Tilbakeblikk (andres historier)

For noen uker siden var jeg på ferietur i nordre delen av Nordland - Ofoten/ Lofoten - sammen med søster. Der bodde vi blant annet hos familie på Ankenes utenfor Narvik. Inne i byen var vi blant annet på krigsmuseet, hvor de ser både bakover og framover, og ut fra andre verdenskrig til andre kriger i verden. Særlig en veggklokke som gikk altfor raskt framover - og en som gikk bakover - gjorde inntrykk på meg. Det gir tanker om tidas natur.

Museet ligger rett ved Narvik bibliotek, og da passet det godt å låne med seg første delen av en bokserie jeg har hatt lyst til å lese ei stund: Utvandrer-serien av Vilhelm Moberg (skrevet 1949-1959). Jeg har visst om den lenge, men en nydelig sang fra musikalversjonen Kristina från Duvemåla har gjort det ekstra fristende å sette seg inn i denne klassikeren.



Kristina har reist fra tryggheten i Sverige til usikkerheten i Minnesota. Den barnerike familien hadde ikke muligheter for å overleve på den steinrike eiendommen i hjemlandet, så hun ble med ektemannen Karl Oskar på eventyret over sjøen. Men selv etter flere år føler hun at Sverige er hjemme og Minnesota borte, og hun sørger over landet hun sannsynligvis aldri vil få se igjen. Hun får også problemer med å tro at Gud er den som styrer det som skjer med familien, og teksten i sangen er hentet fra en veldig følelsessterk scene fra bok 4, del 1: En velsignet kvinne.

De andre to hovedpersonene i serien er Karl Oskar og hans lillebror Robert. Robert følger med familien til Minnesota, men drar snart sin egen vei for å finne gull i California sammen med bestevennen Arvid.
Alle har våre venner sine ønsker for livet, problemer og overlevelsesstrategier. Robert har en intens lengsel etter å være fri fra krav og ansvar, Karl Oskar har troen på egne evner og krefter, Kristina troen på Gud og et barnlig, lekent sinn. Alt dette blir satt på prøve gjennom serien, dels på fryktelige måter, uten at det dermed blir helsvart. Historien er på sitt mest rørende der alt står på spill. Da knyttes det konkrete ting til følelsene - en bekk, en klokke og et epletre.

Hovedpersonene har også folk rundt seg, særlig landsmenn, som vi får møte i serien: Danjel, som flykter for å få utøve kristendom uten presteskap og som må lære at tegnene på rettroenhet ikke nødvendigvis er så klare. Ulrika, som rømmer fra en ryktebefengt og vond fortid og vil ha oppreisning. Samuel Nøjd, som liker seg best i friluft og har et bankende hjerte for de som har mistet landet sitt: indianerne. Jonas Petter, som rømte fra en kone han aldri ble venner med og stadig har en grov historie å fortelle. Fina-Kajsa, som trodde hun skulle slå seg ned på storgarden til sønnen sin, men som i stedet finner ham alkoholisert og ensom i en liten koie.

Det er naturlig for svenskene å søke til sine egne i det nye landet. Men det viser seg snart at ikke alle er til å stole på. Den fremmede som fremfor alt viser dem vennlighet og hjelper dem i den første tiden, er amerikaner: baptistpresten Henry Jackson. Naturlig nok er det noen fra gamlelandet som mener at han har "feil" tro; også religiøse fordommer og utstøtelse blir forsøkt innført i den nye verden, men Kristina og Karl Oskar står imot og setter vennskap høyere enn rettroenhet. 

Moberg skriver slik at leseren lett smetter inn i fortellingen. Av og til med virkemidler som bryter opp den ellers enkle, kronologiske historien: fortelleren lager lister over personene som drar over sjøen, hva de kommer fra og hvor de vil. Han lar Roberts vonde øre være jeg-forteller i en av de siste bøkene. Ofte får en frampek til ting som skal skje. 

Mot slutten av den siste boka, Siste brev hjem, virker fortelleren etter hvert uinspirert, det er som om han blir gammel sammen med hovedpersonen og alt går litt for sakte. Ellers er Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem en flott og herved anbefalt reise.

Vilhelm Moberg utvandret aldri til USA selv, men reiste dit for å gjøre research og snakket med nybyggere. Og han beskriver flere sider av utviklingen av det amerikanske samfunnet i denne nyskapende og spennende perioden.

Tre assosiasjoner på tampen

1. Jeg har startet transkriberingen av 1920-folketellingen for Lyngdal (kommunen jeg har dialekten min fra), et dugnadsarbeid jeg meldte meg på via Digitalarkivet. Her leser jeg om mange enkeltpersoner - foreløpig bare gifte kvinner - som fikk spørsmål om levende og døde barn, om giftermål, og så: om de har vært i Amerika. Det er fascinerende å tenke på at også fra mine hjemtrakter reiste det mange over det store havet som ønsket seg et nytt liv. På Sørlandskysten var det, særlig i forrige århundre, mange som kom tilbake og hadde med seg amerikansk kultur og tenkemåter. Noen lever i dag.

Gyldendal, 2019

2. Hvordan utviklet egentlig det religiøse Nord-Amerika seg fra Karl Oskar og Kristinas tid og fram til i dag? lurer jeg på. Jeg har lest et par biografier som på ulike måter gir en pekepinn.
Først Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover, en mye omtalt selvbiografi om en jente som vokser opp i en sekterisk mormonfamilie i Idaho i moderne tid. Den amerikanske religionsfriheten - som i teorien burde være en bra ting - blir virkelig satt spørsmål ved her. I tillegg har vi elementer av angst og katastrofetro, som gjorde Taras oppvekst full av frykt og farer.
Og så leste jeg Jeg lever ikke lenger selv av Kristine Hovda, som riktignok vokste opp i norsk kristendom (hjemmemenighet utenfor kirken), men som ble med i karismatiske bevegelser inspirert av USA.

3. Barnefødsler er en av konfliktpunktene i Mobergs serie. En velsignelse fra Gud - eller? I likhet med Karl Oskar og Kristina er mange fattige foreldre i Libanon fruktbare, som i den nye filmen Kapernaum, sett nylig. I Mobergs serie truer graviditeten først og fremst Kristinas eget liv, i Kapernaum er det barna som lider - såpass at tolvåringen Zain saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.  
Denne filmen er også virkelig severdig. Vond, men mesterlig lagd.