Torsdagen ble så fin, med båttur langs Sørlandskysten, at jeg begynte å tenke på et dikt. Det skulle handle om hvor god min tilværelse er - muligheter for lykkestunder med havsalt luft, sol mot ansiktet og bølgeskvulp - og hvor tilsvarende vond tilværelsen kan være for for eksempel ei kvinne i Somalia som ikke har vann verken til seg selv eller barnet sitt.
Jeg ville spørre den som eventuelt har ansvaret for dette hvorfor jeg har det så bra, og hvorfor hun har det så vondt. Hvorfor skjer alt?
Så kom terrorangrepet dagen etterpå, i Oslo. Eksplosjonen i hovedstaden var dramatisk - Norges 11. september-, men det er tragedien på Utøya som kjennes langt inn i hjertet. Og jeg spør meg igjen: hvorfor? Jeg så en ung mann på TV, overlevende fra skytingen, sitte på sykehuset og si: "jeg hadde englevakt... men så var det mange andre som..."
Som ikke hadde englevakt?
Hvor var englene?
Det er i dager som disse at tro settes på prøve. Troen på en Gud som passer på. Eller: troen på mennesket, at alle er gode på bunnen. All you need is love.
Hva tror du på?
Dette ble et litt depressivt innlegg fra en lesehest som fremdeles har det bra personlig, og håper leserne av bloggen har det samme!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar