Jeg er på Instagram!

Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert!
- Pippi

Bokbingo - og en skikkelig lang baksjå

For deg som ble nysgjerrig på bøkene jeg krysset av for, kommer en laaaaaaang baksjå under.

Har lest siden nyttår

Aschehoug, 1983

Historisk roman/ nordisk forfatter

Skyggen over steinbenken av Maria Gripe er ei bok jeg selv har i bokhylla - en gave fra farmor og farfar. Jeg får stadig en følelse av å bli sugd inn i fortellingen om den ordinære Berta og den mystiske hushjelpen Carolin, som har en stor hemmelighet og en trang (og evne) til å iscenesette seg selv. Boka ble skrevet sent i Maria Gripes forfatterskap, men har handling fra Sverige på starten av 1900-tallet (Titanic er blant annet nevnt). Første bok i en serie på fire; en filmatisering ble sendt på NRK på 80-tallet.

Cappelen Damm, 2018

Oppvekstskildring

Elven av Anna Fiske er boka som både vant Brageprisen for barne- og ungdomsbøker og var mindre populær blant ungdommene selv (flesteparten) på Uprisen.nohttps://uprisen.no/tekst/elven/. Men tiendeklassingen Aleksander skriver: "Jeg syntes denne boken har fått for mye kritikk. Det er en bok for de med evner for å tenke selv."

Og denne illustrerte boka vil nok ikke umiddelbart fenge, men kan gi noe til barn og ungdommer som bruker tid med den. Den litt naive, barnslige tegnestilen står litt i kontrast til tenåringsfortellingen. Og de tegnede personene ser ikke nødvendigvis ut som moderne tenåringer; er det hårsveiser og klesstiler fra 80-tallet?
Ser en bort fra dette, er det en fin historie om det å stå opp for seg selv - blant annet i vennskap - og tørre å bli synlig.

Cappelen Damm, 2018

Oversatt roman

Absolutt Izzy av Terri Libenson er ei herlig bok; ei selvstendig historie fra et amerikansk skolemiljø (mellomtrinn), men en av fortellerne er en biperson fra Usynlige Emmie, som jeg blogget om her.
Igjen har vi to parallelle historier og to jenter som forteller vekselvis; men her er det en veldig artig vending mot slutten som får en til å bla tilbake og tenke "hæ? Hvorfor fikk jeg ikke med meg dette?"
Tegningene her er fargerike og enkle med tegneseriepreg.

Tiden, 2018

Handling fra en plass jeg har bodd (Oslo)

Vi kan godt få barn av Mari Grydeland og Jan Zahl: denne vil jeg skrive et eget innlegg om. Boka er en fortsettelse av Vi kan godt kysse fra 2004, som jeg også har lest, men faktisk aldri blogget om. Vi har her en kjærlighetshistorie med to fortellere, dame og mann - og i andreboka litt hopping mellom to tidsperioder. Likevel grei å lese. Spennende. 

Vigmostad & Bjørke, 2016

Lest på en dag

Gutten som styrtet til jorda er første boka i en morsom og spennende tegneserie av Judd Winnick. Kan minne om Zita-serien som jeg skrev om her, men vil også passe for enda yngre lesere, blant annet siden humoren er litt barnslig. Hilo er en robot-gutt som på mystisk vis dukker opp på jorda, og hovedpersonen D.J. må ta seg av ham. Helst uten at roboten avslører seg som robot. Og så viser det seg at noen monstre er etter Hilo og faktisk vil overta jorden...

Mangschou, 2018

Bok gitt ut i 2018

Thipi og den hemmelige festen av Elisabeth Helland Larsen er noe så sjeldent som en morsom og spennende fortelling fra et sykehus. Nettopp barn som er innlagt på sykehus trenger oppmuntring og fest, og dette vil en omreisende sirkustrupp tilby på en kommende vårfest. Hvis de klarer å overliste det strenge og etter hvert paniske hygienepolitiet...
De voksne sirkusfolkene er sprø, blomstrete, fantastiske og rotete; en kjærkommen avveksling for Thipi og de andre barna som på mange måter er innesperret i et ryddig og sterilt miljø.

Fun fact: illustratøren Nora Brech har også tegnet bildeboka Skalla (Samlaget 2018), historien om to kreftsyke jenter som finner lindring i fantasiens verden.

Cappelen Damm, 2018

Ei bok jeg gledde meg til å lese

Else går til psykolog av Else Kåss Furuseth leste jeg som ebok. Jeg kunne uten problem forestille meg Else selv - stemmen, skikkelsen - mens jeg leste dialogen mellom henne og psykologen hennes. Flere sesjoner er referert - iallfall deler av dem - og gradvis trår nye, mer triste og fortvilte, sider av den blide komikeren fram. Jeg var på forestillingen hennes, Kondolerer, for noen år siden, så jeg visste om broren som hadde tatt selvmord - men her er den etterlatte søstera mye mindre humoristisk og mer følelsesmessig rå. Tøft gjort å publisere dette; en heier på psykologklienten.

Her er notatet mitt fra boka. ("Erle" var ei feilskriving fordi jeg nettopp hadde lest boka til Grydeland/ Zahl...)

Viz Media

Prisvinnende bok

Death Note-serien av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata skrev jeg om her. Den var spennende - og litt forvirrende - helt til siste slutt.
Det er et mentalt krevende nivå i serien - Light Yagami og "L"-etterforskerne prøver å overliste hverandre på intrikate måter, og hele tankerekken som foregår i hjernene deres blir gjengitt i ulike scener i tegneserien. Death Note-reglene som blir gjengitt underveis kan også forvirre, særlig fordi de sjeldent har relevans for handlingen. Likevel - en kan også la spenningen ta over og prøve å henge med i de actionfylte svingene.

Gyldendal, 2018

Ungdomsbok

Alex i Vov-vov-effekten av Helene Guåker lever et tøft liv, har bare seg selv å stole på. Og rottweilerne. Mamma gjør det hun kan, men det er ikke nok. På skolen er det farlig å være; medelever plager og rektor tar deres parti, og Alex er bare glad for å ikke ha en venn som også kan svikte. Så snur alt - blir farligere - når en ryggsekk blir forbyttet på en luftetur med hundene.
Nettopp hundene er viktige personer i denne ungdomsboka, og Guåker skildrer hengivenheten mellom hovedpersonen og dem på en flott måte.

Samlaget, 2005

Filmatisert roman

Slangens gåve av Lene Kaaberbøl kommer på norsk kino om et par uker til. Filmatiseringen av førsteboka Skammarens dotter kom for fire år siden, og hovedskuespillerne vil være de samme. Traileren (lenke til Filmweb) ser lovende ut!

Dette er klassisk fantasy med middelalderpreg, drager, slemme hertuger og magiske evner. De unge heltene har ulike virkemidler i kampen mot onde (menneskelige) makter og får virkelig prøvd seg på vanskelige dilemmaer. Hva skal for eksempel Dina gjøre når hun får vite at faren hennes er en farlig trollmann som moren advarer henne mot, men at bare han kan hjelpe til med å redde vennene hennes fra fangenskap?

Manifest, 2018

Sakprosa

Det jeg skulle sagt: håndbok mot seksuell trakassering av Hannah Helseth og Anja Sletteland er både informativ og praktisk nyttig. Jeg planlegger et eget innlegg om denne.

Dreyers forlag, 2017

Anbefalt av en venn

I en samtale med en kjenning ergret jeg meg over handlesentrene som fyller opp sletta nedenfor byggefeltet til foreldrene mine. Da fikk jeg tips om å lese Kjøpesenterlandet av Ronny Spaans. Ikke bare digre grå kjøpesentre, men kulturhus og høyhus ved vannkanten blir omtalt her under hovedemnet norsk stedutvikling. Fortjener et eget innlegg! 

Little, Brown Young Readers, 2013

En bok om en tenkt fremtid

The 100 av Kass Morgan, som jeg leste til leseaksjonen i forrige innlegg, kom ikke med de store overraskelsene. Jeg klarte å engasjere meg nok i karakterene til å fullføre boka, men har lest bedre ting innen sjangeren (dystopi/ sci-fi).
Karakterene er ganske endimensjonale og følger kjente spor. De blir ikke levende for meg. Først og fremst er dette en romantisk historie med noen spenningselementer og noe samfunnskritikk, jeg blir minnet om The Selection av Kiera Cass. Sammenlignet med for eksempel Dødslekene er den tam og lett å glemme.
Likevel skjønner jeg at historien om en "gammel" verden ute i verdensrommet og en "ny" på jorda kan være fascinerende. Slutten bærer bud om en hard kamp for overlevelse og nye konflikter. 

Gyldendal, 2018

Tegneserie

Mira av Sabine Lemire har undertittelen #venner #forelsket #ettårimittliv. Denne søte historien er ikke fransk, som forfatternavnet tyder på, men dansk. Vi møter Mira (11-12 år?), som bor alene med moren sin, ei dame som ikke lykkes helt - men prøver gang på gang - i kjærlighetslivet. Blant jentene på skolen er det vanskelig å bli inkludert, fordi Mira (som så mange andre jenter i barnelitteraturen) mangler disse følelsene og tankene som "alle" liksom skal ha når de nærmer seg puberteten: hun er ikke forelsket. Hvordan blir man det?
Og fins det en perfekt fyr for moren?

Aschehoug, 2018

Meldt i media

De beste tingene i livet er ikke ting av Liv Loftesnes og Yngvar Andersen har jeg allerede blogget om. Forfatterne ble blant annet intervjuet på God Morgen Norge.

Kagge, 2011

Biografi/ fra utstilling i biblioteket 

Fortellingen om Roald Amundsen er skrevet av Alexander Wisting, oldebarnet til Amundsens trofaste reisekamerat Oscar Wisting. Dette gjør at boka - i motsetning til en del andre framstillinger av Roald Amundsen (blant annet den nye filmen, har jeg hørt) - er gjennomgående positiv. En kan aldri vite sannheten fullt ut, en må pusle sammen et bilde, og med det i tankene er dette en lettlest, kortfattet bit en godt kan bruke.
Etter at boka kom ut har det skjedd noe spennende: polarskipet Maud har kommet tilbake til Norge (lenke til NRK), 100 år etter at Amundsen måtte forlate skuta i Nordvestpassasjen.

Anbefalt av en bibliotekar

Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk holder jeg på med, og den fortjener også et innlegg - kanskje sammen med Kjøpesenterlandet? Bøkene har tema som tangerer hverandre, selv om Stærks bok har et klart miljøfokus.

Har du tips om ei ...? 

• Diktsamling
• Klassiker
• Kriminalroman
• Bestselger
• Novellesamling
• Handling fra New Zealand

Kommenter gjerne!

Jeg leser for en god sak

Line Skori med bokbloggen MoonStar's Bokverden har satt i gang en leseaksjon på dagens internasjonale Barnekreftdag (aksjonsside på Facebook her: Les for en god sak). Jeg har blitt med og lovet å bidra med 2 kr per side jeg leser i løpet av dagen. (Muligens til en lokal forening hvis jeg finner denne!) 

Før jobb rakk jeg å lese 29 sider i The 100 av Kass Morgan, første boka i en sci fi-serie som nå går på nett-TV (Wikipedia-artikkel her). Jeg fikk vite om bokserien av en ung låner på biblioteket hvor jeg jobber. Flott at boktipsene kan gå også den veien! 

Boka er ganske spennende så langt. Vi har tenåringer i hovedrollene, muligens litt "perfekte" (som de gjerne er i amerikanske serier), men likevel - de har sitt å stri med alle. Noen av dem har blitt sendt som kriminelle til et lenge ubebodd Tellus og må overleve der, andre er igjen på et stjerneskip i verdensrommet (hvor menneskeheten flyktet for en del år siden). 

Ellers vurderer jeg å gå på kino i kveld; det er selvfølgelig premiere på storfilmen Amundsen (lenke til Filmweb). I sammenheng med det har jeg tenkt å låne med meg en biografi fra utstillinga på biblioteket. Den kan passe inn i ikke bare "Les for en god sak", men også et annet prosjekt jeg har lyst til å gjennomføre: bokbingo! Kanskje jeg skriver mer om det i løpet av helga.

Jeg oppdaterer dette innlegget utover dagen.

Oppdatering, rett over midnatt: ferdig med The 100! Og litt ekstra støtte til Barnekreftforeningen i Buskerud.

Å internett, å internett

Jeg har et litt schizofrent forhold til Internett.

Jeg har tidligere skrevet om Internetts gleder. Alt det fine som kommer med det å kunne kommunisere og samarbeide over lange avstander, for eksempel.

Men det fins også ulemper. En kan bli litt trøtt av hele nettet, og av skjermbruk generelt.

Jeg har en jobb (bibliotekar) hvor jeg sitter mye foran dataskjermen i arbeidstiden. Leser eposter, oppdaterer meg på nye bøker, skriver rapporter og referater fra møter, finner bøker til lånere i databaser, sjekker jobbens Facebook. Når jeg ikke rydder i hyllene, bokprater med store og små lånere eller kikker gjennom nye bøker vi har fått, sitter jeg der pal med databrillene på.

Hjemme får jeg oftere og oftere lyst til å la datamaskin være. Å se film på TV-skjermen går greitt, da gjør avstanden det mindre slitsomt. Mobilen kan også være fin, selv om den er enda lettere å bli sittende med lenge. Men det å lese ei papirbok, gå en tur, prate med venner fjes til fjes... alle disse analoge aktivitetene hjelper på følelsen av å være litt lei og overstimulert. For tida holder jeg faktisk på med et puslespill som har okkupert spisestuebordet.

PC-fatiguen virker inn på bloggskrivinga mi også, dessverre. Særlig nå i vintertida. Jeg blir fortere sliten foran skjermen når det er mørkt ute. Og selv om jeg ikke har noen ordentlig vinterdepresjon, skal det mer til å skrive lengre tekster om ettermiddagen. Samtidig som det er PC-tastaturet jeg helt klart skriver fortest på og liker å bruke til blogging.


---

I går så jeg kinofilmen Rive-Rolf 2: Rolf krasjer Internett (lenke til Filmweb). Her prøver spillehall-

Walt Disney Studios, 2019

spillkarakterene Rive-Rolf og Vanilje å få tak i et nytt ratt til spillet sitt via nettet. De må finne kreative måter å tjene penger på. Og også bevare vennskapet sitt underveis.

Etterpå satt jeg igjen med blandede følelser. Filmen er helt klart underholdende og lekkert animert. Litt trist. Ganske morsom. Til tider herlig actionfylt, med tøffe damefigurer og et nytt og forfriskende syn på Disney-prinsessene (selvironisk filmselskap, gratulerer!) Og ekstra pluss for bergensk Ariel à la Sissel Kyrkjebø! - En bibliotekar kan også sette pris på en bebrillet søkemotor (selv om den er litt overivrig).

Men filmen ga meg også noen tanker om hva det er som gjør at jeg av og til misliker nettet sterkt. Det overveldende med alle inntrykkene. All tilbakemeldingen en får eller lengter etter. Døgnfluetendensene, at alt skal gå så fort og at popularitet er ferskvare.
Og så er det gjennomgående reklame for helt reelle digitale nettsamfunn og butikker; filmen er utvilsomt sponset (skriver jeg ironisk nok fra min Google-støttede bloggplattform...).

Spamming blir igrunnen ikke problematisert noe særlig. Det samme med sprettopp-vinduer. En får en følelse av at pengejaget på nettet og all markedsføringen en må forholde seg til, er helt ok. Og dette er markedsført som en familiefilm. 
Forresten: datavirus som spres på nettet kan ikke stoppes med vennskapelig terapi. Bare nevner det, hvis en unge skulle lure!

Likevel: nettet er kommet for å bli. Jeg er her. Jeg bare håper at jeg kan være her på en måte som er god både for meg selv og andre.

Nå har jeg blitt spurt om ikke jeg skal begynne med bokblogging på Instagram. Og jeg har vurdert det før. Jeg har vært redd for å bli enda mer avhengig av mobilen og av å følge med. Men kanskje dette kan være en litt fin mulighet til å få formidlet leseopplevelser mer fortløpende?
Det gjenstår å se.

Har du noen tanker om nettet?

Knausgårds årstider

Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 
- "Om høsten", s. 17

Oktober forlag, 2015

I vinter har jeg lest Karl Ove Knausgårds bøker med titler etter årstidene. De to første - Om høsten og Om vinteren - har samme oppbygning; hver måned innledes med et brev til den ufødte (og senere nyfødte) datteren, før forfatteren introduserer ulike emner - levende mennesker, naturfenomener, hverdagsprodukter og former - og filosoferer rundt dem. Det kan høres litt traust ut, men Knausgård er etter min mening en mester i å filosofere på en lett tilgjengelig, levende måte. Som her, om feber:

 Er du varm? ble det spurt, og så kom hånden mot pannen. Du har feber! Og med feberen kom privilegier. Mat på sengen. Druer. Nye tegneserier. Med feberen kom oppmerksomheten. Stadige spørsmål om hvordan det gikk, hvordan jeg hadde det. Hånden mot pannen, hånden ruskende gjennom håret. Det var ellers aldri noen som tok på meg, kjærtegn var sjeldne i vår familie, bortsett fra når man var syk og hadde feber, og den paradoksale følelsen husker jeg ennå, hvor ubehagelige berøringene var for den febrile huden, og hvor behagelige de var for meg.
- "Om høsten", s. 102

Innimellom forklarende beskrivelser av saker som krig, grevlinger, gummistøvler, julegaver, kjønnslepper og veps får vi altså små drypp fra Knausgårds egne minner - noe fra barndommen, men kanskje særlig fra voksent familieliv. Bare av og til blir språket litt vel poetisk for min smak og filosoferingen vel teoretisk. Da er det lov å hoppe videre til neste tema. Dette er bøker en ikke raser gjennom, men heller tar små stopp i. Hvis en vil, kan en sette sammen puslespillbitene til et bilde av en far (som også er forfatter) og barna hans.

Roman med masse bokmerker!

Over nyttår fortsatte jeg trøstig med Om våren. Denne skilte seg fra de to første med en klassisk romanoppbygging. Vi følger Knausgård og den lille datteren - og resten av familien i den lille svenske bygda - gjennom en aprildag (2015?). "Jeg" følger de eldste barna til skolen, besøker en nabo og tar så babyen med seg i bilen til sykehuset hvor kona Linda er innlagt. Han strever med å få familiehverdagen til å gå som den bør, og han lurer på om han selv kan være syk. Vi får også tilbakeblikk til en periode hvor kona Linda ble tungt deprimert.

Den siste boka, Om sommeren, har samme oppbygning som de to første - altså temafilosoferinger fordelt på tre måneder, denne gangen med et dagboksnotat i slutten av hver måned-del. Her er blant annet skriveprosessen et tema; en får referanser til tekstene han har skrevet i de ulike bøkene.

Bare en siste måned får ikke noe dagsboknotat: august 2016. Jeg legger merke til det fordi jeg før jul leste et A-magasin-intervju med forfatteren (bak betalingsmur). Forfatteren Knausgård ville kanskje unngå notater om et nytt kapittel i livet hvor han er skilt fra barnas mor.
Så hele dette verket avsluttes med minner om en (skummel) sverm av marihøner.

Jeg festet meg ved såpass mange avsnitt i årstidbindene at jeg fikk lyst til å eie dem. De er også vakre; illustrerte av hver sine kunstnere. Men samleboka kjøper jeg ikke, for den er en koloss.

Til slutt et sitat fra Om vinteren, side 202:

Jeg vet ikke hva som er mest skremmende, en skapning på en liten planet som dyrker seg og sitt som om uendeligheten ikke finnes, eller en skapning som brenner sine medskapninger fordi den finnes.