Elsk meg bort

Foto: Synne Fredriksen

Hun la en hånd varsomt på skulderen hans og trakk ham ned med det svake presset. Side ved side ble de liggende og se opp i stjernehimmelen. Natten var varm mot torden. Sjøen smattet under fjell nær ved. Han lå så stille der at hun trodde han sov. Hun kjente med hånden at gresset var dugget utenfor det leiet de hadde gjort seg. Hun lette med blikket efter stjernen der oppe og fant den; hun ville se på den mens han sov.
Da sa han, tett ved øret hennes: "Og siden har det vært sånn. Mislykket. Mislykket. - Helt til du kom."
Han bøyde seg over henne og så ned i det ansiktet han elsket. 
"Du var det enslige skuddet, ser du - som brente for meg og ble min stjerne."
Hun kjente ordene synke i seg, gjennom lag av protest. Dette hadde hun grudd for, hun ville verge seg mot hans hjelpeløshet. Men hun kjente ordene synke i seg og lot det skje og hun lot protesten dø i seg, enda inne i henne visste det at dette var umulig. Men det var natt og det var varmt, og gresset var helt mykt. 

(Utdrag fra novellen Stjernen av Johan Borgen, Elsk meg bort s. 53)