Alltid tilgivelse

Tussilago farfara (løvetann).
Oktober forlag, 2016

Denne boka er ganske selvsolgt, tror jeg, men pytt pytt. Av og til får en lyst til å skrive om også denslags suksesser.

Etter mange år! Ei ny bok om Neshov-familien, etter Berlinerpoplene (2004), Eremittkrepsene (2005) og Ligge i grønne enger (2007). Disse bøkene likte jeg veldig godt. Personene var lette å bli glad i. TV-serien som gikk på NRK var sånn som jeg hadde sett alt for meg. Og når jeg leser Alltid tilgivelse, er det TV-karakterene jeg har inni hodet hele tiden. Det er helt ok.

Det har gått tre år siden Torunn flyktet fra Neshov, fra ansvaret og alle de forskjellige forventningene og grumset i familiehistorien. "Farfaren" Tormod er nå på pleiehjem og trives veldig godt der, men holder seg mye for seg selv. Margido har fremdeles gravferdsbyrået, men det er tungt å skulle tilpasse seg nye tider i businessen. Erlend er småbarnspappa med Krumme i København, og han tenker tilbake på tida da han gikk og ventet på å bli nettopp det. 
Torunn selv er lei av å stå på pinne for den utro samboeren Christer når han kjører hundespann, og på vei opp til Finnmarksløpet, som han skal delta i, hopper hun av. Kommer tilbake til garden og onklene. Ber om tilgivelse for at hun dro så brått.

Gjensynet mellom familiemedlemmene i Trøndelag er rørende. De får snakket ut om det som har skjedd og gir hverandre det albuerommet og den støtten hver av dem trenger. Det er lov å si ifra om hva en orker og ikke orker, hva en mener og ikke mener. Være fri og samtidig knyttet til hverandre.

Jeg la merke til én ting under lesinga som jeg ikke kan huske at jeg merket meg i de første bøkene. Ragde er en dyktig skildrer av de små, men viktige detaljene, for eksempel i et interiør eller utseendet på en person, eller oppgavene en karakter utfører, og det blir levende for meg.

Og hun har ikke skurker og helter i sin historie, bare mennesker.  

Boka slutter midt i en scene, men likevel føles det som en ekte avslutning.
Kanskje en vil dikte videre.    

Baksjå og framsjå: november

Skriveferie i Flåm.

November var, i korte trekk:

• romanskriving, som faktisk var det eneste jeg blogga om denne måneden...
• ferietur til Flåm; bodde to netter på det historiske Fretheim hotell og fikk inspirasjon til skrivinga mi. Rart, men fint å være en av de få turistene der utenfor sesongen.
• småskala engasjement i politiske saker: det amerikanske valget, og utsendingen av afghanske asylsøkere. Her kan du se en video fra bygda jeg bor i for noen år tilbake, hvor det dessverre har forsvunnet noen senere (dvs utsendt) til ei utrygg og vond framtid. 
• kino og teater lyste opp hverdagen: "Fabeldyr"-filmen (veldig bra, må ses igjen! Interessant og magisk innblikk i den magiske verdenen i Amerika noen tiår før Harry Potter), og en flott hallingversjon av "Little Shop of Horrors" (lokal teatergruppe på Nes).

Jeg leste ni bøker i løpet av måneden (dvs 187 siden nyttår). Her er noen ord om novemberlesinga:

Lest

Cappelen Damm, 2016

Bøkene har fått surre lenge i ventepåblogginnlegg-panna. Dermed får dere ikke de umiddelbare tankene mine om bøkene, men det jeg husker fra dem. 

Romaner

Endetid av Ole Kristian Ellingsen var romanen jeg åpnet måneden med. Det er en fortelling om to parallelle kriser som foregår med samme hovedperson, en prest som mister datteren sin det året hun skal være russ.

Den første krisen gjelder selve forbrytelsen og måten den (ikke) blir fulgt opp på. Datteren ble voldtatt og drept av en høytstående mann fra Midtøsten bosatt i Norge, og mye på grunn av diplomatiske forhold mellom Norge og hjemlandet hans kan han ikke straffeforfølges (dette er inspirert av Martine-saken). Romanen beskriver hva dette gjør med faren, hvordan han blir besatt av tanken på hevn, men først prøver å løse ting med fredelige midler.   

Den andre krisen gjelder alt som er vanskelig i fortellerens liv og bare utarter etter mordet på datteren. Han er prest, men klarer ikke tro på Gud, og klarer ikke lengre trøste andre. Skal han slutte som prest? Han er gift, men føler seg ikke på nett med kona, særlig fordi hun ikke deler hans tvil og ser ut til å ha mye av sin identitet knyttet til prestekonerollen. Skal han gripe sjansen når eksen hans dukker opp?
Mot slutten blir romanen spennende som en thriller, og ganske så dyster. Kanskje det (som vanlig i thrillere?) skorter litt på realismen i oppbyggingen av denne spenningen. 

Cappelen Damm, 2016

Hviskeren av Karin Fossum er en ny Konrad Sejer-roman, og som vanlig i Fossums bøker, en roman som fokuserer mye på det psykologiske. Spenningen ligger mye i det som skjer inni hodet på morderen, her en forsagt butikkmedarbeider som har mistet både stemmen og kontakten med sønnen. Forbrytelsen er begått når boka begynner, men hva Ragna gjorde, mot hvem og hvordan, kommer fram mot slutten. Og hvorfor flyttet (flyktet) sønnen? Gjennom forhørene med Sejer og Ragna blir disse spørsmålene gradvis besvart.

Jeg lot meg lett fenge av fortellinga. Nettopp dette at Ragna virker så normal, og faktisk har ganske mange sunne tanker om tilværelsen, gjør det vanskelig å gjenkjenne det syke i henne og skjønne at det kan ha godt så galt. Men det kommer...

Apropos, 2015

Jeg glemte deg aldri av Lucy Clarke kjøpte jeg som en premie til meg selv etter å ha skrevet noen tusen ord den første dagen i Flåm. Satte meg ned med en øl og chilinøtter i hotellbaren, leste. Tok boka med meg i senga, leste. Fortellinga om to venninner som blir mannskap på en privat båt ute i Stillehavet (fortalt av den ene i ettertid når båten er forlist med resten av mannskapet savnet) var virkelig verdt timene jeg brukte på den. Jeg vet at det ut fra coveret ser ut som en typisk søt "jente fotografert bakfra"-roman. Men Clarke hadde en levende skrivemåte og et driv som jeg virkelig ble misunnelig på midt i min egen skriveprosess.

Fakta/ essays

Terry Pratchett.
Foto: Luigi Novi/
Wikimedia Commons

A Slip of the Keyboard av Terry Pratchett er ei samling med taler og essays fra Skiveverden-forfatterens hånd (eller munn; han skrev med datahjelp mot slutten). Om skriving, fantasy og realisme, science fiction (som han av en eller annen grunn blir forbundet med), hatter, orangutanger og Døden. Blant annet. Anbefales for Pratchett-fans, og enkelte av tekstene kan også leses av andre!  

Ungdomsbøker

Hvis det var krig i Norden av Janne Teller er ei bittelita, rød bok som

Arneberg, 2015

ligner på et pass. Ikke tilfeldig; den handler om det å komme til et nytt land. Ikke frivillig, men som flyktning. Det spesielle her er at Teller tenker seg at krigen ikke foregår "der nede" og flukten går nordover, men omvendt. Hva hvis det var vi nordmenn som hadde vært flyktninger, landet vårt hadde blitt et diktatur, vi hadde vært fiender med Danmark og Sverige.

Forfatteren henvender seg til en "du" som det etter hvert blir tydelig skal være en heterofil gutt fra en norsk by. Dette grepet er risikabelt, siden for eksempel bygdejenter også vil ha interesse av temaet, men vil kunne oppleve at boka ikke snakker til dem. Likevel, det er veldig sterkt å lese fortellingen fra en norsk ungdoms synspunkt. Det blir som en dystopi, men likevel en sterkt realistisk invitasjon inn i livet til "de andre" som kunne vært oss.

Aschehoug, 2016

Ungdomsboka Så hyggelig! av debutanten Christian Lyder Marstrander har handling fra Oslos beste vestkant. Hovedpersonen Lorentz er en veldig høflig og korrekt person og en lydig sønn. Samtidig har han et ønske om å være vanlig, være kul og bli inkludert. Han stiller opp for vennene sine på ishockeylaget og stiller opp for moren sin på det hun vil at han skal gjøre. Og sliter. Så kommer det inn en forelskelse som kompliserer ting ekstra... Boka smetter inn i rekken av nye ungdomsbøker om det å slites mellom ulike interesser og hensyn, og det er sikkert ingen tilfeldighet i disse "sykt perfekte" tider.

Samlaget, 2016

To ungdomsbøker leste jeg på mobilen: Stavanger stories av Terje Torkildsen og Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm. Den første er ei novellesamling med tre søsken, ei jente og to gutter, i hovedrollene. Fortellingene slutter gjerne med en morsom vri, eller ei trist avsløring. Jeg husker særlig en scene hvor storebror Duxen spiller badminton med overklassejenta som er kjæresten hans; vi får vite mye om henne og familien gjennom tankene hans. Bra! Mye bedre enn Dystopia!

Den andre er en hyperaktuell fortelling (jamfør tv-serien Skam) om to gutter som forelsker seg i hverandre. Settingen er nordnorsk, fra både bygd og by, og i starten blir hovedpersonene i debutromanen Fuck verden nevnt. De to guttene veksler på å fortelle. Jeg likte boka, og det samme har mange ungdommer gjort, ifølge Uprisens anmelderside. 

Så var det Fantastic beasts and where to find them av Newt Scalamander (J.K. Rowling), endelig lest for å ha litt bakgrunnsinfo til filmen som nylig gikk på kino. Filmen var veldig bra! Men den hadde ikke så mye med den bittelille, grønne boka å gjøre. Boka er bygd opp alfabetisk etter navn på ulike fabeldyr og krydret med artige notater fra Harry og Ronny. Filmen handlet om Newt Scamander ("Salamander Fisle" på norsk), magikeren som fant alle fabeldyrene, samlet dem og arbeidet for at de skulle bli bevart. Her fikk vi også et artig innblikk i det magiske USA og hvordan de forholdt seg til magiske og umagiske folk og aktiviteter på 1920-tallet.

Aschehoug, 2016

På tampen fikk jeg med meg den nyeste barneboka til Jo Nesbø, Kan Doktor Proktor redde jula? Gjenkjennelige typer og vanlig fantasifullt plot, med en kapitalistisk erkefiende som kupper hele julefeiringa i Oslo og en forsoffen julenisse som må overtales til å hjelpe. En vampyrsjiraff bak sleden, en tidssåpe. Sånne ting. For store og små. 


Best i 2016?

Jeg glemte deg aldri kommer på lista blant de beste romanene. Så hyggelig!, som ungdomsroman. Doktor Proktor-boka som barnebok/ eller mest sprø.

Hva skjer i desember?


Jeg har lest i Poetisk jul, en historisk gjennomgang av norske julesanger og -dikt og også tradisjonene rundt jula. Veldig interessant. Ellers har jeg lest Julemysteriet av Jostein Gaarder for første gang og latt meg frustrere. Jeg vet at kravene til spenning og framdrift i barnelitteratur har endret seg de siste årene, men her er det så mye... gammelt språk. Mye gjentakelser. "Tell" i stedet for "show". Lyspunktet for meg var engelen Umuriel.
Ellers har jeg nettopp lånt Hogfather av Terry Pratchett og håper at den kan sette meg i julestemning på toget sørover neste uke.

Gratulerer til deg som kom deg igjennom hele innlegget!
Så ønsker jeg alle en  
god innspurt på året 2017!

NaNoWriMo 2016: hvordan gikk det?

Det kan du se her!



Har du vært med på NaNoWriMo, før eller i år?
Eller holder du på med andre skriveprosjekter?

Jeg for min del kommer nok ikke til å la romanen ligge helt, men gleder meg til å gjøre andre ting også i desember.
For eksempel lese.

Det jeg har lyst til. 

NaNoWriMo 2016: tredje uke

http://nanowrimo.org

NaNoWriMo 2016: andre uke

Jeg stod utenfor Tricky Horse da jeg kjente den første, store dirringen i bakken. Jeg kikket uvilkårlig inn gjennom pubvinduet; glassene på disken hoppet bortover og knuste i golvet. Så kom denne ubeskrivelige lyden. En mellomting mellom et gisp og et smell. 

Den andre uka i NaNoWriMo er godt og vel over. Planen var å oppdatere på søndag, men ting har blitt utsatt pga en lei forkjølelse (noe som sannsynligvis er ganske vanlig denne måneden. Youtuberen Kristina Horner opplevde det iallfall!). Ikke helt upjusk ennå, dermed blir det ingen video i kveld, men jeg kommer sterkere tilbake!
Jeg har ikke kommet så langt som jeg ønsket meg i skrivinga heller, men jeg har heldigvis kommet over noen kneiker og er foreløpig langt unna skrivesperre.

Jeg har rukket å bytte forteller fra Maria (som leter etter kjæresten som forsvant i et lynnedslag) til kjæresten hennes (som på samme tid - i en parallell virkelighet - leter etter henne etter at hun forsvant i et veldig lokalt jordskjelv). Det med jordskjelvet skrev jeg inn før jeg visste om jordskjelvet i New Zealand. Helt sant.
Forvirra? Vel, jeg føler iallfall at jeg vet litt mer hvor historien skal. Og så leker jeg meg.

Jeg prøvde å være med på musikalsk skrivekamp med Nano i Norge sist tirsdag. Interessante greier! Vi hadde en chat der vi skrev om alt og ingen ting, og innimellom kom det sanger på en dedikert radiokanal som vi skulle skrive så fort vi klarte til. Resultatene fra hver økt ble ført inn i et skjema.
Jeg fant ut at det var interessant, men litt forstyrrende, å skrive til musikk. Og det å skrive fort og "galt" var effektivt, men også forvirrende. Plutselig hadde jeg skrevet noe jeg ikke ante hva var, og fortellingen tok liksom ti forskjellige veier i løpet av den timen vi holdt på, inspirert av stemningen de ulike sangene skapte i meg.

Gjorde hun det? Hæ? Og hvordan kommer hun seg unna det?

Uansett - det var artig å ha prøvd, og det ble mer enn 2000 ord fra mitt tastatur på den økten.

Vil du vite hvordan det har gått til nå?
OK, her er en skjermdump fra min NaNoWriMo-side, oppdatert før jeg skrev dette innlegget tirsdag kveld!

16449 ord! På 15 dager, altså halvgått løp.
Med dette tempoet er jeg ferdig litt før jul.
Men jeg håper at skrivekløa tar meg mer når jeg skal ha ferie om ei uke.

Her er et par stemningsbilder fra skrivepulten min:

De rosa papirkulene skal oppi den oransje vasen,
en for hvert tusende ord.
Jeg må nok bytte den, for snart er den full!

Baksjå og framsjå: oktober

Klar til Halloween, som Hermine Grang.

Oktober ble en heidundranes måned, særlig i musikkens tegn. Lite egentlig fritid og dermed lite tid til lesing. Heldigvis ble det også noen virkelig gode litterære opplevelser!
Her kan du lese oppsummeringa for september.

Jeg blogga om TV-serier som jeg bare i teorien er litt utenfor målgruppen til, en roman fra Canada og en mye omtalt roman fra Norge. Samt prosjektet som jeg kommer tilbake til lengre nede.

I alt leste jeg ni bøker i oktober.

Lest

Cappelen Damm, 2016

Oppstandelse av Eivind Buene leste jeg som ebok. Nåtidshandlingen forteller om to heterofile par, med den tidligere pinsevennen David i spissen, som tar seg en ferie på et sydlig sted hvor de skal kose seg sammen. Alt er lov så lenge det er godt for de involverte. I boka er det også beskrivelser fra Davids kristne fortid, oppveksten og ungdomstiden. Vi får de voksne tankene hans rundt hvordan levemåten hans har forandret seg uten at lengselen etter det intense har forsvunnet, og hvordan det (i hans øyne iallfall) er en sammenheng mellom den åndelige og den seksuelle ekstasen. 

Etter hvert under ferieturen blir det tydelig at det mangler noe i det moralske kompasset til David og vennene hans. For hva når en av dem prøver å involvere noen de tenker at "egentlig vil" eller "egentlig har godt av det"? Når personen ikke er enig, så er det litt kjedelig, syns de, men ikke noe å gruble mer over eller angre på. Jeg vet at jeg står i fare for å feiltolke denne romanen, siden den overlater så mye til leseren. Romanen er ikke moralistisk, men er den i siste instans moralsk? Rir ikke de to parene litt for lett inn i solnedgangen? (Slutten er litt åpen, så en vet forsåvidt ikke hvordan rideturen går.)

Tiden, 2004

Små guder av Terry Pratchett var en herlig og rik leseopplevelse for denne lesehesten. Boka hører til i serien om Skiveverdenen (den som ligger på en diger skilpadde båret av fire elefanter) og ble utgitt på engelsk så tidlig som i 1992 (Small Gods). Som vanlig hos Pratchett: en morsom og spennende fortelling, men med en alvorlig bunn i satirisk innpakning. Her handler det om religion på sitt verste - og menneskeligheten på sitt verste og beste.

Romanens viktigste person må sies å være klosternovisen Brutha. Han blir regnet som dum, siden han er analfabet, og han er oppvokst med en ganske så blind tro på sin egen uverdighet og - på den andre siden - fortreffeligheten til den store guden Om. Men Brutha har en hukommelse uten sidestykke og suger kunnskap som en svamp. Det er bare litt lenge siden han hørte ord som ikke var hentet fra den store boken om Om eller bokens formidlere. Når ny kunnskap først siver inn - gjennom møtene med guden Om i en liten skilpaddekropp og gjennom filosofene i byen Efebe - er det duket for en skikkelig bruthsk livsomveltning som også påvirker livene til andre mennesker (og guder). For hør: på bunnen har Brutha et stødig indre kompass, en medmenneskelighet og etisk ryggrad som feier alle andre av banen. Han sier det så flott mot slutten av boka. "Men jeg er meg." 

Jeg gikk rett og slett hen og kjøpte tegneserieutgaven av boka (dessverre bare på engelsk). Kan ikke anbefales sterkt nok!
(Bare ett spørsmål, Terry: hvordan klarer Brutha å suge inn kunnskap fra tekstbøker når han er analfabet?)

Aschehoug, 2016

Mørket kommer innenfra av Tyra Teodora Tronstad er en fersk dystopi med ungdom som hovedmålgruppe. Den kan faktisk minne litt om Små guder, ikke i stemning og form - Tronstads bok er veldig mørk og realistisk - men i tematikken. Hva gjør en når alt blir veltet om, når sannhet blir usant og en ikke vet hvem en skal stole på - selv ikke sine nærmeste? Gutten Max og jenta Linnea er ikke politisk aktive i borgerkrigen; de er på mange måter uvitende ofre for det brødre og mor har gjort. De blir involvert mot sin vilje, og blir nødt til å treffe nesten umulige valg underveis. Blir sterkere, og hardere. Likevel: med et behov for å hjelpe den hjelpeløse.

Piggsvin, 2016

Så leste jeg bok 3 og 4 i serien Kepler62, som er et ekte nordisk samarbeidsprosjekt. De to første bøkene kom i fjor. Vi har her en illustrert scifi-serie for eldre barn med et dystopisk bakteppe. Serien starter i en mørk, dyster og undertrykt Tellus-verden og beveger seg så ut i verdensrommet. Og det er nettopp dette siste som skjer i Reisen (skrevet av Timo Parvela) og Pionerer (Bjørn Sortland).

Jeg syns dessverre at serien kunne vært bedre gjennomført. Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke bare er to forskjellige forfattere, men tre eller fire. For jeg kjenner knapt igjen fortellermåten fra boka Parvela skrev først, det blir veldig lange tekstbrokker og lite dialog i Reisen. Og Sortlands hovedperson Marie framstår som ulike personer i første, tredje og fjerde bok. Er hun en tøffing? Eller kanskje litt følsom? Nysgjerrig overfor fremmede? Eller en som liker seg best alene? Er hun sikker på egne evner, eller litt for ydmyk? Jeg håper dette blir bedre i slutten av serien! For jeg liker Kepler62, jeg syns fortellingen er spennende og vil gjerne vite hvordan det går.

Cappelen, 1988

Endelig fikk jeg lest klassikeren Herman av Lars Saabye Christensen! Det gjorde jeg fordi - og ikke for første gang - jeg trengte kjennskap til boka på jobb. Kunne boka passe til høytlesning i sjette klasse?
Jeg kom ganske raskt fram til at nei, det tror jeg ikke. Selv om boka er godt skrevet, er den ganske filosofisk og bærer med seg en viss nostalgisk eim - fra ei tid som allerede var over da boka ble skrevet i 1988. Den vil nok virke veldig fremmed og dessverre ha for lite framdrift til at den kan holde på konsentrasjonen til moderne elleveåringer.
Det var min vurdering. Når det er skrevet; boka er ei fin skildring av en litt veslevoksen gutt som blir syk - ikke alvorlig, men på en måte som føles både skamfull og skremmende for ham.   

Morofakta: jeg har nettopp sett skuespilleren fra filmen i NRK-serien Nobel. Veldig sterk prestasjon av Anders Danielsen Lie der også!

Aschehoug, 2016

Til slutt: den nye barneboka Lars er lol av Iben Akerlie. Denne boka har fått mye skryt, og jeg skjønner det. Den tar opp et aktuelt tema - nettmobbing - men med et mer uvanlig element, nemlig en medelev med Downs syndrom, som trenger en fadder. Vår heltinne Amanda er i utgangspunktet ikke interessert i kompliserende faktorer i livet, siden hun allerede strever med en forvirrende forelskelse. Men så kommer Lars inn og blir - ja, vi må vel si en ny venn? En venn som det går an å være barnslig med på en dypt seriøst måte, og som ikke svikter. Men som det er litt for lett å svikte når en får kniven på strupen fra supermobberne i klassen...

Jeg syntes boka var god. - Ut fra forhåndsomtalen hadde jeg forventet at Amanda hadde en mer aktiv rolle i mobbingen, og jeg reagerer på at hun tar så mye selvkritikk; at ikke mer av hennes sinne rammer dem som faktisk er de store synderne. Det er sant at vi alle kan komme til å bidra til mobbing, uansett hvem vi er. Men enkelte personer har en sterkere drivkraft til det, og de burde virkelig fått noen øyeåpnere også i Lars er lol.   

Best i 2016?
Her vil selvfølgelig Små guder bli med, i flere kategorier jeg kan finne på (fantasy, morsomste/ beste leseopplevelse), og så Adresse Alberta som roman. 

Hva skjer i november?
Det blir først og fremst skriving på meg denne måneden! I går var jeg med på musikalsk skrivekamp (kommer tilbake til det) som var ganske så produktiv når en teller ord. Ellers leser jeg Terry Pratchetts skrivetips i A Slip of the Keyboard, og på sengekanten Kim Leines De søvnløse. Har flere bøker på planlegger-å-lese-hylla, men mulig at det blir utsatt til desember. Ja, forresten, ble inspirert til å lese litt i Å leve en drøm av USAs (tidligere?) president Barack Obama i dag, og den ble med hjem.

God lesemåned!

NaNoWriMo 2016: oppsummering av første uke

NaNoWriMos startside finner du her.

Bare to dager igjen...

Jeg skal, som før nevnt, være med på NaNoWriMo i år. Jeg er kjempespent. Jeg prøvde for fem år siden, da kom jeg egentlig ikke i gang. Men nå!

NaNoWriMo er en internasjonal (tidligere nasjonal, derav navnet National Novel Writing Month) skrivekonkurranse der du konkurrerer med deg selv. Klarer jeg å skrive femti tusen ord på en måned? I så fall "vinner" jeg!

Jeg har regnet på det og kommet fram til at jeg da må skrive 1666 ord per dag. Det skal holde hardt.

Men jeg vil prøve! Jeg har lagd et skjema der jeg har fylt inn skrivemålet for hver dag, og tatt høyde for ting jeg vet skjer den dagen/ kvelden. - Jeg jobber fulltid og har av og til også opptatte kvelder og helger, så det blir nok litt intens skriving når jeg først har fri. (Må huske å riste løs innimellom, så jeg ikke får overbelastning på arm og skuldre.)
Jeg har bestilt et opphold på et ærverdig hotell i Flåm et par feriedøgn mot slutten av måneden for å kunne konsentrere meg litt ekstra og for å ha noe ekslusivt å se fram til.

---

Jeg har faktisk lagd fortellinger helt fra jeg lærte å skrive. Fra starten - etter de små tegneseriestripene (hvor jeg koblet skriving med tegning, også en yndlingssyssel) gikk det i historier ført inn i små, nummererte kladdebøker. De handlet ofte om barn fra "gamle dager". Middelaldermiljø. Hovedpersonene var gjerne veldig snille, men opplevde urettferdighet, ulykker og fattigdom. (Ser jeg en Liten prinsesse eller Samfunnets ulykkesbarn, dvs. Les Miserables?)

Da jeg var 10-14 år gammel, prøvde jeg å skrive en lengre fortelling. Det var Reisen under jorda, en fantasyfortelling som jeg skrev på skrivemaskin, inspirert av ting jeg så i en drøm - som i sin tur nok var inspirert av barnebøker jeg hadde lest.

Jeg ble veldig opptatt av Reisen under jorda. Da jeg ble eldre forlot jeg hovedfortellingen og diktet nå og da videre om personene, om hva som skjedde videre med dem i vår virkelighet flere år etter at de hadde forlatt eventyrverdenen. De møtte personer de hadde møtt der nede, men som i en drøm og uten å huske hvor de kjente dem fra. Det var spennende å gjøre personene "mine" voksne, prøve å finne ut hvordan de ville være, snakke, tenke. Jeg la litt av meg selv i dem. Mine håp og lengsler.

Siden har jeg stort sett skrevet helt andre ting, særlig korte tekster, dikt og - etter hvert - blogginnlegg. Så det blir en skikkelig utfordring å ta fatt på noe som er langt nok til å passe mellom to permer. Jeg sikter ikke på utgivelse, det blir et eksperiment for min egen del.

Kanskje det er på tide å finne fram Line, Fredrik, Mona og Tom igjen?
Eller noen helt andre? Mye er uklart...

Jeg har tenkt å bruke denne bloggen til å skrive oppdateringer på NaNoWriMo, en gang i uka. Følg med!

Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Cappelen Damm, 2016

Natten før begravelsen drømte jeg at jeg skulle i begravelse. Jeg satt i forsetet i en bil ved siden av Astrid som kjørte, i baksetet satt Åsa. Hun sa: Vi må huske å omfavne hverandre. Det må ikke se ut som om vi synes det er en befrielse. 
Vinduet mitt var nede, utenfor sto far, jeg sa mens jeg så på ham: Det synes jeg. 
Ansiktet hans vred seg i sinne og smerte. 
Jeg kom på at jeg hadde hull i strømpebuksen, at jeg hadde hvit genser, jeg måtte skifte strømpebukse, skifte til svart overdel, ville jeg rekke det? (...) Jeg gikk ut av bilen og bort og far så at jeg gikk og trodde jeg skulle gå fra det hele, han sa: Er det en slik datter jeg har fostret? 
Jeg snudde meg mot ham og sa tilkjempet rolig: Ja! 

Denne drømmesekvensen er hentet fra side 159 i Vigdis Hjorths nye roman, som har fått mye omtale på grunn av selvbiografiske innslag. Det er litt uklart hvor mye av Arv og miljø som bygger på virkelige hendelser, og navnene på de personene fortellingen i så fall bygger på, er byttet ut. Vonde hendelser fra barndommen er ikke detaljert beskrevet, fortelleren kommer med drypp av enkeltminner bare.

Når fortellingen starter har ikke fortelleren Bergljot hatt kontakt med foreldrene sine på flere år, og bare sporadisk kontakt med søsknene. Og så dør faren. Det kommer for en dag at de to yngste søsknene har arvet familiens sommerhytte, mens hun selv og broren Bård ikke får den økonomiske kompensasjonen de burde hatt for dette. Det virker urettferdig, særlig siden de ikke har holdt seg unna familien av vrangvilje men på grunn av dårlige erfaringer med foreldrene.
Bergljot vil helst holde seg unna og ikke engasjere seg, men når søsteren prøver å gjøre farens død til en sjanse til forsoning, kjenner hun at hun må ta tak i det. For faren som er død, forgrep seg på henne da hun var barn, og moren og søstrene har aldri gitt henne den støtten hun trengte. Tror de egentlig på hennes historie, når de kan forvente at hun later som ingenting?     

Boka begynte veldig bra, den er godt skrevet, og jeg som leser kjente hovedpersonens dilemmaer og vonde følelser nært innpå. For eksempel på side 54:

Jeg så for meg at jeg gikk gjennom de en gang velkjente gatene, på vei til Astrids femtiårsdag, en stille lørdag ettermiddag, i et klart høstlys. Eplene henger modne på trærne, ripsbuskene tunge over gjerdene, humlene surrer og det lukter nyklippet gress. Jeg suger det inn, takknemlig, jorda er rik. Rolig ringer jeg på og trer inn i min søsters hus. 

Ville jeg noen gang komme dit? Nei. Skulle gjerne vært så fri, var ufri. Skulle gjerne vært så sterk, var svak. Hjertet mitt skalv og jeg visste ikke hvordan jeg skulle roe det. Jeg satte meg ned i mosen, presset ansiktet mot knærne og gråt. 


Bergljot prøver også å se ting fra de andre familiemedlemmenes synsvinkel. Den som faller mest igjennom og skaper et fullstendig usympatisk inntrykk hos leseren, er moren. Faren framstår som noe fjern og streng, men også som et menneske en får lyst til å forstå. En som tross alt ser ut til å ha skyldfølelse for det han har gjort, og ved ett tilfelle prøvd å gjøre opp for det (om enn på en klossete måte). Moren prøver å få alt til å handle om seg selv.

Dessverre opplevde jeg etter hvert at nåtidshandlingen, og særlig passasjene hvor Bergljot har kontakt med søsteren Astrid, blir for repeterende og detaljert. Det er litt uklart for meg hva slags funksjon alle epostene og meldingene fram og tilbake har i akkurat denne historien, og siden jeg vet at boka bygger på selvopplevde ting, lurer jeg på om forfatteren kan ha tatt det med for å være mest mulig rettferdig i sin behandling av personene? "Hun sa tross alt det, tenkte sikkert det, han må ha gjort sånn og sagt sånn."
Jeg forstår i så fall dette motivet, men for meg gjorde det at lesegleden bleknet. Jeg syns at boka ble litt ujevn.

Boka tar også for seg deler av fortiden, særlig Bergljots voksne liv fram til farens død; hun forteller om mennesker hun møter gjennom jobben og om et par som blir nære venner: Klara og Bo. Og vi får tilbakeblikk til perioden da hun begynte med psykoanalyse, som ser ut til å hjelpe (s. 128):

...jeg svingte inn en ny gate, hva annet skulle jeg gjøre, gikk forbi et butikkvindu og så en skikkelse som lignet min i ruta, men det kunne ikke være meg, for hun så frisk ut. Jeg stanset og gikk tilbake og så på meg selv, en tilsynelatende oppegående kvinne. Kunne jeg se meg selv med det blikket? Du er jo smart, sa jeg til henne, du ser ikke så verst ut, sa jeg til henne. Skulle ikke du kunne virke i verden?

For å oppsummere: her er det vakre passasjer, sterke inntrykk og mye som er fint å leve seg inn i, men jeg skulle gjerne kunne likt hele boka bedre. Anbefales likevel!

PS:
Mange har sikkert fått med seg Ingunn Øklands anmeldelse, som kritiserer den såkalte virkelighetslitteraturen. Økland har stort sett fått motbør; jeg syns selv det er viktig å problematisere selvbiografisk kunst med bruk av levende modeller - men skjønner at det er vanskelig å trekke grenser og finne gode retningslinjer. Karl Ove Knausgårds utlevering av mennesker i sin nærhet er nok hakket verre, og spørsmålet er om det å sette merkelappen "roman" på en bok frikjenner en fra alle etiske motkrav...
Kom gjerne med innspill!

En smakebit på søndag: Adresse Alberta

Vigmostad & Bjørke, 2016

Da er det søndag igjen! Først og fremst en musikalsk søndag; jeg skal synge på en klassisk konsert i kveld. Det blir spennende. Men jeg har også tatt meg tid til å lese ferdig ei bok som har vært et veldig fint bekjentskap: Adresse Alberta av Victoria Bø. Rett og slett en roman som jeg fikk lyst til å flytte inn i! Jeg vet at det høres klisjefylt ut, men... det er sjeldent at jeg finner bøker nå som jeg kjenner en varme inni meg av. Dette er en slik bok.

Det er fortellingen om femti år gamle Jenni som bor alene på en kanadisk gård hun skal flytte ut av; mannen har forlatt henne etter et langt ekteskap, og livet må på mange måter begynne på nytt. Litt som da hun reiste fra Norge for tretti år siden.
Ekstrajobben hennes i folkeregisteret leder henne blant annet til en gammel, ensom papegøyeeier, Summer, som hun snart sitter ved sykesengen til - og i kjølvannet av Summers død møter Jenni en ung journalist, Siren, Summers stilige og yngre bror Ted og presten Jas. De er ikke fullt så originale som personene til Anna Gavalda, men de er fremmede som får bety noe for hverandre.
Nok skrevet - her er søndagens smakebit:

"Vil du ha kaffe eller te?" spurte hun og geieldet meg bort til stolen foran speilet.
"Kaffe," sa jeg. 
Den kom i en elegant, skrå kopp. 
Hvorfor er det sånn, tenkte jeg, at hukommelsen har så mange lag? Det ville ha vært enklere om sannheten var en rett linje (...) Jeg ville heller at det skulle være enkelt, opplagt som det var da Carl dro, da var det tydelig for meg at ingenting var min feil, det var Carl som var synderen, ikke jeg. 
Frisøren dukket opp bak meg og tok tak i håret mitt, ytterst i tuppene, gned håret mitt mellom fingrene. Det kom en slags lyd fra ham, det lignet en blanding av å lokke på en katt og lyden av en gresshoppe. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten. 

 

Baksjå og framsjå: september

Høst i Ål.

Bilen min (Sølve) har nettopp fått vinterdekkene på, og jeg må innse at sommeren godt og vel er over. Det er tid for å oppsummere årets første høstmåned. September var blant annet:

• to dager med Barnebokfestival i Oslo! Forfattere, unger, formidlere.
• studietur til Tøyen, hvor barne- og ungdomsbiblioteket Biblo Tøyen var det store. Så mye fantasi mellom fire (pluss pluss) vegger!
• min første konsert noensinne med vokalgruppa The Real Group, i Kongsberg. Hørverdig, selv om det må innrømmes at det var litt vemodig med bare ett originalt medlem på scenen!  
• flere timer med filmhistorie på DVD (The Story of Film). Særlig velkomment å se hvor mye som faktisk har skjedd utenfor Hollywood de siste hundre årene - og fokuset lå på de kunstneriske/filmtekniske og nyskapende aspektene ved filmene.

På denne bloggen var det som vanlig sparsomt med aktivitet, men jeg blogga i det minste om internettets fristelser og gleder.

Lest


Jeg leste i alt 18 bøker i september; som vanlig ganske variert i sjanger og målgruppe.

Romaner 
Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis var månedens selvbiografiske, om en ung mann som vokser opp som feminin og homofil i nåtidens Frankrike, til forvirring for sine foreldre og spott for omverdenen. Av og til måtte jeg sjekke at dette faktisk foregikk på 2000-tallet og ikke for femti år siden. Ellers leste jeg en krimbok, min første av Hjorth og Rosenfeldt: Dødens disippel. Jeg må si at jeg likte hovedetterforskeren, Sebastian Bergmann, dårlig, og syntes det skortet mye på realismen (stikkord: oppsøking av tidligere elskere i fare), men. Det betyr vel bare at dette ikke er min type krim.

Sakprosa

Manifest forlag, 2016

Veninna til søstera mi tek meg i handa og klemmer meg, medan ho seier lågt inn i øyra mitt:
- Eg tenkje på deko. 

Jeg hadde gleden av å lese Sorg: ei lita bok om å vere lei seg av Kristian Fjellanger. Forfatteren har tidligere skrevet Feit  (som jeg en gang i tida fant sammen med et kjekspapir). Jeg likte den boka veldig godt, så det var lett å plukke opp Sorg. Pappas død er utgangspunktet her. Boka er (som den første) personlig, lettlest, informativ på en morsom måte trass i det alvorlige temaet (blant annet med lister over musikk/ filmer/ bøker å sørge til), og ei sånn bok jeg får lyst til å ha i bokhylla hjemme.    

Verdas viktigaste bok av Nathalie Simonsson er noe så nytt og spennende som en seksualopplysningsbok for ungdom på nynorsk! Den er oversatt fra svensk. Fargerik, fin og informativ. Jeg savnet én ting: et fåtall av guttene på oppslagene inne i boka framstod som særlig maskuline i kropp og stil. Det er utrolig viktig å få fram mangfoldet i en tid med et så stort kropps- og kjønnsrollepress. Men i mangfoldet hører også de trente "fotballkroppene" og det utprega mannlige med.

Mario Balotelli forklarer Europa av Peder Samdal ble jeg nysgjerrig på etter å ha vært på Barnebokfestivalen, hvor forfatteren var med i en debatt om faktabøker for ungdom. Og JA! denne boka anbefaler jeg gjerne, både til fotballglade ungdommer og de som "bare" er interesserte i å vite mer om historien og samfunnsutviklingen i Europa! Idrett kan på sitt beste skape samarbeid der krig og konflikter herjer, og det får Samdal fram på en flott måte. Jeg lærte mye nytt. Ett spørsmål: tittelen er forvirrende. Balotelli blir introdusert først mot slutten av boka, og hvorfor er det nettopp han som "forklarer Europa"? ("Fotballspillere forklarer Europa" har ikke helt samme schwungen?)

Grafiske romaner
I tillegg til å lese Habibi av Craig Thompson om igjen, fikk jeg følge verdens eneste pakistanske jentesuperhelt på videre eventyr: Ms. Marvel av Willow Wilson. Fremdeles veldig bra, fin blanding av realistisk drama og det overnaturlige! Mye minner meg om en heltinne jeg tidligere var veldig opptatt av; også hun var dratt mellom hverdagslige problemer og rollen som verdens redningskvinne.

Ungdomsbøker
Tor Fretheim er en av de veldig få i Norge som skriver ungdomsbøker med en homofil forteller. Det har han også gjort i den nye og ganske korte romanen Leons hemmelighet, som jeg leste som ebok. Ellers leste jeg avslutningen av den gode, gamle Alexandria-serien til Jon Bing og den nye dystopien Markspist måne av Sally Gardner. Denne siste er ganske så dyster! Og tegningene av rotten og larvene... ekkelt. Men god bok. Les gjerne NRKs anmeldelse her. 

Hvileløs av Tina Trovik begynner med et overnaturlig mysterium, og så blir det etter hvert en riktig så fengende krimhistorie. Den er preget av 90-tallsnostalgi, fordi gutten som spøker i fortellinga døde på 90-tallet... og fordi forfatteren lengter tilbake dit? Ellers virker den aktuell og ser ut til å treffe iallfall en del av målgruppa (anmeldelser på Uprisen).

Mangschou, 2016

Så var det Som om jeg var fantastisk av Sofia Nordin. Nordin var også en av forfatterne på Barnebokfestivalen, og hun fortalte om slutten på serien om Hedvig, Ante og Ella. Jeg var litt skeptisk til at tredjeboka skulle fortelles av personen jeg helt klart likte minst, men... hvorfor ikke? Det går fint an å gli inn i Ellas verden, Ella som alltid vil videre, er nysgjerrig, som ikke finner roen. Hun som vil til Umeå for å finne flere overlevende etter pesten som rammet Sverige. Og finner noe annet, blant annet et forferdelig dilemma.

Nå og da våkner jeg med et rykk og blir redd for at jeg har sovet kjempelenge, kanskje i flere dager, sånn at Nora har rukket å dø. Men så hører jeg den surklete pusten hennes igjen. Likevel føles det som om ensomheten og tomheten utenfor teltet har sneket seg enda litt nærmere. 


Barnebøker

Jeg leste den sprø Demontannlegen av David Walliams, som minner mye om Roald Dahl i sine viltre påfunn (og tegningene til Tony Ross), men er hakket mer sentimental. (Jeg hadde med meg boka til en fjerdeklasse og begynte bokpraten med å spørre om noen var redde for tannleger? Det var de ikke!)
Det spøker for superbitchene av A. Audhild Solberg ble det også tid til, og jeg suste gjennom Kryptalportalen av Bobbie Peers - andre boka i den spennende serien om kodeknekkereksperten William Wenton. Starten på serien gav meg en følelse av noe nytt; jeg syns kanskje at andreboka går litt i samme spor og har mer action enn den fantasien jeg likte så godt. Likevel... jeg leser gjerne fortsettelsen!

Best i 2016?
Av månedens bøker vil jeg trekke fram Samdals fotballbok. Sorg gir den hard konkurranse. Som om jeg var fantastisk kan høre med i "mest etterlengtet fortsettelse"-kategorien!

Framsjå i oktober (og litt til november):
I dag fikk jeg en intens anbefaling fra en låner på biblioteket: les Jeg er Pilegrim av Terry Hayes! Og det har jeg tenkt å gjøre. Når jeg har lest ferdig Arv og miljø av Vigdis Hjorth, som jeg har blitt ganske så berørt av. Ellers er det snart på tide å varme opp eller iallfall forberede seg mentalt til skriveprosjektet NaNoWriMo, som jeg denne gangen VIL få gjennomført i november! Jeg har til og med bestilt rom på et historisk loftsrom i Flåm for inspirasjonens skyld. Så i måneden etter denne blir det nok minimalt med lesing utover det jeg skriver selv. Håper jeg. Er det noen andre her som er med på det prosjektet, kanskje?