Ungdommelige sistedager og spøkelsesreiser

Kagge forlag, 2019 

Om bare to dager til skal jeg holde bokprat for niende trinn. Det er en årlig foreteelse hvor fokus gjerne er på bøkenes tema. Det blir spennende å se hvilke titler og tema jeg tar fram denne gangen.

Jeg har lest noen nye ungdomsbøker for å forberede meg. Et par av disse har fått mye omtale i formidler- og leserkretser. Begge er svenske.

Den jeg likte best var Slutten av Mats Strandberg. En preapokalyptisk roman med handling fra Sverige hvor vi bare har en måned igjen før en komet treffer jorden. En skremmende tanke, men også et perfekt utgangspunkt for ungdomsdrama. For hva gjør en med livet sitt når det er så lite igjen av det - for alle?

"Du kan ikke holde på sånn og være ute hver eneste natt," sier Judette. 
"Spiller det noen rolle?"
"Visst faen spiller det en rolle!" brøler Stina og slår håndflaten hardt i armlenet på sofaen. 
Støvet virvler opp i luften. Glitrer i solskinnet fra vinduet. 
"Hvorfor det?" sier jeg. "Det er jo ikke akkurat sånn at jeg kan ødelegge fremtiden min eller noe."
 (Slutten, s. 37)

Lucinda og Simon har en ting til felles: de var glade i Tilda, ei jente som blir funnet død under mystiske omstendigheter. Lucinda var bestevenninnen og svømmekompisen til Tilda før hun selv ble kreftsyk og trakk seg unna alt. Simon var kjæresten før Tilda gjorde det slutt. En dag møtes de to tilfeldigvis (eller?) ved en innsjø. Sammen prøver de å finne ut hva som skjedde med Tilda - og å finne ut hva de vil gjøre med dagene som er igjen av livet.
De to ungdommene forteller i hvert sitt kapittel, trinnvis mot slutten. Begge i jeg-form, men mens Simon forteller til en udefinert tilhører, skriver Lucinda en dagbok som skal sendes via satelitt til den som måtte høre budskapet i framtiden.

Jeg syns handlingen virker realistisk, både på personplan og når en ser på hvordan samfunnet utvikler seg mot slutten. Noen fortsetter som før, andre blir mer utagerende i mening og handlinger, andre igjen blir apatiske og redde.
Og ikke bare er det realistisk, det er også intenst spennende og følelsessterkt. Boka er på over 500 sider, men det er ikke for mye. Akkurat passe.

Kagge forlag, 2019

En annen bok jeg nettopp leste ferdig, var Norra Latin: Drømmenes skole av Sara Bergmark Elfgren. Den er første bok i en ny serie.
Artigfakta: Bergmark Elfgren og før nevnte Mats Strandberg lagde Engelsfors-serien sammen (2012-2014; blogget om her). Dette var en urban fantasy-serie hvor hovedpersonene hadde overnaturlige evner av ulike slag til bruk i kampen mot onde krefter, mens de samtidig måtte takle ungdomsproblemer som skolehierarkier og (u)vennskap.

Og Bergmark Elfgren tar med seg dette inn i den nye serien. Vi har en storby, Stockholm, og en ærverdig skole, Norra Latin, med et spøkelse i korridorene. Det blir ganske mørkt og grøssete etter hvert.
Boka starter in medias res, midt i en intens scene som hører til mot slutten av boka. Så får en opprullingen mot slutten etterpå, sett gjennom øynene på de to teaterelevene Tamar (en outsider fra landsbygda) og Clea (en populær byjente).

Denne boka er også utgitt på Kagge forlag, men bærer preg av dårligere redigering. Det gjelder den norske utgivelsen (feil som gjentatt avsnitt i prologen og font-kommentarer midt i teksten), men også selve boka, fortellingen, som kunne vært strippet ned kraftig og spisset. Blant annet får en ofte referert de samme hendelsene fra begge jentene uten at dette tilfører spenning eller nye opplysninger av betydning. Etter å ha lest de første kapitlene, begynte jeg å bla fram og tilbake - før jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse. Etter cirka hundre sider løsnet det, og den grøssete spenningen begynte å fengsle meg. I tillegg ble jeg glad i hovedkarakterene, og det hjelper.

En ting jeg la særlig merke til etter hvert som jeg leste, var at kjærlighetsforholdet mellom de priviligerte skuespillerbarna Clea og Tim minnet mye om forholdet i en tredje, ny norsk unge voksne-bok: I morgen av Catarina Cattaneo. Forholdet er skjevt, og gutten har en kombinasjon av lav selvtillit/ komplekser og oppblåst ego. Jenta prøver å redde gutten - helt til det ikke går lengre.

Ellers fikk jeg lyst til å lese noe av Shakespeare. Det er nemlig Shakespeare-stykker teaterelevene konsentrerer seg om og skal framføre på en avslutning. En midtsommernattsdrøm, blant annet, som får meg til å tenke på Neil som Puck i filmen Dead Poets' Society (Dagen er din, 1989). Sukk. En HELT annen og mye snillere Puck enn den vi møter i Norra Latin, forresten.

Robert Sean Leonard som Neil/ Puck i Dead Poets' Society.
Touchstone Pictures/ Silver Screen Partners IV, 1989