Knausgårds årstider

Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 
- "Om høsten", s. 17

Oktober forlag, 2015

I vinter har jeg lest Karl Ove Knausgårds bøker med titler etter årstidene. De to første - Om høsten og Om vinteren - har samme oppbygning; hver måned innledes med et brev til den ufødte (og senere nyfødte) datteren, før forfatteren introduserer ulike emner - levende mennesker, naturfenomener, hverdagsprodukter og former - og filosoferer rundt dem. Det kan høres litt traust ut, men Knausgård er etter min mening en mester i å filosofere på en lett tilgjengelig, levende måte. Som her, om feber:

 Er du varm? ble det spurt, og så kom hånden mot pannen. Du har feber! Og med feberen kom privilegier. Mat på sengen. Druer. Nye tegneserier. Med feberen kom oppmerksomheten. Stadige spørsmål om hvordan det gikk, hvordan jeg hadde det. Hånden mot pannen, hånden ruskende gjennom håret. Det var ellers aldri noen som tok på meg, kjærtegn var sjeldne i vår familie, bortsett fra når man var syk og hadde feber, og den paradoksale følelsen husker jeg ennå, hvor ubehagelige berøringene var for den febrile huden, og hvor behagelige de var for meg.
- "Om høsten", s. 102

Innimellom forklarende beskrivelser av saker som krig, grevlinger, gummistøvler, julegaver, kjønnslepper og veps får vi altså små drypp fra Knausgårds egne minner - noe fra barndommen, men kanskje særlig fra voksent familieliv. Bare av og til blir språket litt vel poetisk for min smak og filosoferingen vel teoretisk. Da er det lov å hoppe videre til neste tema. Dette er bøker en ikke raser gjennom, men heller tar små stopp i. Hvis en vil, kan en sette sammen puslespillbitene til et bilde av en far (som også er forfatter) og barna hans.

Roman med masse bokmerker!

Over nyttår fortsatte jeg trøstig med Om våren. Denne skilte seg fra de to første med en klassisk romanoppbygging. Vi følger Knausgård og den lille datteren - og resten av familien i den lille svenske bygda - gjennom en aprildag (2015?). "Jeg" følger de eldste barna til skolen, besøker en nabo og tar så babyen med seg i bilen til sykehuset hvor kona Linda er innlagt. Han strever med å få familiehverdagen til å gå som den bør, og han lurer på om han selv kan være syk. Vi får også tilbakeblikk til en periode hvor kona Linda ble tungt deprimert.

Den siste boka, Om sommeren, har samme oppbygning som de to første - altså temafilosoferinger fordelt på tre måneder, denne gangen med et dagboksnotat i slutten av hver måned-del. Her er blant annet skriveprosessen et tema; en får referanser til tekstene han har skrevet i de ulike bøkene.

Bare en siste måned får ikke noe dagsboknotat: august 2016. Jeg legger merke til det fordi jeg før jul leste et A-magasin-intervju med forfatteren (bak betalingsmur). Forfatteren Knausgård ville kanskje unngå notater om et nytt kapittel i livet hvor han er skilt fra barnas mor.
Så hele dette verket avsluttes med minner om en (skummel) sverm av marihøner.

Jeg festet meg ved såpass mange avsnitt i årstidbindene at jeg fikk lyst til å eie dem. De er også vakre; illustrerte av hver sine kunstnere. Men samleboka kjøper jeg ikke, for den er en koloss.

Til slutt et sitat fra Om vinteren, side 202:

Jeg vet ikke hva som er mest skremmende, en skapning på en liten planet som dyrker seg og sitt som om uendeligheten ikke finnes, eller en skapning som brenner sine medskapninger fordi den finnes.