Passe masse magi (og et litt langt innlegg)

Gyldendal, 2012

Etter å ha lest dette innlegget om spenningsboka Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren kjente jeg at noe løsna, den lille bloggtørken kan få litt vann (har ikke skrevet på EI UKE!) og ventepåblogginnleggbunka bli mindre.
Elliken skriver at det magiske i Sirkelen blir for blodfattig. Det er jeg enig i.
(Nå kommer først og fremst kommentarer til måten boka er skrevet på, ikke noen typisk presentasjon.)

Som tidligere nevnt har Sirkelen blitt lansert som en blanding av Fucking Åmål og Twilight. Og det er som "Fucking Åmål" - altså som ei ungdomsbok med store og små problemer virkelige ungdommer kan ha - den fungerer best etter min mening. Det magiske fungerer som krydder, men jeg har hele tiden en følelse av at det er påtatt og unaturlig.
Særlig har jeg problemer med rektoren, ei dame som lenge (SPOILER) blir utpekt som en mulig skurk, men så blir en slags mentor for ungdommene i sirkelen. Jeg klarte ikke å tro på mytologien hun lanserer og som jentene altså er blitt en del av. Det har ikke med den uklare skurke-/hjelperrollen hennes å gjøre, hun framstår ikke som noen autoritet.

Det som på den andre siden ER intenst og spennende er jentenes nye evner (spesielt Anna-Karin, mobbeofferet som plutselig kan styre andres følelser så de liker henne) og den ukjente personen som påvirker tankene deres. Det passer bare ikke til mytologien. Grøss + (urban?) fantasy er ikke alltid sant.

Ellers følte jeg meg litt snurt av at de seks "ungdommene" som det står om bakpå boka alle var jenter. Hvorfor ikke skrive seks jenter? Jeg må innrømme at jeg venta på litt forelskelse (jamfør Twilight), og dette fins, men skjer utenfor sirkelen og er bifortellinger. Ei gruppe med bare jenter gir på den andre siden litt dramatikk i form av konkurranse og sjalusi.
Når disse men-ene er sagt: jeg leste boka stort sett i en "sitting", for det var nok av spenning i fortellinga.

Simon and Chuster, 2007

En serie som har det jeg syns Sirkelen mangler, er Mortal Instruments av Cassandra Clare. Jeg har nå lest de to første bøkene, City of Bones og City of Ashes, og gleder meg til å lese fortsettelsen (det skal komme seks bøker). Dette er typisk urban fantasy med svært lite sosialrealisme, en del romantikk, mye dramatikk og passe mye - en god andel - magi som virker naturlig i settingen. Helt fra første kapittel blir en alternativ virkelighet - et magisk New York - presentert for leseren, og selv om hovedpersonen Clary har problemer med å godta den innledningsvis er hun bare nødt for å kunne overleve. En kveld på et diskotek finner hun ut at hun kan se det ikke "vanlige" mennesker kan oppfatte;  shadowhunters som jager demoner. Ikke bare det, men hun er en selv. Det skaper en avstand til bestevennen Simon og åpner en helt ny verden for henne.

Noen mener at Clare (som skrev Draco Trilogy) hermer etter Harry Potter-bøkene. Jeg kan ikke se likheten. Jeg ser heller en parallell til disse urban fantasy-bøkene. Utvalget av magiske skapninger (vampyrer, varulver, feer) er mye som hos Mercy Thompson, men Mortal Instruments utfolder seg i en metropol og har et ungt persongalleri - med det det fører med seg av berg og dalbane-følelser og dramatikk. I tillegg er skurkene hakket skumlere (spesielt storskurken Valentine), og Clare maler med en bredere pensel enn Briggs. En egen parallell eventyrverden (som jeg foreløpig bare har fått se gjennom et speil), en underjordisk by bygd av menneskeaske, et magisk beger... alt er på en måte større og mer fantasy-aktig. Stort sett bra skrevet og helt klart ment til underholdning.
Og jeg klarer å tro på det, selv om det FAKTISK er helt urealistisk. Slik er det med bøkenes magi!

Selvfølgelig må det også komme en film! Til og med en tegneserie (spørs om ikke det blir bokkjøp i år likevel)! Første bok er ute på norsk med tittelen Demonenes by.

-----

Mange bloggere har anmeldt bøkene, de fleste har vært positive:

Sirkelen: Flukten fra virkeligheten, Elliken, Anitas blogg, Julies bokbabbel, hersitterjeg 
Mortal Instruments (Skyggejegerne): Ikke bare ei bok, leselysten.com, Betraktninger, hersitterjeg, Lesekaninen, Flukten fra virkeligheten