Fotturar i Norge

Samlaget, 2015

Jeg bor i et fjellandskap, men har aldri hatt et aktivt forhold til dette med fotturer. Aldri tenkt når jeg står opp på en nydelig sommer- eller vår- eller høstdag at "jeg må få tatt en tur i fjellet i dag". Aldri kjent draget i kroppen oppover i høyden når himmelen er blå. (Det hender jeg går turer i skogen, men av en eller annen grunn har "fottur" blitt "fjelltur" i mitt hode. Sånt som vi nordmenn liksom skal drive med!)
Jeg fikk en gang medlemsskap i Turistforeningen, men det ble bare til en dårlig samvittighet hver gang jeg så på medlemskortet.

Kanskje litt rart at jeg da tok med meg denne boka, Fotturar i Norge, fra nye bøker-karusellen på jobb?
Men den var sterkt gul, en farge jeg liker. Tynn. Og da jeg kikket inni, så jeg at det var ganske morsomme stykker der. En type humor jeg liker. Så Fotturar i Norge fikk bli med meg hjem.

Men hvem er Fotturar i Norge? Jo, han/hun/det kan være så mangt i disse tekstene. Først: en gammel mann som bærer navnet "Fotturar i Norge".

Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge, side 7

Litt etterpå, en fritidssyssel som alternativ til basehopping (som kanskje burde vært alternativet hovedpersonen i teksten valgte?). Og så blir det en feit, forvirra oppdrettslaks. Og et skilt:

Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge, s. 67

Fotturar i Norge kan alternativt være en mannsperson som faktisk aldri har vært på fottur, men har fått navnet likevel; en overarbeidet sauebonde; en konservativ prest på vei over fjellet; eller slangegift eller et produkt lagd i leire.
Eller en drink som Satan liker.

Det er mye humor i tekstene til Gaute M. Sortland. Den mangslungne bruken av titteluttrykket skaper humoristiske situasjoner i seg selv. Men også noe vemod, som i siste teksten, der Fotturar i Norge ligger for døden. Og kanskje det innebærer at denne typen fritidssyssel er i fare? (Noen som har statistikken fra DNT?) Eller er det symbol for noe annet?

Kanskje en rett og slett bare skal slippe å tenke symbolikk og bare nyte tekstene?

Anbefales uansett.