 |
| Gloria forlag, 2018 |
Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.
Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?
Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.
Andre bloggere som har omtalt boka: Glamourbibliotekaren, Elise Cathrin.
---
 |
| Vigmostad og Bjørke, 2018 |
Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.
Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?
Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.
Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:
Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom.
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.
Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.
Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,
---
 |
| Cappelen Damm, 2019 |
Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.
Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):
Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger.
Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.
Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar