Alltid tilgivelse

Tussilago farfara (løvetann).
Oktober forlag, 2016

Denne boka er ganske selvsolgt, tror jeg, men pytt pytt. Av og til får en lyst til å skrive om også denslags suksesser.

Etter mange år! Ei ny bok om Neshov-familien, etter Berlinerpoplene (2004), Eremittkrepsene (2005) og Ligge i grønne enger (2007). Disse bøkene likte jeg veldig godt. Personene var lette å bli glad i. TV-serien som gikk på NRK var sånn som jeg hadde sett alt for meg. Og når jeg leser Alltid tilgivelse, er det TV-karakterene jeg har inni hodet hele tiden. Det er helt ok.

Det har gått tre år siden Torunn flyktet fra Neshov, fra ansvaret og alle de forskjellige forventningene og grumset i familiehistorien. "Farfaren" Tormod er nå på pleiehjem og trives veldig godt der, men holder seg mye for seg selv. Margido har fremdeles gravferdsbyrået, men det er tungt å skulle tilpasse seg nye tider i businessen. Erlend er småbarnspappa med Krumme i København, og han tenker tilbake på tida da han gikk og ventet på å bli nettopp det. 
Torunn selv er lei av å stå på pinne for den utro samboeren Christer når han kjører hundespann, og på vei opp til Finnmarksløpet, som han skal delta i, hopper hun av. Kommer tilbake til garden og onklene. Ber om tilgivelse for at hun dro så brått.

Gjensynet mellom familiemedlemmene i Trøndelag er rørende. De får snakket ut om det som har skjedd og gir hverandre det albuerommet og den støtten hver av dem trenger. Det er lov å si ifra om hva en orker og ikke orker, hva en mener og ikke mener. Være fri og samtidig knyttet til hverandre.

Jeg la merke til én ting under lesinga som jeg ikke kan huske at jeg merket meg i de første bøkene. Ragde er en dyktig skildrer av de små, men viktige detaljene, for eksempel i et interiør eller utseendet på en person, eller oppgavene en karakter utfører, og det blir levende for meg.

Og hun har ikke skurker og helter i sin historie, bare mennesker.  

Boka slutter midt i en scene, men likevel føles det som en ekte avslutning.
Kanskje en vil dikte videre.