Baksjå og framsjå: november

Dette likte jeg!
Sommerhilsen fra illustratøren Hans Jørgen Sandnes
(Detektivbyrå nr. 2 mm.) på Bokmessa i Hallingdal.

Det er tid for oppsummering av forrige lesemåned. November var:

• utenlandslesing (ei bok gjorde jeg faktisk ferdig i løpet av en kveld/formiddag i Larnaca på Kypros), 
• et par fagbøker som gjorde stort inntrykk, 
• ei bunke med ungdomsbøker som kom til biblioteket, mange på en gang, og selvfølgelig må man jo lese dem - særlig når det er fortsettelser på serier man likte.

November brakte også med seg siste film i Hunger Games-serien (Dødslekene); så da ble det en kjapp titt i siste boka på nytt. Likte filmen godt, heldigvis, enda bedre andre gang jeg så den.


 

Jeg leste i alt 19 bøker i november, og da er jeg over 200-tallet for 2015! (207 bøker). Skummelt.

Jeg blogget i forkant av turen til Kypros og etter å ha lest to norske klassikere.


Ellers leste jeg blant annet:

• Billy Straight av Jonathan Kellerman, den før nevnte boka lest på et leilighetshotell (og på stranden) i Larnaca. Husker at Billy Straight var en hjemløs, leseglad (!) gutt som fikk se noe han ikke skulle sett i Hollywood - et mord. Ja, og den drepte var ei pen dame. Skurken viste seg vel å være den jeg hadde trodd, men det kom en finte helt mot slutten. Intens spenning.

• Vingebelastning av Helga Flatland. Lånt fordi jeg likte Bli hvis du kan, reis hvis du må (med fortsettelser) så godt. Denne er ingen kollektivroman, men har én hovedperson, Andreas på 30. Han har blitt sykemeldt etter en ulykke og blir så "psykemeldt" - for fins det ikke ting han egentlig burde bearbeide på tross av at han lever et vellykket liv? Jeg som leser ble ikke helt venner med Andreas, og kanskje ikke det var meningen heller? Jeg tror helt klart at bloggeren på Artemisias Verden likte boka bedre enn jeg.

• Det som en gang var jord av Simon Stranger. Denne gjorde inntrykk; det er ei enkel og kort

  

  Tiden, 2015

  fortelling om en moderne familiefar som lever et liv i frykt og begrensninger og blir involvert i utgravingen av en tunnel under en høy mur. Og i ett tilfelle, våpentrafikk. Er vi på Vestbredden? Kanskje. Boka blir aldri stedfestet. Så vi kan forestille oss at det kunne skjedd i en by i Norge. Bombingene. Grensekontrollene. Mangelen på mat og medisiner, og også luksusartikler og kulturtilbud. For fortelleren og kjæresten hans vet hva det vil si å ha mer enn nok. De har bare mistet det.

• Kjære Rikard av Lene Ask. Tegneserieroman om et norsk misjonærbarn og brevskrivingen hans med faren, som er med sin nye kone på Madagaskar. Boka bygger på virkelige brev fra slutten av 1800-tallet. Faren skriver utfyllende og kjærlig, og virker ganske forbauset over at ikke sønnen svarer med det samme engasjementet. Vi skjønner, særlig på tegningene, at gutten ikke har det bra på barnehjemmet. At han føler seg forlatt. Men det kan han ikke fortelle, når faren trenger fokus på det han skal gjøre som misjonær...
  Fin historie! Litt vanskelig å tyde håndskriften (den er autentisk) av og til.
  NRK lagde en reportasje om boka.

• Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr. Jeg husker Birgitte-saken godt fra 90-tallet. Birgitte var på min alder da hun forsvant. Jeg mener å huske at jeg trodde - som folk flest - at fetteren virkelig var den skyldige. Så har jeg fått med meg at det var en fabrikkert tilståelse, men aldri visst hvordan det egentlig skjedde. Og her er historien, full av fakta og på samme tid følelsessterk. Den er ikke så mye fortellingen om Birgitte, mer om fetteren og hvordan han ble lurt til å tro at han hadde voldtatt og drept sin egen kusine. I praksis dømt - og fremdeles straffet for det etter alle disse årene. Det er lett å bli bittelitt skeptisk til norsk politivesen og rettsvesen etter å ha lest boka. De har nok lært av saken, håper vi? 

• Men så ille som Italia er det vel ikke? De modige: italienernes opprør mot mafiaen av Per

  

  Spartacus, 2015

  Kristian Aale var også utrolig sterk lesing. Og optimistisk, iallfall hvis en tar i betraktning de italienske styresmaktenes oppgjør med forbryternettverkene. Det nytter når tøffe privatpersoner tør å kjempe! (Men når en vet at mafiaen er tilpasningsdyktig og nå gjør det sterkt i andre europeiske land, som Tyskland? Ikke så optimistisk på våre vegne.) En av de jeg snakket med på turen til Kypros hadde faktisk flyttet fra Sofia, Bulgarias hovedstad, blant annet på grunn av en veldig aktiv mafia.

Og så var det ungdomsbøkene. Jeg leste ni 2015-titler; flest norske, men også en oversatt (La det snø av John Green m.fl., som nok skaper skikkelig julestemning for den som er i romantisk modus.) Overvekten av bøkene var moderne drama, men jeg fikk også en grøsser med historiske innslag (Glimt av Tor Arve Røssland), en kontrafaktisk roman om hva som ville skjedd i et ekssovjetisk Norge (1992 av Jon Ewo) og en fantasy fra helt andre verdener (Evna av Siri Pettersen, siste bok i serien om Ravneringene! Bra slutt som jeg gjerne kunne fått mer ut av med bok 2 friskt i minnet!)

Gyldendal, 2015

Ungdomsboka som skremte meg mest, uavhengig av sjanger, var #alfahann av Jan Tore Noreng. Her går hovedpersonens liv over styr etter en kjærlighetssorg; de anabole steroidene tar overhånd og han drar flere med seg ned i gjørma. Den som irriterte meg mest, var Fire minutter på overtid av Thor Soltvedt; jeg er fristet til å kalle den dårlig håndverk. Den som var vanskeligst språklig men likevel fascinerende, var Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger.

Ellers ble det to barnebøker som var positive lesemøter. 10000 timer av  Ingvild Nielsen handler litt om fotball, men mer om vennskap og ikke minst: det å ikke la seg herse med, men våge å gjøre det en har lyst og samvittighet til. Og ikke bli motløs av en helt utrolig surrete pappa. Superbitchene driter seg ut av A. Audhild Solberg var en fin fortsettelse på boka som kom i fjor og ble kjempepopulær.

Kunne noen av disse blitt Best i 2015?
Strangers roman er en god kandidat av romanene. De to fagbøkene er vanskelige å velge mellom, så setter dem opp begge to. Og så kanskje Evna som fantasy/ avslutning på serie?

Hva skjer i desember hos Lesehesten?

• Avslutninga av leseåret! Jeg har lyst til å bruke mindre tid på bøker i desember enn andre nyttige og interessante aktiviteter. Men noen bøker står i hylla og ber om å bli lest og så nevnt her med et par ord, i det minste.
• Et jobb-oppdrag med bokprat om norsk litteratur fra 1900-tallet blir til lesing av en klassiker og en nyere norsk roman. Bedre sent enn aldri.
• Jeg bet meg særlig merke i ett trist element i flere av årets norske ungdomsbøker; det er mulig det kommer et innlegg om det.
• Jeg har lyst til å lage meg noen lesemål igjen for 2016. Hva er dine?    

I år ble det ingen julekalender på bloggen. Men jeg kan jo gi deg som leser et godt tips som bot på såret?
Hvis du vil mimre om gamle bøker, for eksempel julebøker, er Bokhylla nettstedet å besøke!

Nasjonalbiblioteket

Baksjå og framsjå: oktober

Etter UG i Larvik fikk jeg tid til å gå rundt i byen, og fant - poesi.
 "Visst har det blivit kaos i tidens lopp,
men så länge der finns ungar så finns det hopp." (Vreeswijk)

Her er andre del av skippertaket for å komme a jour med månedsoppsummeringene på bloggen. Når det går så lang tid fra en leser bøkene til en skriver om dem, er det dessverre en del leseminner som forsvinner, men hovedinntrykket eller følelsen jeg fikk står iallfall igjen. Og det er kjekt å ha en oversikt for seg selv med mer enn tittel og forfatter. Så her kommer noen ord om oktoberbøkene hos Lesehesten fra Sørlandet! (Oppsummeringa for september er her.)

Måneden var preget av mye jobbreising. Først med Ungdomsbokgildet x 2, før omtalt og som sagt streamet her. Like stas å være med som året før! Det er noe med det å få ekstra trening i formidling - og formidling for andre voksne formidlere, som dette jo er. Vi fikk til og med innspill fra ungdommene selv denne gangen (i Drammen) på et utvalg av bøkene vi snakket om. - Så var jeg på to dagers organisasjonsmøte for Norsk Bibliotekforening på Gardermoen, toppet med privat bursdags-/Halloweenfest i Oslo!
Og reising for meg (dvs med tog eller fly) betyr jo bøker, så sant jeg ikke prater med kjente eller ukjente. 18 bøker kom jeg igjennom i oktober (til sammen blir det 188 siden nyttår). Først og fremst er det nettopp ungdomsbøkene jeg vil huske. 

Jeg blogget om ei bok denne måneden, Soloppgang av Victoria Hislop. Faktisk - da jeg selv kom til Kypros nå i november (mulig at jeg skriver mer om det senere), var den første kyprioten jeg møtte - taxisjåføren som stod på flyplassen med navnet mitt på en plakat - en flyktning fra Famagusta. Sterkt! 


Ellers leste jeg blant annet:

• Mine fem år som far av Bjarte Breiteig. Roman om "husfar" og forfatter som blir mistenkt for overgrep på ekskjærestens lille datter. Martin har omsorgsevne, men også behov for nærhet og anerkjennelse som han egentlig ikke har krav på. Ikke trivelig lesning, men godt skrevet. Valgt å lese på grunn av fortellerens (og forfatterens) kristne bakgrunn, men dette var ikke et viktig tema.
  
• Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan. Den mørkeste boka jeg har vært borti fra disse forfatternes hånd, men verdt å lese! To gutter med samme navn møtes på grunn av et nettdatelureri. En homofil, enda i skapet, dypt deprimert. Den andre heterofil, ofte forelsket men innstilt på å ikke la seg berøre av noe(n). Og digre Tiny, som skal lage skolemusikal om seg selv og sine besettelser, binder alt sammen.
  
• Katakombens hemmelighet og Skatten fra Miklagard av Tom Egeland. Bok 1 og 2 (frittstående) i spenningsserie om Robert på fjorten. Kjenner igjen mytologiske og historiske tema som ligner Bjørn Beltø-verdenen (Egelands voksenthrillere), men Robert er en ganske gjennomsnittlig tenåring med bare litt ekstra nysgjerrighet og rettferdighetssans. En ung Indiana Jones? Dramatisk blir det iallfall.
  
• Reddet av P.C. og Kristin Cast, avslutningen av House of night-serien. Vampyr- og gudinnedramatikk. Spenning til nesten siste slutt med en litt uelegant avslutning.
  
• Enda en avslutning: Blod av mitt blod av Barry Lyga, tredje boka i I hunt Killers-serien. Den blir så mørk den kan få blitt, selv når en tar i betraktning at hovedpersonen er sønn av en massemorder. Det blir lagt opp til en grusom overraskelse for Jazz; jeg kan igrunnen ikke si noe mer uten å spoile! Jeg liker fremdeles serien, men blir dette dratt for langt og blir det for ekkelt?
  
• Spring så fort du kan av Sofia Nordin. Imponerende fortsettelse av dystopien som kom i fjor og som var en av mine klare favoritter. Hvis du ikke har lest førsteboka kommer det en SPOILER her: jentene er ikke alene i verden etter det omfattende virusangrepet. Gutten Ante lever. Og to jenter pluss en gutt blir - ja, hva da? Spenninger mellom jentene. Grublerier rundt kjønnsroller og forventninger på flere plan. Forvirringer og forviklinger midt i kampen for å overleve. Men ikke masete, det er troverdig og intenst!

Gyldendal, 2014

• Populær av Maya van Wagenen. Denne hadde jeg gledet meg lenge til å lese! Forfatteren skriver om sin egen forvandling fra sær nerd til populær på skolen. Og hvordan klarte hun det? Først og fremst gjennom å øve seg i å bli synlig og våge å være annerledes! Alt med utgangspunkt i ei selvhjelpsbok fra 50-tallet. Det jeg vil huske best er scenen der hun utfordrer rangordninga i kantina og setter seg der hun vil, tross protester fra stort sett alle.
  Boka er fristende og enkelt lagt opp og forvandlingen dokumentert med fotografier. 
  
  
• Gresshoppejungel av Andrew Smith. Dette er ungdomsboka som UG-leser

  

  Aschehoug, 2015

  Stig Elvis Furset mente det ville bli umulig å finne en parallell til ("har du noe som ligner?"). Og jeg skjønner det! Den er rett og slett noe for seg selv. Den har det meste: originale idéer (hovedidé: digre, kåte knelere overtar jorden), likandes karakterer (hovedperson med venner), ikke fullt så likandes karakterer som får sin straff, sitte ytterst på stolen-dramatikk (etter en lang oppbygging av spenningen) og en del humor. Og vennskap. Og kåtskap. Og samfunnskritikk. Og for å prøve meg med en parallell: American Gods kunne kanskje foreslås til en moden leser som liker denne?  
  
• Pinocchio av Carlo Collodi; denne skal brukes i et opplegg for en barnehage på jobb. Hadde aldri lest hele teksten før, og selv om den er ganske så moralistisk, ser jeg også hva som kan fenge ungene: magien, dramatikken og de sterke følelsene. Og faktisk, når jeg sjekker mot Disney-versjonen (jeg leste først den originale), er det bare små endringer! Jeg vet ikke hva det sier om originalen, men...
  
• Du og jeg av Katarina von Bredow. Ja! Ei slags parallell bok til Hun og han, som jeg skrev om her. Denne gangen er det min yndlingskarakter Andreas som skriver. Om hvordan det er å være forelska i nabojenta Alicia, som bare overser ham når de er på skolen fordi han ikke er kul nok. Om å oppdage at en forelder svikter og har hemmeligheter. Hvordan dette påvirker hans eget liv og måten han ser på seg selv på. Men midt i alt er han ærlig og har en sterk rettferdighetssans som jeg har sånn sansen for! Selv om personene går på barneskolen, vil også ungdomsskoleelever kjenne seg igjen i problematikken, helt sikkert. 
  
• Luridiumstyven av Bobbie Peers. I skrivende stund (starten på desember) lansert som den nye norske "Harry Potter", solgt til mange land og med filmplaner! Men jeg leste boka før jeg visste dette. Og kjente med det samme jeg begynte at her var det muligheter for et internasjonalt marked. Sannsynligvis er det bevisst valg fra forfatteren at hovedpersonen har et engelskspråklig navn og hovedhandlingen er lagt til England. Og deler av boka får meg til å tenke på Tunneler-serien, Percy Jackson og andre actiondrevne og mystiske fortellinger. Er den original nok til å slå an stort? Det ville jo vært stas med en ny norsk barnebestselger!
  
  Forresten:
  VGs anmelder syns språket blir for banalt. Det tror jeg faktisk ikke at jeg reagerte på. Oftere reagerer jeg på det hvis en ung hovedperson bruker for gammeldagse eller avanserte uttrykk - ikke bare i dialog, men også i tankene. Barnebøker har stort sett alltid en barnesynsvinkel, men hvor avansert språk har egentlig en gjennomsnittlig tolvåring? Men må det bli dårlig for å bli realistisk?
  
  Noen andre som har synspunkter på det?

Kunne noe av dette blitt best i 2015? Ja, jeg fant faktisk mye jeg likte denne måneden. Hislops Kypros-roman (beste roman?). Ungdomsbøkene til Nordin, van Wagenen og Smith. Barneboka til Bredow, muligens den til Peers.
 

To karer på en søndag

Jeg har lånt med meg hjem et par litterære karer som jeg ville bli bedre kjent med. Var det verdt det? Jeg tror faktisk det, selv om jeg bare likte den ene sånn litt og ble en tanke skremt av den andre.

Førstnevnte fyr heter Bør. Han er bondesønn, men av en eller annen mystisk grunn har han fått seg penger i storbyen, Trondhjem, og blitt virkelig stor på det. Med nesa i sky kommer han hjem, blir butikkmann med midler og makt og lar folk rundt seg forstå at her er en skikkelig storing. Klærne, holdningen, "sproget", alt legger han om med mer eller helst mindre hell. Så stor og fin har han faktisk blitt at han drar på nattefrieri i finklærne, og når det går helt galt og stasklærne blir ødelagt i myra under en heseblesende flukt fra jentas far, finner han ut at denne jenta kanskje uansett er litt under hans stand, og han kan jo gjøre det bedre.

Bør er ikke den eneste som blir latterliggjort i Bør Børson (1920) av Johan Falkberget. Det er en viss slagside til de rike og overlegne, det skal ikke nektes for, men hva med de som vekselvis skraper for og latterliggjør storingene? Alle har en eller annen svakhet, snur kappa litt etter vinden og har gjerne en fiks idé om hvordan de kan karre seg oppover. Og så dummer de seg ut og skaper virkelig komiske situasjoner.

Det som skaper en ekstra dimensjon i fortellingen er Falkbergets forord, der han skriver om hvordan han begynte å skrive om aksjespekulanten Bør med alvorlig forakt og så etter hvert skjønte at han hadde et visst komisk potensiale. Folk lo! (Noen kjente seg eller sine for godt igjen og lo ikke så mye.) Så her har vi en snart hundre år gammel komedie. Selv om verden har forandret seg siden Bør, fins det vel kanskje et potensiale for selvhøytidelighet og storhetsønske i de fleste av oss.

Flickr: No Men's Land (Jody Sticca)

Så var det Chris. Han får meg til å fryse på ryggen. Helt fra starten har han et tydelig ønske, en lengsel, etter døden. Dø selv. Eller ta andres liv, alt etter som. Fattig, farløs, tvunget til å tigge filler som moren lager filleryer av, møter han andre med hat og forakt for å forsvare seg mot det samme - eller mot ekte godhet - fra dem. Det er litt tilfeldig hva han finner på å gjøre. Målet er alltid å gjøre et inntrykk på andre, gjøre noe stort, noe annerledes - uansett om det er mørkt eller lyst, godt eller vondt. Og så kommer krigen til Norge. På hvilken side havner han? Vanskelig å si - det fins flere veier. 

Jeg blir redd av Chris. Og enda har jeg ikke kommet lengre enn "første veien" i Det store veiskillet (1949) av Kåre Holt. Én vei skal være hvit, en svart og en stripete. Og jeg er redd for at det faktisk er den hvite veien jeg har lest om til nå, selv så dyster den er. Jeg håper jeg tar feil.

Chris er en fyr som ser alt rundt seg, også døde ting, som levende og besjelet. Myra kaller på ham, veggene snakker, det er nesten så en føler at en har med et psykotisk sinn å gjøre. Men kanskje det bare er snakk om ekstra livlig fantasi? Eller en følelse han har av at alt han ser jobber mot ham, vil at han skal gå under? Uansett, besjeling som virkemiddel i boka er hyppig brukt. Av og til forstyrrende hyppig, når leseren vil vite hvordan det går. Og Chris ser stadig for seg ting som egentlig ikke skjer. Mørke ting. Det er derfor det også er litt vanskelig å få med seg hva som har skjedd.

Jeg kommer nok til å lese om de to neste veiene i veiskillet også. Nysgjerrig blir man jo. Men så vil jeg sannsynligvis være sjeleglad når jeg er ferdig.

Bør og Chris er overdrevne typer, men har nok sin parallell i den virkelige verden.
Vår verden lager mennesker som hater og forakter, men de samme menneskene har et potensiale for kjærlighet - og virkelig, ekte storhet.
Det kan være verdt å tenke på.

Baksjå og framsjå: september

Rundkjøring i Lom! (Som visstnok uttales "Låm").

Her er oppsummeringa for august.

September var:

• bibliotektur til diktardågån i Lom - her ble jeg inspirert til å lese mer av norske forfattere som tilfeldigvis er kvinner. Og til å skrive et nytt dikt. Og så fikk jeg hilst på Merete, en av tre vise kvinner, som denne dagen ikke var på "Årets bibliotek 2012", men på bokbar hvor vi hørte Ruth Lillegraven lese fra Urd.
• bestilling av feriereise til Kypros, og dermed kikking i reisehåndbøker ....  
• lesing av 23 bøker med stort og smått (170 bøker siden nyttår). Det var siste oppladning til bokprat på Ungdomsbokgildet i oktober, og jeg leste et par av bøkene "mine" om igjen pluss noen ekstra. Ungdomsboklesing blir gjerne en blanding av jobb og fritid, og særlig i forbindelse med dette arrangementet.

Denne måneden blogget jeg om ei fagbok av Tormod Huseby, som gjorde sterkt inntrykk. Såpass at jeg etter å ha lest den som ebok måtte lese den i papir etterpå, med huskelapper som ligger inni boka en måned etterpå!

Ellers leste jeg blant annet: 

Romaner:

• Det vokser et tre i Mostamägg av Britt Karin Larsen, første bok i Finnskog-serien. Jeg har funnet ut at en gren av slekta mi (min oldemor Magnhild Berglodt) kommer fra området rundt Finnskogen, og hadde hørt mye bra om denne serien, så ville bli kjent med den. Det ga mersmak, selv om mye av handlingen er ganske trist.
  
• Linnés dystre lærdom av Lars Mæhle. Krim som tar utgangspunkt i et klassetreff i ei bygd. (Godt at jeg ikke leste denne rett i forkant av jubileet jeg skal på til våren!) Uhyggelig stemning. Godt lagd spenning, som ellers hos Mæhle.
  
• Starten på tegneserie-serien Amuletten av Kazu Kibuishi. De fire første bøkene er oversatt til norsk. Veldig spennende og akkurat den rette blandingen av funny animals, grøss og fantasy (som i min favoritt Bone av Jeff Smith.)
  
• Den lille TegneHanne-boken av Hanne Sigbjørnsen. En kjøpe-til-jobben-for-å-lese-selv-bok. Men håper og tror at mange andre også får glede av den! Her kan du se TegneHannes blogg, der mange av tegningene er lagt ut allerede. De minner faktisk ganske mye om tegningene til Hyperbole and a Half (lenke til bloggen), som jeg leste i fjor. Og hovedpersonen virker til tider nesten like sprø!
  
• En av oss av Åsne Seierstad. Tjukke boka, kjøpt på salg på Lom folkebibliotek! Dette er altså en av bøkene om 22. juli - ikke bare om Anders Behring Breivik (en av oss) og menneskene rundt ham, men også om ofre og deres familier. Sterkt. Lagt opp som en spenningsroman med beskrivelsen av ikke navngitte, døde personer som vi etter hvert skjønner hvem er. Og får klump i halsen. 
  
• Kaoskrigeren av Annette Münch. Tøff dramathriller fra en verden langt unna min! På tide at jeg fikk lest denne. Det er ikke overskudd av norske ungdomsbøker om/ for tøffinger.
  
• Bouvetøya 2052, også av Lars Mæhle. Miljøthriller/ dystopi. Bokpratet om på det før nevnte Ungdomsbokgildet, og her ligger det ute (4:02:30).
• Anonym av Vera Voss (De 4). Nysatsing i Norge, ungdomsserie med fire anonyme, men sannsynligvis nye, ungdomsbokforfattere. Hovedtemaet er mobbing på sosiale medier. Hovedpersonen i denne første boka (som ble utgitt som gratis "snusebok") opplever trakassering av verste slag, og hevner seg med å lage en blogg hvor hun skriver om mobbingen og henger ut mobberen. Interessant konsept og ganske fengende, syns jeg!
  
• Forbannet av Tonje Tornes. Andre bok i fantasyserie med handling fra norsk folketro. Jeg var litt usikker på om jeg likte første bok; andre bok er jeg enda mer skeptisk til, dessverre. Elementer av spenning er der helt klart, men for meg skorter det rett og slett en del på skrivehåndverket og noe på troverdigheten til plottet.
  
• Pym Pettersons mislykka skoleball av Heidi Linde. Her var jeg like begeistret som før!  Pym er snart ferdig med ungdomsskolen, og alt blir liksom annerledes uten at hun helt klarer - eller vil - følge med.

 

• A propos bøker som gjør meg glad: Happy ending, liksom? av Nina E. Grøntvedt er foreløpig siste bok i serien om Oda, som elsker å tegne og skriver en (cirka) 100 % ærlig dagbok. Hun prøver å gjøre ting på rett måte når hun begynner på ungdomsskolen, men starter med å dumme seg ut, som vanlig... Disse bøkene er kjempepopulære blant jenter 9 år og oppover. Hvorfor det? Tipper at det er en kombinasjon av de artige illustrasjonene, de morsomme (av og til triste) hverdagsforviklingene og det at Oda er en heltinne som er seg selv fullt og helt. Og innslag av venninneskap og kjærlighet gjør det ikke verre! 

Kunne noen av disse blitt best i 2015?
I så fall ville det bli en av fagbøkene Alene sammen eller En av oss (dokumentar/ fagbok), muligens Pym Petterson og/ eller Happy ending, liksom (barnebøker).

Framsjå: 
Som sagt hadde jeg Ungdomsbokgildet å se fram til, med seminar både i Drammen og Larvik. Årets gilde fra Drammen ligger streamet her (det faglige programmet begynner cirka 30 minutter uti videoen. Min første bokprat starter på 00:47:30).
I etterkant har jeg også lest flere av bøkene de andre tipset om!

Kypros

Det har vært mye ut og inn av kofferter for Sørlandslesehesten i det siste, men snart skal jeg ta en lengre tur, og bare på ferie, til Kypros. Min første utenlandstur helt alene.
I dag har jeg brukt tida til å pakke, sjekke reiseopplysninger og prøve å planlegge hva jeg skal gjøre i Larnaca, som jeg skal overnatte i tre netter på leilighetshoteller (aldri gjort før), og Limassol-området, hvor det blir to netter på luksushotell (mer luksus enn vanlig!).

Jeg prøver å ikke detaljplanlegge for mye; dette skal være en avslapningsferie. Muligens blir det et besøk på et arkeologisk sted. Rusling rundt i sentrum og gamlebyer før natten faller på. Vinteren eller senhøsten har såvidt begynt på øya, så jeg kan ikke forvente veldig varmt vær, men er jeg heldig og langtidsvarselet slår til, blir det iallfall en femten grader varmere enn her i Norge (litt vind).

Været slik det visstnok blir i Larnaca (Yr.no).

Uansett, jeg håper på å få dyppet iallfall ei tå i sjøen!


For å drasse på så lite bagasje som mulig kommer jeg til å laste ned noen ebøker på mobilen fra norske bibliotek (eBib og eBokBib). Ei papirbok blir nok med likevel! Ellers har jeg tenkt å bruke smarttelefonen så lite som mulig, og jeg har bestemt meg for å ikke oppdatere Facebook underveis, og i stedet for ta med meg ei tegneblokk hvor jeg vil drodle litt minner og strøtanker hver dag. Så det er store sjanser for at det blir den viktigste "boka" fra denne turen.

For noen uker siden leste jeg en roman fra Kypros for å forberede meg litterært til turen: Soloppgang av Victoria Hislop. Den falt jeg for! Kypros er jo i dag en splittet øy, delt mellom Republikken Kypros, som er med i EU, og Nord-Kypros, som tyrkerne styrer. Hislop forteller om tiden før og etter denne delingen, på starten av 70-tallet.
Handlingen er lagt til den (tidligere mest populære) kypriotiske turistbyen Famagusta. Her vokste det opp luksushoteller som paddehatter, og mye av handlingen i boka dreier seg rundt det mest luksuriøse, oppdiktede Sunrise Hotel. (Derav tittelen.)

Schibsted, 2015

Vi møter både det steinrike ekteparet som eier hotellet, Stavvas og Aphroditis Papacosta, og de ikke fullt så rike folkene som arbeider for dem: den greskkypriotiske nattklubbstyreren Markos, den tyrkiskkypriotiske frisøren Emine og hennes tenåringssønn Hüseyin, som jobber på den flotte stranden.

Med utgangspunkt i disse personene følger vi så Markos' og Emines familier, en greskkypriotisk og en tyrkiskkypriotisk, som velger å holde stand når alt blir snudd opp ned: tyrkerne inntar Famagusta og resten av det nordlige Kypros, alle andre flykter fra byen. En sønn i hver av familiene er med i krigen, på hver sin side. Klarer resten å samarbeide om å overleve?

Det er virkelig interessant å få et innblikk i noe som faktisk skjedde på Kypros for ikke mange tiår siden. Fascinerende å forestille seg kontrasten romanpersonene opplever - rikingene som havner i en flyktningeleir (litt som syrerne i disse dager?), arbeiderne som inntar hotellet, alle de dramatiske hendelsene rundt dette. Og de personlige historiene som driver mye av spenningen: vennskap, troskap, fryktelige svik.

I dag er området Victoria Hislop skriver om, en inngjerdet spøkelsesby kalt Varosha (i dagens Famagusta). 

Kanskje bare bra at jeg ikke har tid til å ta en tur dit i uka som kommer?
Siden det skal være ferie, mener jeg?

Baksjå og framsjå: august

Dronningparken, før regnet rammet Oslo...

August ble en ganske så travel lesemåned. 22 bøker leste jeg til sammen! (Det blir 147 bøker siden nyttår.) Noe rent privat, andre bøker som forberedelser til bokprat for 8. og 10. trinn på jobb (mest ungdomsbøker). Noen stikkord skal du få: markeringen av atombombe-"jubileet", to nye og mye omtalte bøker og faktabøker for ungdom. Ellers var august måneden da jeg (på tampen) fikk med meg fagdag om ungdomslitteratur og formidling i Oslo. Inspirerende! Stakk også innom Nasjonalbiblioteket der for første gang i embets medfør. Lenge siden jeg har vært på et så ærverdig bibliotek hvor jeg føler for å gå rundt på tå...
Så er det på høy tid å skrive noen ord om bøkene jeg leste i august, eller iallfall de beste. Her er oppsummeringa for juli. 

Jeg blogget om korte tekster i august: diktsamlinga Sa terapeuten av Hal Sirowitz og kortprosaboka Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland. Ellers leste jeg blant annet: 

• Drep ikke en sangfugl og Sett ut en vaktpost av Harper Lee, omtalt her. 

• Bienes historie av Maja Lunde. Den fortjener også reklamen den har fått, syns jeg. Lunde forteller tre

  

  Aschehoug, 2015

  historier i veksling: en fjern fortidshistorie fra biindustriens første tid i England, en nær fortidshistorie fra de første tilfellene av utbredt biedød i USA - og en framtidshistorie, dyster, hvor Lunde forestiller seg at biene har forsvunnet og vår verden har blitt et ugjestmildt sted; i Kina har menneskehender overtatt pollineringen, men klarer det aldri så godt som insektene.
  De tre hovedpersonene - en engelsk insektforsker med storhetstanker og tilhørende depresjoner, en amerikansk biebonde som prøver å få sønnen interessert i gården og en kinesisk pollinerer som leter etter sin dødssyke sønn - har hver sine stemmer og personligheter, jeg tror på dem. Og blir litt redd for framtiden. Det er vel også ett av Lundes mål; biedøden må løftes fram. (Den er også et bitema (!) i den nye ungdomsboka Zweet av Marit Kaldhol.) Men midt oppi alt er den menneskelige faktoren, samholdet, kampen for å overleve og finne svar, også så viktig.

• Wool av Hugh Howey; første bok i dystopiserie hvor hele tilværelsen til hovedpersonene foregår i en silo. Utenfor er det bare døden som venter. Eller? Jeg begynte på bok 2 etterpå, men har ikke fullført den av en eller annen grunn. (For meg, som leser såpass mye på norsk, er nok engelsk en ekstra bøyg selv om jeg forstår språket helt fint.)

• Apefjes (omlesing) og Ulvehjerte av Tor Erling Naas (Tor Ærlig) og Sigbjørn Lilleeng. Veldig spennende ungdomsthrillerserie med tegneseriestriper og tekstsider om hverandre og sci-fi-innslag. Hovedpersonen Milo viser seg å ha en evne til å klatre på umulige steder, og hvorfor har han det? Har det skjedd noe "unaturlig" med ham? Bok 2 (og 3, som jeg leste i september) fortsetter i rivende tempo; bare så synd at bøkene ikke kommer oftere.  

• Bombene over Hiroshima og Nagasaki av Anne Thelle. Lest i forbindelse med

  

  Omnipax, 2013

  70-årsmarkeringen etter nettopp denne forferdelige hendelsen. Men forfatteren skriver ikke bare om lidelsene etter bombingen, men også om japanernes (dvs styresmaktene og de militære) rolle i det som skjedde med sivilbefolkningen i disse byene, og krigshendelsene i forkant. Flere må bære skylden, selv om det var amerikanere som slapp bombene (uten å være i stand til å innrømme skyld etterpå, skal en tro et tv-intervju med en av flygerne.) Etter denne boka tok jeg tak i ei anna fagbok for ungdommer av samme forfatter: Anime - hva er det? Her viser Thelle hvordan anime (japanske tegnefilmer) speiler det japanske samfunnet slik det ble fra tidlig 1900-tall og utover. Anbefales!

• Verden, liksom av Kari Sverdrup. Ungdomsroman fra 2001. Jeg har likt de nyeste bøkene til Sverdrup godt og ville prøve meg på denne. Det er en veldig fin historie; det uvanlige er at en følger hovedpersonen Andrine fra hun er 12 til hun er 20. Hun ser tilbake og har tanker om det å være barn for siste gang, å oppleve det første kysset, den første kjæresten, første gang for mange ting, og midt oppi det hele, en familie med vonde hemmeligheter.

Kunne noen av disse blitt best i 2015? Av romanene, helt klart Harper Lees bøker eller Bienes historie. Faktabøkene om Japan. Og kanskje Verden, liksom også? Vi får se.

Framsjå vil jeg spare til neste oppsummeringsinnlegg. For nå vet jeg faktisk hva som skjedde i september. 

Om sangfugler og vaktposter

Før jeg kan leve sammen med andre mennesker er jeg nødt til å kunne leve sammen med meg selv.

Det sa Atticus Finch i Drep ikke en sangfugl, side 122. Og sannere ord er vel ikke skrevet ned.

Jeg har lest denne klassikeren og fortsettelsen Sett ut en vaktpost av Harper Lee, med handling fra Sørstatene i USA på henholdsvis 30- og 50-tallet. Fortsettelsen ble faktisk skrevet først, men er ikke gitt ut før nå... og jeg fikk et siste puff til å lese bøkene.
Jeg hadde ment å ta disse med i baksjå og framsjå-innlegget for august, men det ble det ikke plass til.

Aschehoug, 2015

Drep ikke en sangfugl begynner med et mysterium, et overfall, og avslører ikke løsningen før helt mot slutten, som en ekte spenningsroman. Spenningen ligger mye i dynamikken mellom de forskjellige hoved- og bipersonene, hvordan de blir kjent og hva slags (negative og positive) holdninger de har til hverandre.

Jeg ble grepet med en gang av historien til den lille jenta Småen (på engelsk: Scout), som ikke har noen mor, men en myndig hushjelp, en aktiv storebror og en far som også jeg snart så på som gudelik: advokaten Atticus Finch, som gjør seg selv upopulær ved å stille som forsvarer for en afroamerikaner i småbyen hvor de bor.

Når jeg skriver "gudelik" spiller det på handlingen i bok nummer to, hvor illusjonene brister for Jean Louise/Småen, og faren blir endelig et (ufullkomment) menneske i hennes øyne.
I Sett ut en vaktpost har det gått 20 år, og Jean Louise er tilbake i Maycomb. Jeg kan ikke si så mye mer om toerboka i fare for å avsløre viktige ting.

Kort sagt: les bøkene, hvis du ønsker en god historie. (Jeg måtte rett og slett kjøpe bok 2 etter å først ha lånt den.) Her er det på ett brett menneskelighet, humor, tragedier, livsfilosofi, smålighet, fordommer, klassekamp, kjønnsroller, vennskap og merkelige, minneverdige figurer.

Et par sitater til fra førsteboka skal du få til slutt. Først fra den kloke naboen frøken Maudie, som setter ord på det sentrale symbolet i tittelen (side 122):

Sangfugler gjør ikke annet her på jorden enn å lage musikk som vi gleder oss over. De eter ikke opp hagene til folk, de bygger ikke reir i kornbingen, de gjør ikke en ting annet enn å synge for oss, av hjertens lyst. Det er derfor det er en synd å drepe en sangfugl.  

Og så Småens egne ord etter en dramatisk opplevelse (s. 318):

Da jeg gikk hjemover, tenkte jeg at Jem og jeg kom til å bli voksne, men det var ikke stort igjen for oss å lære, unntagen kanskje algebra.

Visste du at:
To kill a mockingbird ble filmatisert i 1962?
Bokutgaven kan du lese på nett (Bokhylla.no) her.

Alene naken (bokinnlegg med noen personlige betraktninger)

Cappelen Damm, 2015

Jeg har begynt å lese Alene naken: hvorfor er vi redd for å være oss selv? av psykiateren Tormod Huseby. Her er det veldig mye å tenke over, lagt fram på en enkel og konkret måte med noen personlige fortellinger fra terapeut og (anonymiserte) pasienter.

Jeg vil særlig nevne en idé boka stadig gjentar, som jeg syns er veldig interessant: at "de" som har en psykiatrisk diagnose, "de" som har en personlighetsforstyrrelse, er egentlig som "oss", de "normale". De er bare mer, av alt. Mer usikre, mer angstfylte, med større kontrollbehov eller mindre empati.
Mye handler om opplevelser fra tidlig barndom. Noe kommer fra gener.

Men vi har vel alle sett, hørt, kjenner noen som...? Jada. Vi nikker. Og sånn er de bare. Eller?

Det fins situasjoner, ekstreme situasjoner, hvor folk flest kan reagere helt manisk eller umenneskelig. Med kniven på strupen, rent fysisk. Eller når vi bare blir revet med i en grupperus.

Huseby forteller blant annet om et amerikansk forskningseksperiment fra 1980 hvor et utvalg av psykologistudenter skulle være fanger og fangevoktere. Eksperimentet måtte avbrytes lenge før planen, fordi "fangevokterne" ganske snart oppførte seg så sadistisk mot "fangene". Studentene i eksperimentet hadde blitt plukket ut på forhånd fordi de var ekstra psykisk robuste (og dermed burde ha kunnet motstå slikt gruppepress).
Har du kanskje sett filmen "Bølgen" (ikke den nye men den fra 2008), om et klasseeksperiment som gikk altfor langt?



Og vi vet jo om altfor hverdagslige situasjoner hvor unger slår, erter, stenger ute, og andre, gjennomsnittlig greie unger står og ser på eller blir med på mobbingen, fordi de er redde og usikre selv og fordi alternativet, å selv bli et offer, er verre.

Huseby nevner Anders Behring Breivik, som i samtaler med psykiaterne hadde fortalt at han hadde en frykt for ikke å bli elsket; det var hans svakhet. 
Med en slik svakhet blir "demonen" et menneske. En av oss, selv hvor dårlig vi måtte like det.

Noe av det verste vi kan gjøre som mennesker, er å se verden og hverandre i svart og hvitt, som helter og skurker, som grupper i stedet for individer. Det er kimen til konflikter, krig, tortur.

Mer vanlig er det å se på enkeltmennesker som "bedre enn" eller "verre enn" oss selv. Er de bedre, fortjener de respekt og beundring (kanskje misunnelse); er de verre, fortjener de medfølelse eller avsky.
Jo mer usikker en er på sin egen verdi, jo mer ekstrem vil denne tankegangen og måten å behandle andre på bli.

- Jeg hadde selv en periode i tenårene hvor jeg var deprimert og trengte hjelp til å finne igjen gleden i livet. Hvis ikke denne krisen hadde gått over, kunne jeg kanskje vært en psykiatrisk pasient, klinisk deprimert?
I dag klarer jeg å se på en overskyet himmel og kjenne på tristheten, men vite at solen kommer igjen. At det jeg føler akkurat nå ikke er hele virkeligheten. Jeg har livslyst og oversikt. Og kanskje den svart-hvite perioden min kan hjelpe meg til å skjønne hvordan folk som sliter ekstra kan ha det?


Boka Alene naken anbefales. Det er mulig at du kommer til å se på deg selv og andre - og "normalitet" og "sykdom", "godt" og "vondt" - på en annen måte etter lesning.

Påskrift, når boka er ferdiglest: et utdrag fra side 227.

Ved å dele nederlagene og seirene våre, og ved å by på latter og gråt, er vi ikke lenger alene nakne. Det oppstår en tilknytning. Når andre senker skuldrene og åpner seg, reduseres vår egen frykt for misbilligelse.

Lesing - liv? Love?

Boka som Olav og kjæresten
lagde sammen (1986).

(En barnebibliotekars betraktninger etter en tale om Olav H. Hauge på festkveld ved Diktardagane i Lom.)

Liv eller lesing, 
liv og lesing?
Love
og lesing, 
går det an? 

Et liv med lesing
og et liv med love
samtidig? 

70 år, nesten
ble Olav
før love. 
Før dette: 
mest ord. 
For mye?
Stod det til liv?

(-)

Det jeg vet
er at jeg blir varm av glede
når unge som har lest masse,
som jeg har blitt kjent med 
i en felles eventyrlengsel,
kommer og forteller 
om eventyr de har opplevd 
utenfor bøkene de leser, 
i livet de har begynt på. 
Minneverdige opplevelser. 
Modige valg. 
Aktiv skapetrang. 

Hva lesingen har hatt å si?
Jeg vet ikke. 
Vet bare
at den ikke har kvalt
håpet om åpne dører, ut

(og kanskje heller ikke 
den drømmen vi bærer på
om åpne hjerter?)

 - Synne 2015

Utlån av bøker (sa terapeuten min)

Du gir alltid, sa terapeuten min. 
Du må lære å ta. Når du møter
en kvinne, er det første du gjør
å låne henne bøkene dine. Du
tror hun blir nødt til å møte deg igjen
for å kunne gi dem tilbake. 
Men det som skjer er at hun ikke
har tid til å lese dem & hun frykter
at hvis dere møtes igjen, kommer
du til å forvente at hun skal snakke
om dem & at du vil låne henne
enda flere. Derfor avlyser
hun avtalen. Resultatet
er at du mister mange bøker.
Du burde låne hennes. 
                            
                    Hal Sirowitz

Baksjå og framsjå: juli

Sommer på Sørlandet.

August: siste sommermåned, eller første høstmåned? Er glasset halvfullt eller halvtomt? Ja, det kommer an på øyet som ser. Jeg liker å tenke at vi enda har muligheten til litt varme. Fortrinnsvis når jeg ikke sitter innendørs på jobb! Men i juli/ august er det en tendens til at ekstra mange kommer innom biblioteket også på dagtid, og det er kjekt.


Juli var altså min feriemåned, med to uker på Sørlandet og en på Sommerkorskolen på Toneheim (noen bilder her, og en viss lesehest er avbildet i fysisk utfoldelse nederst). Begge deler veldig bra, og en god oppvarming til høsten! Bloggen min var mer preget av tørke enn været utenfor (ingen enkeltinnlegg), men jeg fikk flere gode leseopplevelser, og de skal jeg skrive noen ord om. Her kan du forresten se oppsummeringa for juni.


Jeg leste

• bok nummer 8 i Mercy Thompson-serien, Night Broken. Her er det ekskjæreste-trøbbel på gang for varulvene i Mercys "stamme". Ikke alt jeg så på som like sannsynlig, psykologisk sett, men boka var spennende. Fant etterpå ut at jeg har hoppet over nummer 7 i serien, som nå er bestilt. Mercy-bøkene har jeg tidligere skrevet om her.
• Romanen Love deg aldri av Kristin Maridal. Vi følger Karen, gjennom oppveksten i ei romsdalsk gruvebygd og når hun flytter til Oslo for å studere på 60-tallet. Storesøsteren er dels inspirator, dels konkurrent og en hun aldri glemmer; lillesøsteren og moren blir på sin side levende symboler på den dårlige samvittigheten hun har for å flytte ut av bygda for godt. Men bestemor er der alltid som en venn. Og mennene er der. Etter hvert: én mann. - Karen er ei sterk dame og en interessant hovedperson, syns jeg, og Maridal skildrer ei tid som innebar store omveltninger i kvinneliv her i Norge.
• De foreløpig tre siste tegneseriebøkene i Game of Thrones-serien. Hadde glemt endel siden jeg kjøpte bok 3, så det var greit å få repetert litt. Men nå kjenner jeg at det er nok dramatikk fra den kanten!

• Den vidunderlige følelsen av frykt av Karina Hollekim. Foranledning: et lesemål om å bli kjent med personer med helt andre liv enn meg selv. En av disse var Hollekim. Alltid så fysisk aktiv, alltid så modig, selvstendig og livredd på samme tid, og med en dramatisk ulykke som førte til enorme utfordringer i livet... Trusselen om å ikke kunne gå engang, når du helst vil springe, hoppe og fly - det går ikke an å forestille seg. Heldigvis kom hun seg igjennom dette. Tøff dame!

• I dag er siste dagen i resten av ditt liv av Ulli Lust. Også ei tegneseriebok, her en prislønnet grafisk roman med tydelig selvbiografisk innhold (se engelsk utdrag her). Blant tegneseriekapitlene fins det dagboksnotater og autentiske fotografier, som understreker at dette har skjedd: den østerrikske tenåringen Ulli reiste en sommer nedover til Sør-Europa, kuttet ut studiene, snek seg over grensene og levde fra hånd til munn - eller, fra kropp til munn - sammen med venninnen Edi, som vel må karakteriseres som en fryktelig dårlig venninne. Særlig kommer dette fram i møte med menn i landene de besøker: Edi ruser seg, har sex med hvemsomhelst, og legger opp til at kameraten til hvemsomhelst skal få ligge med Ulli. Uten at Ulli er med på idéen. En brutal verden, vonde opplevelser - men også øyeblikk av klarhet og medmennesker som hjelper. Og Ulli står ganske støtt alene etter hvert, heldigvis. 

• Daytripper av Fabio Moon og Gabriel Ba. Tegneseriebok som jeg fikk tips om på Outland i Oslo (tegneserie- og fantasybutikk som jeg stort sett alltid er innom når jeg er i byen). Ekspeditøren gav den til meg etter at jeg hadde spurt om "noe som ligner Craig Thompson". Og jeg ble ikke skuffet! Leste den i ledige stunder på rommet mitt på Toneheim. Daytripper er oppdelt i kapitler med ulike historier som alle slutter med at hovedpersonen Bras dør. Faktisk. Han dør på ulike stadier i livet, gjerne etter et følelsesmessig sterkt øyeblikk, og gjennom de ulike fortellingene går det en rød tråd, et spørsmål: hva er det som gjør livet godt å leve? Lev som om hver dag var din siste! - Nydelig! 
  
  

  

  Vertigo, 2011

• Påkledd i dusjen av Wenche Bjørnebekk. Fagbok om kroppspress, kjønnsroller og seksualisering. Hva skjer med kroppsbildet til barn og ungdommer i dag når de eneste kroppene de ser avkledd, figurerer i popvideoer og pornofilmer? Retusjerte, "perfekte", alltid blide og alltid sexy? Viktig bok som jeg gjerne skulle skrevet mer om, og iallfall kommer til å ta notater fra for meg selv.
• Du, jente! av Fatima Sharafeddine. Libanesisk ungdomsbok oversatt til norsk i serien Nærvær på Mangschou forlag. Hovedpersonen er ei ung jente som har måttet slutte på skolen for å være hushjelp hos en rik familie i Beirut. Der blir hun bare kalt for "Du, jente!" Livet er hardt, tilværelsen føles dypt urettferdig, men hun får et innblikk i en verden der ikke alt kan kjøpes for penger, og lyspunktene i tilværelsen bor i nabolaget: en litt eldre venninne, og en kjekk gutt som spiller piano. - Fin historie som bare kunne vært så mye bedre skrevet! (Lurer på om det jeg følte ble merkelig, preget av klisjeer, egentlig har noe med en libanesisk/ arabisk skrivemåte å gjøre, eller om det er litterært talent det handler om.)

Cappelen Damm, 2014

• Spøkelser av Chris Mould. Barnebok med korte spøkelsesfortellinger, funnet fram på biblioteket etter et besøk hjemme hos en sjuåring som hadde boka. Noen klassikere er med, som "Telltale Heart" av Edgar Allen Poe (som jeg husker fra skolen!), halvparten er Moulds egne historier. Tøft og humoristisk illustrert. Spennende for barnetrinnet. 

• Bare en dag av Gayle Forman. Her om dagen leste jeg en sak om norske utvekslingsstudenter som har opplevd det vanskelig å bo hos amerikanske familier. Noe kan komme av et mye strengere familieregime enn her i Norge. Og i denne boka får vi ett eksempel: 17 år gamle Allyson blir passet på på alle bauger og kanter, og særlig moren tilrettelegger hele framtiden hennes: hvor hun skal studere, hvilke fag hun skal ta, hva hun skal bruke livet sitt til, rett og slett.
  På en Europatur med andre amerikanske ungdommer har Allyson fått alle viktige papirer i mapper og vet hva hun skal gjøre hvor. Det føles litt slitsomt, men også kjent og greitt - helt til hun møter kjekke Willem på en utendørsforestilling og får muligheten til å reise med ham til Paris. Én dag. Som Allyson ville hun aldri turt, men som "Lulu" - hans navn på henne - blir hun en tøffere utgave av seg selv. Men så forsvinner han sporløst. Allyson tror hun er forlatt og går rett ned i kjelleren. Men tilbake i USA møter hun noen som har en annen teori. Boka fortsettes i Bare ett år, med Willems versjon av det som skjedde. Bare en dag kan leses som en kjærlighetshistorie, men også - det likte jeg best - et forsvar for frigjøring og selvstendighet og det å våge, selv når en opplever skuffelser.

Han viste meg hvordan man går seg bort, og så viste jeg meg hvordan man finner seg selv igjen.
(Bare en dag, s. 374)

Mangschou, 2014

• Fikenvulkanen av Birgitta Nilsson. Ei bok jeg tipper kan passe fint som høytlesningsbok for 6-7-åringer. Bea og mamma reiser til en vulkanøy for å besøke Gunnar, mammas venn som de har fått kort fra. Gunnar viser seg å være en litt rotete, men fin fyr som elsker Beas forskertrang (han er selv biolog). En voksen leser vil ganske snart skjønne hva slags forhold Gunnar har til Bea, men dette er et mysterium som skaper spenning igjennom boka. Ellers blir det ekstra dramatisk når vulkanen plutselig våkner til liv. - Og så får vi vite litt om hvordan det kan være å bo i en landsby på Fogo.  

Kunne noen av disse blitt best i 2015? Ja! Daytripper som beste tegneserie/ grafisk roman. Den vidunderlige følelsen av frykt som beste biografi. Påkledd i dusjen kommer også høyt opp blant fagbøkene. Bare en dag som ungdomsroman/ kjærlighetshistorie.


Hva skjer hos sørlandslesehesten nå i august?

Jeg har endelig fått lest klassikeren Drep ikke en sangfugl av Harper Lee, før oppfølgeren kommer. Ble storfan av advokaten Atticus Finch, er sikkert ikke alene om det! Har også vært innom to bøker om Japan, skrevet av Anne Thelle: Bombene over Hiroshima og Nagasaki og Anime - hva er det? Veldig interessant! Merkelig nok valgte jeg en roman etterpå som hadde en anime-fan i hovedrollen (Skogen i tapetet). I dag gikk jeg igjennom diktsamlingen i magasinet på jobb og fant Sa terapeuten av Hal Sirowitz, den gleder jeg meg til å ta med meg hjem.

God lesemåned!

Fotturar i Norge

Samlaget, 2015

Jeg bor i et fjellandskap, men har aldri hatt et aktivt forhold til dette med fotturer. Aldri tenkt når jeg står opp på en nydelig sommer- eller vår- eller høstdag at "jeg må få tatt en tur i fjellet i dag". Aldri kjent draget i kroppen oppover i høyden når himmelen er blå. (Det hender jeg går turer i skogen, men av en eller annen grunn har "fottur" blitt "fjelltur" i mitt hode. Sånt som vi nordmenn liksom skal drive med!)
Jeg fikk en gang medlemsskap i Turistforeningen, men det ble bare til en dårlig samvittighet hver gang jeg så på medlemskortet.

Kanskje litt rart at jeg da tok med meg denne boka, Fotturar i Norge, fra nye bøker-karusellen på jobb?
Men den var sterkt gul, en farge jeg liker. Tynn. Og da jeg kikket inni, så jeg at det var ganske morsomme stykker der. En type humor jeg liker. Så Fotturar i Norge fikk bli med meg hjem.

Men hvem er Fotturar i Norge? Jo, han/hun/det kan være så mangt i disse tekstene. Først: en gammel mann som bærer navnet "Fotturar i Norge".

Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge, side 7

Litt etterpå, en fritidssyssel som alternativ til basehopping (som kanskje burde vært alternativet hovedpersonen i teksten valgte?). Og så blir det en feit, forvirra oppdrettslaks. Og et skilt:

Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge, s. 67

Fotturar i Norge kan alternativt være en mannsperson som faktisk aldri har vært på fottur, men har fått navnet likevel; en overarbeidet sauebonde; en konservativ prest på vei over fjellet; eller slangegift eller et produkt lagd i leire.
Eller en drink som Satan liker.

Det er mye humor i tekstene til Gaute M. Sortland. Den mangslungne bruken av titteluttrykket skaper humoristiske situasjoner i seg selv. Men også noe vemod, som i siste teksten, der Fotturar i Norge ligger for døden. Og kanskje det innebærer at denne typen fritidssyssel er i fare? (Noen som har statistikken fra DNT?) Eller er det symbol for noe annet?

Kanskje en rett og slett bare skal slippe å tenke symbolikk og bare nyte tekstene?

Anbefales uansett.

Baksjå og framsjå: juni

Naturen inn i hus! Skjære som dessverre ikke fant seg helt
til rette på biblioteket, og endte sitt liv med et dunk i et vindu.

Juni er over og juli i gang... med overvekt av sol og glede! Jeg har tatt meg sommerferie hos mamma og pappa på Sørlandet og nyter det. Vi har vært en del ute og både kjent på badetemperaturene og badmintonrekkerten (og jordbærene), men hvis du hadde kommet inn i stua på en gjennomsnittlig kveld, ville du funnet oss med hver vår bok eller hvert vårt blad under nesa - så det blir en del sider lest i løpet av ferien. Og nå skal lese- og blogg-juni oppsummeres! Her finner du oppsummeringa for mai.

Jeg blogget sparsomt i måneden som gikk; ett innlegg om ei twitternovellesamling og en kollektivbiografi. Jeg merker at det er godt å skrive kort og fyndig heller enn utfyllende; det har jeg stort sett gjort helt siden jeg lærte å skrive. Så får jeg glede meg over andre bokbloggere som utfyller mer og samtidig inspirerer!

Jeg leste 20 bøker i juni; det blir til sammen 112 bøker siden nyttår. Her ser du hele oversikten så langt!

Egmont, 1999

3 av bøkene jeg leste var romaner med bare tekst:

• Memory of Water av Emmi Itaranta. Dystopi med en interessant blanding av kinesisk kultur og finsk miljø, og en ung hovedperson som må ta over teseremoniene til faren og med dem hemmelighetene om en gjemt kilde. Likte denne godt.
• Utroskap av Paulo Coelho. (Fant denne etter å ha anbefalt Coelho på biblioteket.) Ei bok som jeg stort sett syns var bra (selv om hovedpersonen var litt stakkarslig), men jeg måtte friske opp handlingen før jeg skrev dette, og når jeg nå leser andre anmeldelser lurer jeg på om jeg egentlig burde like boka. (Ja, hvem bestemmer det?) Den mannlige forfatteren Coelho går her inn i hodet på en 30-årig kvinne som i kjedsomhet over sitt perfekte A4-liv innleder jakten på ungdomskjæresten. Hun finner aldri virkelig nærhet med ham som med ektemannen, men er det egentlig det hun vil?
• Nattsvermeren av Thomas Harris. Har hatt denne på "bør lese-lista" lenge. Moderne thrillerklassiker? Tidvis grusom og ekkel. Stort sett veldig spennende. Hannibal Lecter er ikke skurken i denne romanen, mer en som er med på å løse mysteriet og skaper ekstra spenningsvrier. Og mot slutten hadde jeg hjertet oppi halsen... (Leste meg opp på kannibalen etterpå og fant ut at jeg var sjeleglad for at det ikke var neste bok, Hannibal, jeg hadde lest. Vil IKKE se filmene.)

Aschehoug, 2009

Så nøt jeg to grafiske romaner. Begge var sterke skildringer.

• I Husfred av Alison Bechdel møter vi en amerikansk familie hvor far er skjult homofil, og dette påvirker mye av klimaet i familien og oppveksten til hovedpersonen. Faren blir skildret på en måte som viser konflikten både inni ham og i familiemedlemmene, de mange følelsene.
• Pyonyang av Guy Delisle forteller om forfatterens/ tegnerens korte tur til hovedstaden i Nord-Korea. Kan noen leve der, virkelig leve, spør jeg meg? Det er som å lese en absurd dystopi.   

Jeg leste fagbøker også, om barns utvikling fra fødsel til skolealder, om prinsesser og kronprinsesser i Europa (de er virkelig ikke "prinsesser på erten"! Opplever motgang og gjør feil som hvemsomhelst, og alt i sladrepressens søkelys.), samt om en fotballstjerne (også et ledd i planen min om å lese biografier om ungdomshelter). Og så, i ferien, to bøker som virkelig gav meg noe ekstra:

Kagge, 2014

• Strålekameratene av Haakon Bull-Hansen. Her er det kreften som er den store fienden til tre menn i sin beste alder. Sykdommen som rammer så tilfeldig og hardt, når en selv helst vil være på toppen med arbeidslyst og livsglede. Men også visse praksiser og regler i helsesektoren kan ses på som en kompliserende og umenneskelig faktor. Hvorfor blir for eksempel pasientene sendt hjem ved juletider når de i praksis er pleietrengende, bare fordi det ikke er plass til dem på sykehuset og de offisielt er "ferdige med behandling"? Personlig. Informativt. Tankevekkende.  
• Blåstrømper av Karen Thue og Victoria Wæthing. Vi har så lett for å sette merkelapper på hverandre, men også på oss selv, for å bygge identitet og vise andre hvem vi er. Etter å ha lest denne boka lurer jeg på om jeg kan kalle meg en blåstrømpe - en liberalfeminist. En tenker ofte at feminisme er venstreradikal, fordi det er venstresiden som roper høyest. Liberalfeministene ønsker et alternativ til statsfeminismen (likestilling styrt av politikk, med kvotering, f.eks.) - men samtidig fins det et ønske om å gripe inn der urettferdighet, diskriminering og overgrep skjer. (Individets frihet er ok så lenge ingen blir skadd:)) Forfatterne er ærlige om liberalismens begrensninger og grensetilfeller også.

Så leste jeg flere, stort sett gode, bøker for barn og ungdommer i måneden som gikk.

Gyldendal, 2015

• Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud (far til Bartimeus-serien, som jeg virkelig elsket), en spenningsbok/grøsser med spøkelsesjegere i hovedrollene. Et team på tre som jeg gleder meg til å lese mer om.
• Svarte-Mathilda 2 og 3 av Tor Arve Røssland. Endelig leste jeg slutten av trilogien og fikk løsningen på gåten om de magiske speilene (eller?). Grusommere grøss fins vel knapt skrevet av norske forfattere... men å, så spennende.
• Ada splitter naken av Kari Wæge. Debutant. Flere ytterpunkter her, og jeg vet ikke helt hva jeg syns om den. På den ene siden er boka ganske så pedagogisk (særlig baksideteksten, hvor hovedpersonens mor roses opp i skyene!), men på den andre siden har jeg aldri lest en så direkte skildring av seksuelle spenninger og handlinger mellom lærer og elev. Så jeg mistenker at forfatteren prøver å komme ungdommene i møte med spennende erotikk, men sannsynligvis mislykkes fordi pekefingeren også blir for tydelig. Baksideteksten avslører også for mye og fokuserer på feil ting, etter min mening. Har du lest boka, så kommenter gjerne!
• Vi er molekyler av Susin Nielsen. Fin følegodt-roman om Stewart, som vet mye om mange ting, men ikke troner så høyt i "vennehierarkiet", og Ashley, som mener at kulhet, stil og popularitet er det som gjelder. Foreldrene deres blir kjærester, og hvordan går det? Full kræsj i starten. Men så. Det er selvfølgelig jenta Ashley som lærer mest (at kulhet ikke er så viktig som ekthet?), men stebroren lærer nok også at livet kan leves på flere måter. For eksempel uten beina på stuebordet og med en litt mindre synlig plassering av ammebildet av ens egen mor (altså fars døde kjæreste). Stewart kaller seg selv sosialt uintelligent, men han virker ganske så empatisk og forståelsesfull; bare litt ekstra følsom i visse saker.    
• Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Ja! Ja! Fortsettelsen av den skandinaviske ("skandiske") framtidsthrilleren Flukten, veldig spennende, og jeg klarer nesten ikke vente på slutten! Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har skrevet om Beta-serien tidligere, men første bok fikk iallfall hederlig omtale i Best i 2014-videoen.  
• Stupekontroll av Neha Naveen. Chi og Pari er som tvillingsøstre flest - i spennet mellom nærhet og fortrolighet og ønsket om å frigjøre seg, finne sin egen vei. De opplever vanskelige ting på hver sin kant, og tror kanskje søsteren vil forstå, men hva hvis ikke...? I tillegg er de indisk-norske og opplever at foreldrenes ønsker og forventninger krasjer mot den norske kulturen de lever i. Interessant møte, boka manglet likevel litt på å virkelig fenge meg. Men videoen som Naveen har lagd til boka er fristende!

• Skikkelig markelig av Alice Pantermüller (serie: Mitt liv som Lotte). Sprelsk historie om en liten familie på tur til gårdsferie i Bayern. Hovedpersonen, Lotte i femte klasse, har en indisk fløyte som hun prøver å dressere slanger og mark med, men i stedet skjer det andre rare ting (slik hun tolker det). Artig med et tysk alternativ til de mange engelskspråklige illustrerte seriene (jeg klarte nesten å la være å si "pingle-seriene"!) Tegningene tar mer plass enn teksten på siden og gjør boka til en rent humoristisk opplevelse, og det er helt ok.  

Av bøkene jeg nevnte her er det flere som kan dukke opp i "Best i 2015"-videoen. Øya, som spenningsbok eller beste fortsettelse. Pyongyang, som beste grafiske roman. Og både Strålekameratene og Blåstrømper kan komme på lista over beste fagbøker.

Nå når juli er godt i gang er det flere bøker som venter. Og flere opplevelser! Mot slutten av måneden er det den musikalske delen av lesehesten som skal bli tilfredsstilt, på Sommerkorskolen på Toneheim. Det blir første gangen for meg, og jeg har hørt rykter om at det pleier være en stor opplevelse!

Lykke til med din juli, om det er bøker i den eller ikke!