Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Cappelen Damm, 2016

Natten før begravelsen drømte jeg at jeg skulle i begravelse. Jeg satt i forsetet i en bil ved siden av Astrid som kjørte, i baksetet satt Åsa. Hun sa: Vi må huske å omfavne hverandre. Det må ikke se ut som om vi synes det er en befrielse. 
Vinduet mitt var nede, utenfor sto far, jeg sa mens jeg så på ham: Det synes jeg. 
Ansiktet hans vred seg i sinne og smerte. 
Jeg kom på at jeg hadde hull i strømpebuksen, at jeg hadde hvit genser, jeg måtte skifte strømpebukse, skifte til svart overdel, ville jeg rekke det? (...) Jeg gikk ut av bilen og bort og far så at jeg gikk og trodde jeg skulle gå fra det hele, han sa: Er det en slik datter jeg har fostret? 
Jeg snudde meg mot ham og sa tilkjempet rolig: Ja! 

Denne drømmesekvensen er hentet fra side 159 i Vigdis Hjorths nye roman, som har fått mye omtale på grunn av selvbiografiske innslag. Det er litt uklart hvor mye av Arv og miljø som bygger på virkelige hendelser, og navnene på de personene fortellingen i så fall bygger på, er byttet ut. Vonde hendelser fra barndommen er ikke detaljert beskrevet, fortelleren kommer med drypp av enkeltminner bare.

Når fortellingen starter har ikke fortelleren Bergljot hatt kontakt med foreldrene sine på flere år, og bare sporadisk kontakt med søsknene. Og så dør faren. Det kommer for en dag at de to yngste søsknene har arvet familiens sommerhytte, mens hun selv og broren Bård ikke får den økonomiske kompensasjonen de burde hatt for dette. Det virker urettferdig, særlig siden de ikke har holdt seg unna familien av vrangvilje men på grunn av dårlige erfaringer med foreldrene.
Bergljot vil helst holde seg unna og ikke engasjere seg, men når søsteren prøver å gjøre farens død til en sjanse til forsoning, kjenner hun at hun må ta tak i det. For faren som er død, forgrep seg på henne da hun var barn, og moren og søstrene har aldri gitt henne den støtten hun trengte. Tror de egentlig på hennes historie, når de kan forvente at hun later som ingenting?     

Boka begynte veldig bra, den er godt skrevet, og jeg som leser kjente hovedpersonens dilemmaer og vonde følelser nært innpå. For eksempel på side 54:

Jeg så for meg at jeg gikk gjennom de en gang velkjente gatene, på vei til Astrids femtiårsdag, en stille lørdag ettermiddag, i et klart høstlys. Eplene henger modne på trærne, ripsbuskene tunge over gjerdene, humlene surrer og det lukter nyklippet gress. Jeg suger det inn, takknemlig, jorda er rik. Rolig ringer jeg på og trer inn i min søsters hus. 

Ville jeg noen gang komme dit? Nei. Skulle gjerne vært så fri, var ufri. Skulle gjerne vært så sterk, var svak. Hjertet mitt skalv og jeg visste ikke hvordan jeg skulle roe det. Jeg satte meg ned i mosen, presset ansiktet mot knærne og gråt. 


Bergljot prøver også å se ting fra de andre familiemedlemmenes synsvinkel. Den som faller mest igjennom og skaper et fullstendig usympatisk inntrykk hos leseren, er moren. Faren framstår som noe fjern og streng, men også som et menneske en får lyst til å forstå. En som tross alt ser ut til å ha skyldfølelse for det han har gjort, og ved ett tilfelle prøvd å gjøre opp for det (om enn på en klossete måte). Moren prøver å få alt til å handle om seg selv.

Dessverre opplevde jeg etter hvert at nåtidshandlingen, og særlig passasjene hvor Bergljot har kontakt med søsteren Astrid, blir for repeterende og detaljert. Det er litt uklart for meg hva slags funksjon alle epostene og meldingene fram og tilbake har i akkurat denne historien, og siden jeg vet at boka bygger på selvopplevde ting, lurer jeg på om forfatteren kan ha tatt det med for å være mest mulig rettferdig i sin behandling av personene? "Hun sa tross alt det, tenkte sikkert det, han må ha gjort sånn og sagt sånn."
Jeg forstår i så fall dette motivet, men for meg gjorde det at lesegleden bleknet. Jeg syns at boka ble litt ujevn.

Boka tar også for seg deler av fortiden, særlig Bergljots voksne liv fram til farens død; hun forteller om mennesker hun møter gjennom jobben og om et par som blir nære venner: Klara og Bo. Og vi får tilbakeblikk til perioden da hun begynte med psykoanalyse, som ser ut til å hjelpe (s. 128):

...jeg svingte inn en ny gate, hva annet skulle jeg gjøre, gikk forbi et butikkvindu og så en skikkelse som lignet min i ruta, men det kunne ikke være meg, for hun så frisk ut. Jeg stanset og gikk tilbake og så på meg selv, en tilsynelatende oppegående kvinne. Kunne jeg se meg selv med det blikket? Du er jo smart, sa jeg til henne, du ser ikke så verst ut, sa jeg til henne. Skulle ikke du kunne virke i verden?

For å oppsummere: her er det vakre passasjer, sterke inntrykk og mye som er fint å leve seg inn i, men jeg skulle gjerne kunne likt hele boka bedre. Anbefales likevel!

PS:
Mange har sikkert fått med seg Ingunn Øklands anmeldelse, som kritiserer den såkalte virkelighetslitteraturen. Økland har stort sett fått motbør; jeg syns selv det er viktig å problematisere selvbiografisk kunst med bruk av levende modeller - men skjønner at det er vanskelig å trekke grenser og finne gode retningslinjer. Karl Ove Knausgårds utlevering av mennesker i sin nærhet er nok hakket verre, og spørsmålet er om det å sette merkelappen "roman" på en bok frikjenner en fra alle etiske motkrav...
Kom gjerne med innspill!