Kohts bok

Men du? Jeg har tenkt på en ting.
Hva da?
Det er viktig at dette blir en morsom bok. Selv om jeg snakker om døden og kreft og sånn, så må det skinne igjennom at jeg er morsom.
Ja da, sier jeg.
Synes du jeg er morsom, Joachim?
Ja, sier jeg.
Morsommere enn alle andre du kjenner?
Du er morsommere enn de fleste, ja, sier jeg.
Men ikke alle? sier Christine.
Jo da, sier jeg.
Sørger du for at det kommer fram at jeg er klok i tillegg?
Veldig morsom og veldig klok?
Ja.
Og så merker du vel at jeg er sårbar også?
Sårbar er notert. 

Dette sitatet fra side 21 er en typisk dialog mellom forfatteren av Kohts bok, Joachim Førsund, og hovedpersonen selv: Christine Koht. Hun er alvorlig kreftsyk; livet er usikkert, og hun har begynt å tenke på livet sitt fram til nå. Hun har mye på hjertet, også hemmeligheter hun aldri har fortalt offentlig. Og det er Førsund som har fått æren av å føre boka i pennen. Den prosessen startet i desember 2019. Ett år tidligere begynte de sammen på podkasten Koht vil leve for A-magasinet. Jeg hadde ikke hørt på den før jeg leste boka, men har nå hørt de første episodene. Det gir en ekstra dimensjon til fortellingen. 

Boka har et muntlig språk med mye dialog og direkte tale, samt beskrivelser av besøks- og  samtalesituasjoner. Jeg liker denne skriveformen, og det funker ekstra fint fordi vi har to samtaleparter som framstår som så ulike; det er en balanse i det. Christine er veldig livlig, overstrømmende og følsom, Joachim nøktern og knapp. Christine impulsiv og springende, Joachim analytisk og kritisk (selv om det siste nok først og fremst kommer fram i podkasten). 

 

Så mye jeg kunne ha skrevet her,
men som bare ble notater for
meg selv.

Fortellingen om Christines liv er kronologisk fortalt helt fra barndommen og fram til 2019. Vi får vite en del om livet hennes fram til hun ble den offentlige Christine Koht, og litt om det som har skjedd bak komikerscenen, det hemmelige: rusen, maniperiodene (hun har fått diagnosen bipolar), det som ikke er så lett å skjelne fra den "virkelige" Christine.
Vi får også vite litt om familiens historie, blant annet familiehemmeligheter som først kom fram da Christine begynte å aktivt spørre. Hvorfor fiket tanten til henne når hun sa at hun gledet seg til at "tyskerne" (slektninger) skulle komme? Hvordan har disse hemmelighetene og det de i sin tur gjorde med foreldrene, bidratt til den personen Koht ble?

Dette var veldig fin lesning, informativt og godt skrevet - og til tider veldig rørende. Særlig et kapittel om møtet mellom Christine og Pernille på avrusningsklinikken fikk virkelig fram klumpen i halsen. Det handler da også litt om kjærligheten som ser ut til å tåle alt.

Gyldendal, 2020