Picassokvinnen (beste bok?)

Cappelen Damm, 2012

Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad åpner med et sitat fra K. E. Løgstrup:

Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en oppstemthet en vekker eller får til å visne, en tristhet en forsterker eller letter. Men det kan også være skremmende mye, slik at det simpelthen er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke.

Dette sitatet rørte ved meg. Det gav meg også en anelse om at jeg holdt ei bok i hendene som ville berøre meg som en helhet. Og det stemte.
Det er skremmende hvor mye vi kan bety for hverandre. Det er såpass skremmende at vi nok gjør best i å ikke fundere for mye over det. Vi må bare være klare over det, og møte hverandre, og leve.

Angelika på 18 har møtt Simen, som er narkoman. Og første gang hun tar i en naken mannskropp - hans - er det en syk, skitten og slapp kropp som er døden nær, men hun drar i ham for å få ham vekk fra naboenes glaning og inn i hans egen leilighet, for å stelle ham. Hjelpe ham. De er utenfor samfunnet begge to, og Angelika har kjent en støtte i dette som de har felles. Simen har sagt til henne at hun må gå ut, at hun må ta sjansen på å leve. Selv vil han bare dø.

Andre menn (bortsett fra psykologen og kirurgene) snakker Angelika bare med på nettet, uten å gi etter for ønsker eller krav om bilder og video. Hun gir seg selv forskjellige identiteter og fantaserer om at hun selv ER vakker, vellykket, moden og til og med seksuelt erfaren. Hun har ordene i sin makt.

"brannmann.nord" - Syk i dag. Ligger i senga og tenker på deg :(
"Rebekka4ever" - Tenk at jeg sitter på sengekanten og stryker deg på pannen
"brannmann.nord" - Min lille deilige sykesøster :)
"Rebekka4ever" - Fantasien din igjen. Tenk om jeg ser ut som en nøkk
"brannmann.nord" - Du. Aldri. Du er bare deilig
"Rebekka4ever" - I ditt hode
"brannmann.nord" - I min verden
"Rebekka4ever" - Vår verden?
"brannmann.nord" - Ja. I vår verden darling...

Saken er at Angelika er født med et syndrom, et sjeldent syndrom som har gitt henne et annerledes utseende. Et frastøtende ansikt. Ett som voksne folk stirrer på et tidels sekund for så å se bort. Barn tør å fortsette å stirre, og det føles litt bedre. Hun tar operasjoner for å se mer normal ut, men det er risikabelt, og hun vet ikke hvor mye håp og krefter hun orker å legge i det. Men så skjer det som ikke skal skje med Simen, og alt blir snudd opp ned...

Det er ei utrolig sterk historie Taran Bjørnstad har lagd. Følelsen jeg fikk i starten holdt seg gjennom hele boka. For å ta et eksempel: Beskrivelsen av episoden med Simen er så nær og direkte at det føles flaut å være med på, men samtidig er den så vakker at den holder meg fast. Jeg kjenner på Angelikas egen skam, håpløsheten hennes, og etter hvert motet hun bygger opp. Hun satser, og jeg sitter og sier: "Gå for det, Angelika!"

På en reise til Marokko møter hun nye mennesker som hjelper henne på veien mot et nytt "jeg". Noen burde hun være på bølgelengde med, men er det ikke. Andre kommer som en positiv overraskelse og gir henne mer enn hun hadde drømt om. Og rammen rundt hele fortellinga er den foreløpig siste ansiktsoperasjonen - der noen kanskje venter...

I tillegg til temaet "hva vi mennesker kan bety for hverandre" fant jeg et tema à la "hvem er jeg, og hvem vil jeg være?" Det er også utrolig viktig å få med seg og tenke igjennom, uansett alder.

Som noen kanskje har fått med seg har jeg fått veldig sansen for personlige, dagbok-aktige fortellinger, gjerne krydret med (eller bygd opp rundt) eposter, chat eller lignende. Bjørnstads bok er altså perfekt for denne lesehesten på flere måter.

Tidligere har forfatteren skrevet kollektivromaner om yngre ungdommer - først 12-13-åringer (Flaut og Salto), så et hopp opp til videregående (DBY). Picassokvinnen er nok for alderstrinnet over der igjen, men derfra og oppover vil jeg anbefale boka sterkt, spesielt for jenter.