Baksjå og framsjå: november

Skriveferie i Flåm.

November var, i korte trekk:

• romanskriving, som faktisk var det eneste jeg blogga om denne måneden...
• ferietur til Flåm; bodde to netter på det historiske Fretheim hotell og fikk inspirasjon til skrivinga mi. Rart, men fint å være en av de få turistene der utenfor sesongen.
• småskala engasjement i politiske saker: det amerikanske valget, og utsendingen av afghanske asylsøkere. Her kan du se en video fra bygda jeg bor i for noen år tilbake, hvor det dessverre har forsvunnet noen senere (dvs utsendt) til ei utrygg og vond framtid. 
• kino og teater lyste opp hverdagen: "Fabeldyr"-filmen (veldig bra, må ses igjen! Interessant og magisk innblikk i den magiske verdenen i Amerika noen tiår før Harry Potter), og en flott hallingversjon av "Little Shop of Horrors" (lokal teatergruppe på Nes).

Jeg leste ni bøker i løpet av måneden (dvs 187 siden nyttår). Her er noen ord om novemberlesinga:

Lest

Cappelen Damm, 2016

Bøkene har fått surre lenge i ventepåblogginnlegg-panna. Dermed får dere ikke de umiddelbare tankene mine om bøkene, men det jeg husker fra dem. 

Romaner

Endetid av Ole Kristian Ellingsen var romanen jeg åpnet måneden med. Det er en fortelling om to parallelle kriser som foregår med samme hovedperson, en prest som mister datteren sin det året hun skal være russ.

Den første krisen gjelder selve forbrytelsen og måten den (ikke) blir fulgt opp på. Datteren ble voldtatt og drept av en høytstående mann fra Midtøsten bosatt i Norge, og mye på grunn av diplomatiske forhold mellom Norge og hjemlandet hans kan han ikke straffeforfølges (dette er inspirert av Martine-saken). Romanen beskriver hva dette gjør med faren, hvordan han blir besatt av tanken på hevn, men først prøver å løse ting med fredelige midler.   

Den andre krisen gjelder alt som er vanskelig i fortellerens liv og bare utarter etter mordet på datteren. Han er prest, men klarer ikke tro på Gud, og klarer ikke lengre trøste andre. Skal han slutte som prest? Han er gift, men føler seg ikke på nett med kona, særlig fordi hun ikke deler hans tvil og ser ut til å ha mye av sin identitet knyttet til prestekonerollen. Skal han gripe sjansen når eksen hans dukker opp?
Mot slutten blir romanen spennende som en thriller, og ganske så dyster. Kanskje det (som vanlig i thrillere?) skorter litt på realismen i oppbyggingen av denne spenningen. 

Cappelen Damm, 2016

Hviskeren av Karin Fossum er en ny Konrad Sejer-roman, og som vanlig i Fossums bøker, en roman som fokuserer mye på det psykologiske. Spenningen ligger mye i det som skjer inni hodet på morderen, her en forsagt butikkmedarbeider som har mistet både stemmen og kontakten med sønnen. Forbrytelsen er begått når boka begynner, men hva Ragna gjorde, mot hvem og hvordan, kommer fram mot slutten. Og hvorfor flyttet (flyktet) sønnen? Gjennom forhørene med Sejer og Ragna blir disse spørsmålene gradvis besvart.

Jeg lot meg lett fenge av fortellinga. Nettopp dette at Ragna virker så normal, og faktisk har ganske mange sunne tanker om tilværelsen, gjør det vanskelig å gjenkjenne det syke i henne og skjønne at det kan ha godt så galt. Men det kommer...

Apropos, 2015

Jeg glemte deg aldri av Lucy Clarke kjøpte jeg som en premie til meg selv etter å ha skrevet noen tusen ord den første dagen i Flåm. Satte meg ned med en øl og chilinøtter i hotellbaren, leste. Tok boka med meg i senga, leste. Fortellinga om to venninner som blir mannskap på en privat båt ute i Stillehavet (fortalt av den ene i ettertid når båten er forlist med resten av mannskapet savnet) var virkelig verdt timene jeg brukte på den. Jeg vet at det ut fra coveret ser ut som en typisk søt "jente fotografert bakfra"-roman. Men Clarke hadde en levende skrivemåte og et driv som jeg virkelig ble misunnelig på midt i min egen skriveprosess.

Fakta/ essays

Terry Pratchett.
Foto: Luigi Novi/
Wikimedia Commons

A Slip of the Keyboard av Terry Pratchett er ei samling med taler og essays fra Skiveverden-forfatterens hånd (eller munn; han skrev med datahjelp mot slutten). Om skriving, fantasy og realisme, science fiction (som han av en eller annen grunn blir forbundet med), hatter, orangutanger og Døden. Blant annet. Anbefales for Pratchett-fans, og enkelte av tekstene kan også leses av andre!  

Ungdomsbøker

Hvis det var krig i Norden av Janne Teller er ei bittelita, rød bok som

Arneberg, 2015

ligner på et pass. Ikke tilfeldig; den handler om det å komme til et nytt land. Ikke frivillig, men som flyktning. Det spesielle her er at Teller tenker seg at krigen ikke foregår "der nede" og flukten går nordover, men omvendt. Hva hvis det var vi nordmenn som hadde vært flyktninger, landet vårt hadde blitt et diktatur, vi hadde vært fiender med Danmark og Sverige.

Forfatteren henvender seg til en "du" som det etter hvert blir tydelig skal være en heterofil gutt fra en norsk by. Dette grepet er risikabelt, siden for eksempel bygdejenter også vil ha interesse av temaet, men vil kunne oppleve at boka ikke snakker til dem. Likevel, det er veldig sterkt å lese fortellingen fra en norsk ungdoms synspunkt. Det blir som en dystopi, men likevel en sterkt realistisk invitasjon inn i livet til "de andre" som kunne vært oss.

Aschehoug, 2016

Ungdomsboka Så hyggelig! av debutanten Christian Lyder Marstrander har handling fra Oslos beste vestkant. Hovedpersonen Lorentz er en veldig høflig og korrekt person og en lydig sønn. Samtidig har han et ønske om å være vanlig, være kul og bli inkludert. Han stiller opp for vennene sine på ishockeylaget og stiller opp for moren sin på det hun vil at han skal gjøre. Og sliter. Så kommer det inn en forelskelse som kompliserer ting ekstra... Boka smetter inn i rekken av nye ungdomsbøker om det å slites mellom ulike interesser og hensyn, og det er sikkert ingen tilfeldighet i disse "sykt perfekte" tider.

Samlaget, 2016

To ungdomsbøker leste jeg på mobilen: Stavanger stories av Terje Torkildsen og Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm. Den første er ei novellesamling med tre søsken, ei jente og to gutter, i hovedrollene. Fortellingene slutter gjerne med en morsom vri, eller ei trist avsløring. Jeg husker særlig en scene hvor storebror Duxen spiller badminton med overklassejenta som er kjæresten hans; vi får vite mye om henne og familien gjennom tankene hans. Bra! Mye bedre enn Dystopia!

Den andre er en hyperaktuell fortelling (jamfør tv-serien Skam) om to gutter som forelsker seg i hverandre. Settingen er nordnorsk, fra både bygd og by, og i starten blir hovedpersonene i debutromanen Fuck verden nevnt. De to guttene veksler på å fortelle. Jeg likte boka, og det samme har mange ungdommer gjort, ifølge Uprisens anmelderside. 

Så var det Fantastic beasts and where to find them av Newt Scalamander (J.K. Rowling), endelig lest for å ha litt bakgrunnsinfo til filmen som nylig gikk på kino. Filmen var veldig bra! Men den hadde ikke så mye med den bittelille, grønne boka å gjøre. Boka er bygd opp alfabetisk etter navn på ulike fabeldyr og krydret med artige notater fra Harry og Ronny. Filmen handlet om Newt Scamander ("Salamander Fisle" på norsk), magikeren som fant alle fabeldyrene, samlet dem og arbeidet for at de skulle bli bevart. Her fikk vi også et artig innblikk i det magiske USA og hvordan de forholdt seg til magiske og umagiske folk og aktiviteter på 1920-tallet.

Aschehoug, 2016

På tampen fikk jeg med meg den nyeste barneboka til Jo Nesbø, Kan Doktor Proktor redde jula? Gjenkjennelige typer og vanlig fantasifullt plot, med en kapitalistisk erkefiende som kupper hele julefeiringa i Oslo og en forsoffen julenisse som må overtales til å hjelpe. En vampyrsjiraff bak sleden, en tidssåpe. Sånne ting. For store og små. 


Best i 2016?

Jeg glemte deg aldri kommer på lista blant de beste romanene. Så hyggelig!, som ungdomsroman. Doktor Proktor-boka som barnebok/ eller mest sprø.

Hva skjer i desember?


Jeg har lest i Poetisk jul, en historisk gjennomgang av norske julesanger og -dikt og også tradisjonene rundt jula. Veldig interessant. Ellers har jeg lest Julemysteriet av Jostein Gaarder for første gang og latt meg frustrere. Jeg vet at kravene til spenning og framdrift i barnelitteratur har endret seg de siste årene, men her er det så mye... gammelt språk. Mye gjentakelser. "Tell" i stedet for "show". Lyspunktet for meg var engelen Umuriel.
Ellers har jeg nettopp lånt Hogfather av Terry Pratchett og håper at den kan sette meg i julestemning på toget sørover neste uke.

Gratulerer til deg som kom deg igjennom hele innlegget!
Så ønsker jeg alle en  
god innspurt på året 2017!