Alene naken (bokinnlegg med noen personlige betraktninger)

Cappelen Damm, 2015

Jeg har begynt å lese Alene naken: hvorfor er vi redd for å være oss selv? av psykiateren Tormod Huseby. Her er det veldig mye å tenke over, lagt fram på en enkel og konkret måte med noen personlige fortellinger fra terapeut og (anonymiserte) pasienter.

Jeg vil særlig nevne en idé boka stadig gjentar, som jeg syns er veldig interessant: at "de" som har en psykiatrisk diagnose, "de" som har en personlighetsforstyrrelse, er egentlig som "oss", de "normale". De er bare mer, av alt. Mer usikre, mer angstfylte, med større kontrollbehov eller mindre empati.
Mye handler om opplevelser fra tidlig barndom. Noe kommer fra gener.

Men vi har vel alle sett, hørt, kjenner noen som...? Jada. Vi nikker. Og sånn er de bare. Eller?

Det fins situasjoner, ekstreme situasjoner, hvor folk flest kan reagere helt manisk eller umenneskelig. Med kniven på strupen, rent fysisk. Eller når vi bare blir revet med i en grupperus.

Huseby forteller blant annet om et amerikansk forskningseksperiment fra 1980 hvor et utvalg av psykologistudenter skulle være fanger og fangevoktere. Eksperimentet måtte avbrytes lenge før planen, fordi "fangevokterne" ganske snart oppførte seg så sadistisk mot "fangene". Studentene i eksperimentet hadde blitt plukket ut på forhånd fordi de var ekstra psykisk robuste (og dermed burde ha kunnet motstå slikt gruppepress).
Har du kanskje sett filmen "Bølgen" (ikke den nye men den fra 2008), om et klasseeksperiment som gikk altfor langt?



Og vi vet jo om altfor hverdagslige situasjoner hvor unger slår, erter, stenger ute, og andre, gjennomsnittlig greie unger står og ser på eller blir med på mobbingen, fordi de er redde og usikre selv og fordi alternativet, å selv bli et offer, er verre.

Huseby nevner Anders Behring Breivik, som i samtaler med psykiaterne hadde fortalt at han hadde en frykt for ikke å bli elsket; det var hans svakhet. 
Med en slik svakhet blir "demonen" et menneske. En av oss, selv hvor dårlig vi måtte like det.

Noe av det verste vi kan gjøre som mennesker, er å se verden og hverandre i svart og hvitt, som helter og skurker, som grupper i stedet for individer. Det er kimen til konflikter, krig, tortur.

Mer vanlig er det å se på enkeltmennesker som "bedre enn" eller "verre enn" oss selv. Er de bedre, fortjener de respekt og beundring (kanskje misunnelse); er de verre, fortjener de medfølelse eller avsky.
Jo mer usikker en er på sin egen verdi, jo mer ekstrem vil denne tankegangen og måten å behandle andre på bli.

- Jeg hadde selv en periode i tenårene hvor jeg var deprimert og trengte hjelp til å finne igjen gleden i livet. Hvis ikke denne krisen hadde gått over, kunne jeg kanskje vært en psykiatrisk pasient, klinisk deprimert?
I dag klarer jeg å se på en overskyet himmel og kjenne på tristheten, men vite at solen kommer igjen. At det jeg føler akkurat nå ikke er hele virkeligheten. Jeg har livslyst og oversikt. Og kanskje den svart-hvite perioden min kan hjelpe meg til å skjønne hvordan folk som sliter ekstra kan ha det?


Boka Alene naken anbefales. Det er mulig at du kommer til å se på deg selv og andre - og "normalitet" og "sykdom", "godt" og "vondt" - på en annen måte etter lesning.

Påskrift, når boka er ferdiglest: et utdrag fra side 227.

Ved å dele nederlagene og seirene våre, og ved å by på latter og gråt, er vi ikke lenger alene nakne. Det oppstår en tilknytning. Når andre senker skuldrene og åpner seg, reduseres vår egen frykt for misbilligelse.