Jeg har lest to barnebøker som er bok nummer 2 i en serie. Den ene ei handlingsdreven, fartsfylt og gjennomillustrert spenningsbok, den andre ei hverdagslig og mer følelsessentrert dramabok. Jeg har tenkt å si litt om bøkene og vurdere om de kan leses uavhengig av starten på seriene.
----
Vigmostad & Bjørke, 2020 |
Mission 2: Hongkong er altså bok 2 i Bjørn Sortlands nye spenningsserie Johnny777. Førsteboka, som jeg ikke har lest, gikk for seg i Rio de Janeiro. Det får vi vite i starten av denne, og innledningen (selv om den også inneholder en litt skummel scene) introduserer først og fremst hovedkarakterene og handlingsforløpet som førte til at Jon ble agent i organisasjonen EHO.
Jon er en motvillig agent, slett ikke glad i actioneventyr (sier han iallfall selv), men det hjelper at han har den tøffe og sterke Ninja-Prinsessa med på laget. Det å få være sammen med henne er en mildt sagt sterk motivator.
Når helten vår har fått et oppdrag, er han likevel handlingsrettet og vil gjennomføre det han kom for. Og han er smidig, kjapp og flink til å bevege seg rundt og oppå bygninger.
Det er nærliggende å sammenligne denne serien med Kunstdetektivene (2000-2016), som Sortland lagde sammen med illustratøren Trond Bredesen. Begge seriene framstår som ganske lettleste, beveger seg rundt i ulike land og har en ung gutt som forteller. Men det er noen klare forskjeller, først og fremst dette at dramatikken har utgangspunkt i et konkret oppdrag (Johnny777) versus "tilfeldig" kriminalitet som heltene motvillig blir involvert i (Kunstdetektivene). Eller kjenner jeg igjen elementer i den generelle utviklingen i barnelitteraturen med andre forventninger fra leserne:
- landet hvor mysteriet foregår, har blitt en kulisse i stedet for en egen verden med kunst og severdigheter
- persongalleriet er mindre; de voksne har en mindre framtredende
rolle. I den nye serien er helten praktisk talt foreldreløs, mens han i
Kunstdetektivene har en hel familie han reiser på tur med
- handlingen settes i gang tidlig, og spenningen får liten tid til å bygge seg opp underveis. I Kunstdetektivene kunne leseren for eksempel begynne å ane uråd i beskrivelsen av et umake par, eller kjenne på redselen når David blir tatt til fange av skurkene. I Johnny777 går handlingen kjapt fra det ene til det andre uten at de store følelsene av grøss og uhygge følger med.
- teksten har blitt knappere, blant annet med kortere setninger
- det er mer luft på sidene
- vi har flere helsidesillustrasjoner
- det er mer humor; en effekt mange barn ser etter og kjenner fra de mest populære seriene. Sortland byr på både overdrevne karakterer, språk- og navnhumor, slapstick-scener og en godtroende/ naiv helt (som ikke skjønner sammenhengen mellom Ninja-Prinsessa og Emma!) Selv om Kunstdetektivene også har en ganske eksentrisk storskurk (Svartvik), framstår den eldre serien som mer nedpå og alvorlig.
Og kanskje det også virker inn på dette med spenningsoppbygginga? En kan kanskje ikke ha så mye humor uten at grøsset forsvinner?
Cappelen Damm, 2020 |
Nå eller aldri, Rikka av Maiken Nylund er fortsettelsen av Rikka, på ordentlig og forever (2019), som jeg nevnte i et oppsummeringsinnlegg i fjor.
Andreboka beskriver den første store forelskelsen, i Jimmy. Rikka lyger på seg trommeinteresse (fordi Jimmy spiller i band) og "må" begynne i korps. Hvordan skal hun takle den sjalu og overlegne Silje, som også er interessert i Jimmy?
Rikka gleder seg ellers til pappa og hans nye familie skal flytte til byen Rikka bor i. Men er det lurt å være med på visning når hun stadig blir skuffet? Og tenker egentlig pappa og Gunn at Rikka skal ha en plass hos dem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar