Det var magisk

Susanne Lundeng (hjemmeside).
Foto: Ingvil Skeie Ljones

I kveld har jeg vært på konsert, eller forestilling, med Susanne Lundeng. Jeg hadde aldri hørt om henne og aldri hørt henne spille. (Siden folkemusikk ikke er min primære favorittsjanger, får jeg være unnskyldt!)

Det som fascinerte meg ekstra var at hun er nordfra, ikke så langt fra der jeg bodde til og med første klasse på barneskolen - nord i Nordland. Og nettopp denne landsdelen handlet forestillingen om. Historien og historiene, Lofotfisket og markedsdagene. Folkene, folkelynnet, impulsene fra andre steder. Med folkemusikken og felespill i fokus.
Ingen egentlig tradisjon som har blitt samlet inn av folkemusikkhistorikere, men Susanne har plukket opp og tatt vare på. 

Lundengs eget felespill imponerte og rørte ved meg. Hun har en særegen utstråling, humor. Og den energien! Hun danset samtidig som hun spilte. Sang sammen med fela. Og fortalte.
Dramatiserte scener som jeg kunne se for meg. Spilling i rorbuene. Farlige turer på sjøen. 

Det livlige spillet gav meg lyst til å danse, det vare fikk meg til å smile.

Jeg lånte med meg cder fra biblioteket hjem, og hører på den ene mens jeg skriver dette.

Ena forlag, 2016

Aldri har hun hørt noe så utrolig vakkert. Aldri har musikk rørt henne så sterkt som nå. Det er som om musikken fyller henne. Det bobler over i kroppen hennes. Hun vil le. Hun vil danse. Hun vil gråte av glede. Det er magisk. Det finnes ikke ord. Lenge blir hun bare stående og lytte. Men så stilner det, og hun åpner øynene. Fossegrimen ser på henne. Han vinker henne til seg.

På armlenet i godstolen har jeg ei barnebok jeg nylig leste, Fossegrimen av Ingunn Aamodt. Her er det jenta Tuva som spiller fele. I smug, for foreldrene liker det ikke. De vil helst være i fred foran tv-en og kaller Tuvas spill for ulyder.

Vennen Olav hører interessert på, men når jentene som går forbi gjør narr av henne, smiler han. Det vokser fram et sinne og en trass i Tuva. Hun skal vise dem alle.

Bestefar har fortalt om møtet sitt med Fossegrimen, han som spiller så herlig at alle som hører det blir fortapt. Han kan lære det bort, men mot en forferdelig pris.
Tuva tar sjansen.

Boka er kort, lett å komme igjennom og et vakkert eventyr. Som i eventyr flest er det klisjeer og typer, men de glemmer jeg og lar meg drive med i musikken og lengselen.
Marius Renberg sine tegninger tilfører en ekstra fin mystikk.

----