera allt med dina systrar", fortsätter jag. 
Då säger Beata meningen som jag hatar mest av allt. Meningen som det inte finns någon comeback från. Slutmeningen, då jag vet att slaget är förlorat.
"Nie krepuj sie."  

Med Beata følger det både nye bekjentskaper
- Sylwia, Beatas venninne, som rømmer fra et voldelig ekteskap i Polen; har et horete utseende og en drøm om å få en rik svensk mann på kroken,
- Sylwias datter som viser seg å være en ung psykopat og dessverre OGSÅ blir interessert i Ola,
- to polske arbeidere som Beata finner ut at hun skal smugle inn i landet sammen med diverse ulovlige varer, og som gjør en mildt sagt mindre vellykket jobb på leiligheten.
En må vel også kunne si at psykiateren som kommer inn i Alicjas liv er morens fortjeneste. Iallfall delvis.

Det er virkelig lagt opp til problemer for Alicja av alle slag. Alt blir beskrevet i en utrolig tørrvittig tone. Alicjas livsregler, for eksempel denne, gir små sammendrag:
# 238: Acceptera att det är nödvendigt att du följer med din polska kedjerökande släkting och hennes illasinnade dotter, din muppling, för att träffa den katolska kyrkans högsta ledare och Guds språkrör på jorden.

Og det ER morsomt! Jeg skulle bare ønske at det ikke handlet om innvandrere.

Kanskje noen har lest barnebøkene om Iqbal Farooq, som handler om indere i København? Der er det også humor, men av en betydelig snillere type enn det Emmy Abrahamsen driver med.

Sørlandsboksommer

Mandag og tirsdag var mamma og jeg - to dedikerte bokelskere - i Bokbyen i Tvedestrand. Nå har det seg slik at 1) hun syns hyllene hjemme hos dem er fulle nok, og 2) jeg har masse bøker på jobb som jeg kan lese, men likevel: det kunne jo være at vi fant noen skatter?
Ellers hadde vi skjønt at Tvedestrand er en sørlandsperle, og det passer godt for en sørlandslesehest.

Sjarmerende Tvedestrand i sånn passe pent vær.

Vi overnattet på Tvedestrand Fjordhotell, som ligger rett ved brygga, veldig flott til. Nedenfor vises utsikten fra hotellrommet vårt, som var viet Jahn Otto Johansen (med Den brune fare liggende på TV-bordet).

Selve "bokbyen" med antikvariater, museum og sjarmerende små butikker ligger nedover mot havna, ellers er også Tvedestrand oppdatert med både dagligvare, kiosker og kjøpesenter (ikke bare bra for de små butikkene) - men den bærer preg av å være en typisk sommerby. Noen butikker holder bare oppe om sommeren (enkelte i helga i vinterhalvåret). 

Vi var innom det som fantes av antikvariater. Det var masse bøker stablet både her og der, og noe kunne jeg nok tenkt meg å ta med meg hjem. Men bare tanken på bagasjen jeg skal ha med meg nordover igjen...

Skagerrak antikvariat/ Nynorsk antikvariat. Bøker stablet i alle vinduene!

Det ble to bøker. På Ex Libris kjøpte jeg ei fantasybok med fugler i hovedrollene, den er jeg spent på. Butikkinnehaveren var ikke veldig begeistret for fantasy, han syns ikke ungdommer bør lese denslags. Ellers gjorde han et hyggelig inntrykk.

  

På Familia Antikvariat, som skilte seg ut ved at

1) bøkene stod fint ordnet overalt og til og med mange med fronten ut

2) det var flere sitteplasser som innbød til lesing på stedet

3) det var tente stearinlys rundt omkring i lokalet, en skikkelig stemningsskaper

kjøpte jeg (flaut å si) en rasende billig chick-lit om sjokoladespisende venninner, perfekt til toglesing (men allerede påbegynt).

Familia Antikvariat

De mange virkelig klassiske skattene fikk altså stå i fred for meg denne gangen. Men det var godt å bare gå rundt og se på bøkene, vite med seg selv at "her hviler kunnskapen"! 

Visste du forresten at Arne Garborg var den som startet Tvedestrandsposten? Det skjedde i 1872.

Vi var innom museet som inneholdt en krambod, et fullt utstyrt tradisjonelt apotek og små utstillinger, og i en av utstillingene fant jeg ei fascinerende historie. En liten gutt i Australia fikk se et seilskip fra Tvedestrand, og fikk et brennende ønske om å en gang besøke denne lille norske byen. Som voksen ble han berømt for ett eller annet (slår meg selv virtuelt med ei bok i hodet for dårlig noteringsevne) og kom til å besøke både Bergen og Oslo ... og Tvedestrand.   

Vi besøkte også Broms bakeri på brygga og opplevde et aktuelt eksempel på hvordan fortida innhenter nåtida: en annen kunde, ei pent pynta dame med hatt, fortalte beveget om sin sommerjobb der for mange år siden og ville bestille "bakervarer fra gamle dager". 

For de som måtte lure: hun i blått er ikke den eldre dama.

Alt i alt: en sommertur til Bokbyen og Tvedestrand anbefales på det sterkeste! 

Les mer om Tvedestrand på lokalhistoriewikien.

Finn alle mulige slags bøker på antikvariat.net (også fra butikkene i Tvedestrand).

Glimt fra Sverige 1: Norrland

Jeg tenkte jeg skulle komme med småglimt fra turen vi hadde i Sverige, med bøker som passer til. Først kommer et innlegg om et område i Sverige vi ikke rakk å besøke: Norrland, nabolandets nordligste landsdel.

Grunnen til at jeg velger denne ubesøkte landsdelen først er at jeg nettopp har lest ei bok med handling derfra (en ikke navnsatt, større by), ei bok jeg ikke klarer å være stille om. Underveis rant tårene, jeg leste utdrag høyt for hvem som helst som ville høre, og etterpå fikk mamma en god klem. Jeg kunne si at jeg har funnet en veldig het kandidat til beste ungdomsbok lest i 2012. 

Raben & Sjögren, 2002

Boka heter Ingen grekisk gud, precis og er skrevet av Katarina Kieri. Den ble oversatt til norsk med tittelen Ikke akkurat noen gresk gud, men er dessverre ikke lenger i salg i Norge. Besøk et bibliotek og be dem finne den til deg!

NB - IKKE les det som står om boka på Bokkilden eller forlagssiden, det er en diger spoiler som avslører hele slutten. Fy.
Men jeg kan si at Laura på 15 i løpet av en veldig spesiell desembermåned:

1. blir forelsket i den nye mattelæreren (som ikke ser ut som noen gresk gud),
2. mister vennskapet med sin beste venninne på grunn av dette - men egentlig på grunn av noe større som Lena etter hvert forteller om,
3. finner ut at hun selv faktisk er god til å skrive, 
4. finner ut at moren (som hun har et anstrengt forhold til) har en mørk hemmelighet,
5. får en ny venn.   

Romanen er utrolig bra skrevet. Full av følelser uten å føles sentimental. En ekte følegodt-roman, ikke bare for ungdommer. Dyp og likevel lett. Den skifter tempo i forhold til handlingen; setningene er ofte korte, men det passer perfekt. De har snert. Ja, jeg liker korte setninger som sier mye. I tillegg er fortelleren en person jeg blir glad i, og ikke bare fordi vi har sammenfallende interesser (språk og musikk). Laura er elskbar. Anbefales som ny bekjent!

Värmen efter handen ligger kvar, den har spridit sig vidare i tunna strålar genom kroppen. Men inte till huvudet. Huvudet är alldeles kallt. Avkylt. Ödsligt. Hallå? Vad ska jag göra nu? Vad gör man?  
- Vill du gå med och fika?
Vem sa det? Jag?

Framsjå og baksjå: juni

Stemningsbilde fra Småland

Her oppsummerte jeg lesemåneden mai, og det er klart for referat fra juni.

Juni var halvveis feriemåned; det kan bety bedre tid til lesing, men også at en prioriterer andre ting, og slik har det vært med meg. Man skal jo være sosial! (Med en bokglad familie å feriere med er det ikke fullt så farlig, men dog.) 13 bøker ble likevel lest:

• en indisk/engelsk roman
• en fantasy-oppfølger som virkelig svarte til forventningene!
• fire norske dystopier som heller skuffet (ærlig blogget om her og her)
• to utenlandske dystopi-oppfølgere som gav meg en bedre følelse uten å havne helt på topp (i seriene Uglies og Matched)
• ei svært pedagogisk hamster-barnebok
• bøker med Sverige-tema: en klassiker fra Värmland, en følegodt-sommerroman fra Götaland og ei polsk/svensk ungdomsbok (en svensk barnebokserie ble også blogget om i denne måneden)
• ei historisk ungdomsbok med handling fra Finnmark/Danmark, veldig bra skrevet (Inn i elden. Burde blogges om)
• en underholdende og på samme tid litt trist bastard mellom en selvbiografi og ei essaybok
• ei bok om barn, ungdom og mediebruk

Var så noen av de leste bøkene så gode at de kan bli kandidater til neste års bokvideo (Best i 2012)?

• Selvfølgelig Song for Eirabu 2, den er en het fantasy-kandidat.
• En intens motvilje mot allsang falt jeg for som essay/fagbok. 

Jeg har forresten blitt glad i å poste Smakebiter på søndager (med bloggen Flukten fra virkeligheten som vert), men det er en viss fare for at dette gjør meg lat. Hvorfor skrive et utfyllende innlegg med grundig analyse når jeg bare kan skrive et sitat og noen få ord rundt? Hm. 

Status for litteraturmålene til nå:

• reiseskildringer: 2 av 5 (ingen nye i juni)
• biografier: fremdeles 2 av 5
• ut av hylla (uleste, egne bøker jeg har i hylla): ble nådd i mai 
• egne dikt: 3 av 5, ett lite og merkelig ett i juni
• russisk (oversatt) bok: fremdeles 0 av 1

Da ønsker jeg alle en god juli-lesemåned. Jeg er godt i gang med bøker av Astrid Lindgren - selvfølgelig inspirert av Sverige-tur og ikke minst besøk på Astrid Lindgrens Näs og Junibacken. Mer info kommer.

Kan du gjette hva slags hus dette er?

Smakebit på en søndag: Pinnsvinets eleganse

Arneberg, 2009

Torsdag i uka som gikk satt lillesøster og jeg på ferja fra Gotland (mer info kommer!) med hver vår bibliotekbok i fanget. Jeg leste i Alle sjelers natt av Deborah Harkness, hun i Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery. Vi satt og sukket begge to, men av ulik grunn.

• Jeg fordi boka mi var et typisk eksempel på den populære litterære sjangeren der hovedpersonen elsker en farlig mann (her en vampyr. I tillegg er boka litterært dårlig. Jeg og KNIRK er visstnok litt alene om den negative opplevelsen), 
• søster fordi boka hennes visstnok var veldig vakker, underfundig og klok (hun kan nok ha brukt andre ord). Den var så god at hun bare må kjøpe den selv!

Jeg har nå benyttet meg av Leserens rettighet nummer 3 og legger dermed Harkness' (ordspill i forhold til Darkness?) bok til side, mens jeg har fått låne Pinnsvinets eleganse og er et stykke uti den. Den er ikke ei typisk sluke-bok, derfor bruker jeg ganske lang tid på den (selv om kapitlene er små), den må fordøyes sakte og smattes på. Og til en viss grad arbeides tungt med. Men jeg kan virkelig se kvalitetene i den. Her kommer en søndagssmakebit, fra side 102 der portnerkonen Renée filosoferer over det evige:

Kameliaen på tempelmosen, den fiolette fargen på fjellene ved Kyoto, en blå porselenskopp, denne rene skjønnheten som springer ut i de forgjengelige lidenskapenes hjerte - er det ikke det vi alle higer etter? Og det våre vestlige sivilisasjoner ikke klarer å nå? 
Betraktningen av evigheten i selve livets bevegelse.

Hos Flukten fra virkeligheten kan du finne lenke til flere søndags-smakebiter!
Den samme bloggen har forresten en veldig informativ bloggpost om publisering av bilder. Les den!