Tidligvinters oppsummering: fortellinger for voksne

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt - og alle har kommet på kulturfondordningen, det betyr at det er en viss sjanse for at du finner dem på ditt.

Cappelen Damm, 2019

Helvete av Erlend Loe er ei lita bok og ganske enkel fortelling, men samtidig dyp. En humoristisk vri rundt de store spørsmålene i livet: den store kjærligheten (her på tvers av verdener), sant og usant, ondskap og godhet.

Rakel har opplevd en stor omveltning i livet: hun er valgt vekk av mannen sin til fordel for ei yngre dame med en perlende latter. Har flyttet inn i rekkehus i stedet for enebolig. De deler på å ha barna hos seg. Så langt, så helt realistisk. Men dette ville ikke vært ei bok av Loe uten en helt spesiell vending.

Rakel finner ut at hun vil lage blomsterbed i hagen, men finner faktisk en luke i plenen. Den leder ned til selveste Helvete, som opererer som en fornøyelsespark hvor turister besøker ulike torturscener. Satan er der også; han viser seg å være en ganske pen og sjarmerende mann som elsker å bli matet med nøtter. Og de to faller for hverandre.

Et utdrag fra side 41:

Han snudde og gikk tilbake gjennom porten og over plassen. Det barbeinte ganglaget hans fikk Rakel til å tenke på et løvetannbarn. Et fundamentalt skadet menneske som trassig insisterer på sin frihet. Hun kjente et sug i magen idet han forsvant inn samme sideinngang som han var kommet ut av. 

Jeg kan også nevne at det offisielle skriftspråket i Helvete - og Satans eget språk - er nynorsk! Denne vrien er også brukt i Kurtby (2008), hvor Loe har lagd en parodi over Knutby-saken og hvor Kurt begynner å snakke nynorsk etter en kakk i hodet.

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En leser som liker Erlend Loes bøker. Eventuelt en som bare ønsker ei lettlest bok med mørk humor som gir nye perspektiv på tilværelsen. Bør være komfortabel med religiøs satire.

Kolon, 2012 

Det var grønt av Kjersti Anfinnsen

Kjell Erik er en Oslo-tannlege som lever et liv uten den store livsgnisten - helt til han må ta stilling til og dels ansvar for sin egen sønn (Steffen på 11). Sønnen har nettopp mistet moren sin, så Kjell Erik blir kontaktet av barnevernet. Møtet med sønnen gjør mye annerledes i livet; han slites mellom det å la ting flyte som før (dikter blant annet opp en Sydenferie for å slippe besøk) og det å ta nye grep i tilværelsen. Kanskje han skal skaffe seg katt? Få noen nye gardiner? Introdusere Steffen for onkelen, som synger i kor? Snakke ut med sin egen mor, en alkoholiker som har båret på en hemmelighet i mange år?

Flere passasjer gir inntrykket av en tragikomedie. For eksempel går det dårlig med katten Styggen når Kjell Erik blir redd midt på natten.

Kjell Erik forteller på et radikalt bokmål, et språk han ikke har endret på selv om han altså ble tannlege. Her er et sitat fra side 12:

Jeg har generelt mista matlysta, men går likevel inn på Coop-en, for jeg må få i meg noe for å fungere på jobb. Veit ikke hva jeg kommer til å få lyst på, som regel ingenting, men jeg hiver egg ned i kurven, fortsetter mot brødene mens jeg tenker på alt jeg ikke savner. Pølser, knekkebrød, kakao, gardiner, knagger, musikk, studiekompiser, hester, hengekøye, kjæreste, mora mi, faren min, våren, sommeren. Jeg savner ingen sjøer eller fjell eller land eller mennesker, jo, jeg savner morfar, og katter er faktisk helt okei, dem er lette å ha med å gjøre.  

Jeg vil anbefale denne boka til:
Leseren over, som liker svart humor? Men i tillegg alle som vil ha ei lita fortelling om forhold som blir gjenopprettet og en ny sjanse i livet. For eksempel før jul. 

Cappelen Damm, 2019

Ida tar ansvar av Kjersti Halvorsen

Ida (22) har kommet inn på psykologistudiet på Blindern og fått seg studenthybel på Kringsjå. Snart blir hun kjent med 2 unge menn: Jonas, som er snill, sjarmerende og sosialt kompetent, og Aksel, som går for seg selv, hører på tung rockemusikk og viser seg å være medlem av et incel-forum (for ufrivillig sexløse menn).

Jonas merker hun med en gang at hun trekkes til, har lyst til å være med. Aksel vil hun helst holde seg unna, hun er både redd og frastøtt, men kommer snart inn i en ond sirkel hvor hun prøver å redde "Accelerate" fra den ensomme tilværelsen. Etter hvert som hun skjønner hvor tungt han er inne i depresjonen, våkner også tanken på å redde verden fra ham. Kan hun ikke bare gi ham litt nærhet, så han ikke skal gå amok med et skytevåpen på Blindern?

Dette virker veldig vondt, og er det også (jeg grøsser stadig), men underveis - og særlig i starten - er Idas fantaseringer og tankespill det som fenger meg, tegn på hvor reflektert og oppmerksom hun er. Det virker som om hun har det ganske bra. Her fra side 60:

Jeg skulle ønske jeg var en godt planlagt by. At folk kom på besøk, og tenkte: Her kan jeg slå meg ned. At jeg lot dem gjøre det. At det var god plass i meg, brede gater det var hyggelig å gå eller sykle langs, fra ett sted til et annet. Jeg skulle hatt utkikkspunkter, hvor man kunne stå og se utover noe annet, ha oversikt og tenke på alt det fine denne byen rommer (...) Det skulle vært lys i meg. 

Ida funderer også på hvordan hun selv ville vært hvis hun hadde vært gutt. Og hva hvis en kunne tappe angst som en tapper blod, og bruke det i industri og terapi?
Baksiden av Idas funderinger er at hun er redd for mye (blant annet terror!), og at et syn for sammenhenger kan bli til vrangforestillinger, noe som har skjedd før. En litt dysfunksjonell familiebakgrunn kan forklare noe av de psykiske problemene. Men å, som jeg ønsker at Ida kunne la være å...

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En ung voksen leser, gjerne ei jente, som tåler å lese om angst og som vil ha ei god historie - med en åpen, ikke nødvendigvis happy ending. 

Samlaget, 2019

Puslingar av Atle Berge bygger på historiske hendelser fra Alexander Kielland-ulykken. Hovedpersonen Marita er 8 år i 1980, og faren hennes kommer aldri tilbake fra Nordsjøen. Det tar lang tid før hun skjønner hva som har skjedd med ham, for moren orker ikke å snakke om det. I det hele tatt er det mye som blir skjøvet under teppet i etterkant av ulykken. Moren går videre, får seg en ny kjæreste som er sosialist og politisk korrekt og som snakker pen bergensk. 

Marita er tøff, hun nøler sjeldent når det er noe hun finner ut at hun vil. Det kan være å bli sammen med Vegard, som hun har likt lenge (s. 55): 

Vegard Vaage harka og spytta i asfalten. 
- Sitta på oppover, eller? 
Det var sjølvsagt lite anna i heile verda Marita ville, enn å sitte bakpå mopeden til Vegard Vaage, men ho visste godt at mora kom til å steile dersom ho oppdaga dei. Sidan ho begynte på barneskulen, hadde ho prøvd å snakke bergensk for å distansere seg frå det trauste strilamumlet til klassekameratane, men då ho høyrde Vegard Vaages breie striledialekt, slo ho straks om til foreldra sitt talemål. 
-Mammo kjem til å kverka meg om ho ser oss. 

Det kan også være å bytte plass i klasserommet og begynne å satse på bedre karakterer sammen med skolens streber. Eller å kontakte farens kamerat (som var sammen med ham på oljeplattformen da ulykka skjedde) og nøste opp i hva som egentlig kan ha skjedd, og hvorfor. Da må Marita blant annet grave i dokumentarer (som fins i virkeligheten). 

Jeg vil påpeke at bibliotekarene i denne boka, som i en del annen skjønnlitteratur, er skuffende stereotype. Nå var dette 80-tallet, men likevel... Bibliotekets travere er støvete, sure og skeptiske til ungdommer. Helt til de skjønner at ungdommene virkelig ønsker å lese...
Ellers har jeg lite eller ingenting å utsette på Puslingar.

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En leser som liker jordnære historier, spesielt fra bygda, med mysterier i, gjerne med en ung og sterk kvinnelig hovedperson.