Kohts bok

Men du? Jeg har tenkt på en ting.
Hva da?
Det er viktig at dette blir en morsom bok. Selv om jeg snakker om døden og kreft og sånn, så må det skinne igjennom at jeg er morsom.
Ja da, sier jeg.
Synes du jeg er morsom, Joachim?
Ja, sier jeg.
Morsommere enn alle andre du kjenner?
Du er morsommere enn de fleste, ja, sier jeg.
Men ikke alle? sier Christine.
Jo da, sier jeg.
Sørger du for at det kommer fram at jeg er klok i tillegg?
Veldig morsom og veldig klok?
Ja.
Og så merker du vel at jeg er sårbar også?
Sårbar er notert. 

Dette sitatet fra side 21 er en typisk dialog mellom forfatteren av Kohts bok, Joachim Førsund, og hovedpersonen selv: Christine Koht. Hun er alvorlig kreftsyk; livet er usikkert, og hun har begynt å tenke på livet sitt fram til nå. Hun har mye på hjertet, også hemmeligheter hun aldri har fortalt offentlig. Og det er Førsund som har fått æren av å føre boka i pennen. Den prosessen startet i desember 2019. Ett år tidligere begynte de sammen på podkasten Koht vil leve for A-magasinet. Jeg hadde ikke hørt på den før jeg leste boka, men har nå hørt de første episodene. Det gir en ekstra dimensjon til fortellingen. 

Boka har et muntlig språk med mye dialog og direkte tale, samt beskrivelser av besøks- og  samtalesituasjoner. Jeg liker denne skriveformen, og det funker ekstra fint fordi vi har to samtaleparter som framstår som så ulike; det er en balanse i det. Christine er veldig livlig, overstrømmende og følsom, Joachim nøktern og knapp. Christine impulsiv og springende, Joachim analytisk og kritisk (selv om det siste nok først og fremst kommer fram i podkasten). 

 

Så mye jeg kunne ha skrevet her,
men som bare ble notater for
meg selv.

Fortellingen om Christines liv er kronologisk fortalt helt fra barndommen og fram til 2019. Vi får vite en del om livet hennes fram til hun ble den offentlige Christine Koht, og litt om det som har skjedd bak komikerscenen, det hemmelige: rusen, maniperiodene (hun har fått diagnosen bipolar), det som ikke er så lett å skjelne fra den "virkelige" Christine.
Vi får også vite litt om familiens historie, blant annet familiehemmeligheter som først kom fram da Christine begynte å aktivt spørre. Hvorfor fiket tanten til henne når hun sa at hun gledet seg til at "tyskerne" (slektninger) skulle komme? Hvordan har disse hemmelighetene og det de i sin tur gjorde med foreldrene, bidratt til den personen Koht ble?

Dette var veldig fin lesning, informativt og godt skrevet - og til tider veldig rørende. Særlig et kapittel om møtet mellom Christine og Pernille på avrusningsklinikken fikk virkelig fram klumpen i halsen. Det handler da også litt om kjærligheten som ser ut til å tåle alt.

Gyldendal, 2020

Andrebøker for barn

 Jeg har lest to barnebøker som er bok nummer 2 i en serie. Den ene ei handlingsdreven, fartsfylt og gjennomillustrert spenningsbok, den andre ei hverdagslig og mer følelsessentrert dramabok. Jeg har tenkt å si litt om bøkene og vurdere om de kan leses uavhengig av starten på seriene. 

----

Vigmostad & Bjørke, 2020

Mission 2: Hongkong er altså bok 2 i Bjørn Sortlands nye spenningsserie Johnny777. Førsteboka, som jeg ikke har lest, gikk for seg i Rio de Janeiro. Det får vi vite i starten av denne, og innledningen (selv om den også inneholder en litt skummel scene) introduserer først og fremst hovedkarakterene og handlingsforløpet som førte til at Jon ble agent i organisasjonen EHO. 

Jon er en motvillig agent, slett ikke glad i actioneventyr (sier han iallfall selv), men det hjelper at han har den tøffe og sterke Ninja-Prinsessa med på laget. Det å få være sammen med henne er en mildt sagt sterk motivator.
Når helten vår har fått et oppdrag, er han likevel handlingsrettet og vil gjennomføre det han kom for. Og han er smidig, kjapp og flink til å bevege seg rundt og oppå bygninger.   

Det er nærliggende å sammenligne denne serien med Kunstdetektivene (2000-2016), som Sortland lagde sammen med illustratøren Trond Bredesen. Begge seriene framstår som ganske lettleste, beveger seg rundt i ulike land og har en ung gutt som forteller. Men det er noen klare forskjeller, først og fremst dette at dramatikken har utgangspunkt i et konkret oppdrag (Johnny777) versus "tilfeldig" kriminalitet som heltene motvillig blir involvert i (Kunstdetektivene). Eller kjenner jeg igjen elementer i den generelle utviklingen i barnelitteraturen med andre forventninger fra leserne: 

• landet hvor mysteriet foregår, har blitt en kulisse i stedet for en egen verden med kunst og severdigheter
  
• persongalleriet er mindre; de voksne har en mindre framtredende rolle. I den nye serien er helten praktisk talt foreldreløs, mens han i Kunstdetektivene har en hel familie han reiser på tur med  
  
• handlingen settes i gang tidlig, og spenningen får liten tid til å bygge seg opp underveis. I Kunstdetektivene kunne leseren for eksempel begynne å ane uråd i beskrivelsen av et umake par, eller kjenne på redselen når David blir tatt til fange av skurkene. I Johnny777 går handlingen kjapt fra det ene til det andre uten at de store følelsene av grøss og uhygge følger med.
  
• teksten har blitt knappere, blant annet med kortere setninger 
• det er mer luft på sidene
  
• vi har flere helsidesillustrasjoner 
• det er mer humor; en effekt mange barn ser etter og kjenner fra de mest populære seriene. Sortland byr på både overdrevne karakterer, språk- og navnhumor, slapstick-scener og en godtroende/ naiv helt (som ikke skjønner sammenhengen mellom Ninja-Prinsessa og Emma!) Selv om Kunstdetektivene også har en ganske eksentrisk storskurk (Svartvik), framstår den eldre serien som mer nedpå og alvorlig.
  
  Og kanskje det også virker inn på dette med spenningsoppbygginga? En kan kanskje ikke ha så mye humor uten at grøsset forsvinner? 
  

  ---

Cappelen Damm, 2020

Nå eller aldri, Rikka av Maiken Nylund er fortsettelsen av Rikka, på ordentlig og forever (2019), som jeg nevnte i et oppsummeringsinnlegg i fjor.

 

Dette er en fortsettelse som glir mer elegant inn i historien, hvor viktige elementer fra førsteboka blir introdusert i biter. Jeg ser det slik at den mer kan presenteres selvstendig enn Johnny777-boka. Det gjør ingen ting om en leser denne først og den første etterpå. (Andre lesere kan gjerne si ifra hvis dere er uenige!)

 

Førsteboka fokuserte på det å føle seg utenfor i familien som skilsmissebarn og "bonusbarn", og viste også hvordan Rikka måtte håndtere et ujevnt vennskap med litt sjefete Lise.
Andreboka beskriver den første store forelskelsen, i Jimmy. Rikka lyger på seg trommeinteresse (fordi Jimmy spiller i band) og "må" begynne i korps. Hvordan skal hun takle den sjalu og overlegne Silje, som også er interessert i Jimmy?
Rikka gleder seg ellers til pappa og hans nye familie skal flytte til byen Rikka bor i. Men er det lurt å være med på visning når hun stadig blir skuffet? Og tenker egentlig pappa og Gunn at Rikka skal ha en plass hos dem?  

 

Her er det få illustrasjoner, men teksten er enkel og handlingen hverdagsnær. En ser alt gjennom Rikkas tanker og øyne. 

 

 

  

Litt som oss (fakta og funderinger om grisen)

Spartacus, 2020

Jeg er født i 1977. Som liten husker jeg at jeg hørte en eldre mann fortelle historier fra barndommen sin på radio. Det var Lauritz Johnson, best kjent som Onkel Lauritz fra Barnetimen i NRK. 

Én historie jeg husker ekstra godt (gjengitt i Pannekakelua og andre historier), var den om hvordan hans egen kjære gris, som de hadde hatt på gården, plutselig en dag skulle spises som julemiddag. Den sorgen og forskrekkelsen han følte på da, kunne jeg levende forestille meg. Spise kjælegrisen? Da kom livets realiteter for en dag. 

Dette er lenge siden. I flere tiår har grisen vært noe vi aldri ser annet enn som dødt, oppskåret og tilberedt kjøtt i butikken. Det at svineindustrien kan ale opp griser i mengder på liten plass og med kort levetid før slakting, gir oss lave priser på kjøttet vi kjøper. Og det er vel det vi vil ha?

Jeg har nylig lest Litt som oss: en fortelling om grisen av Kristoffer Hatteland Endresen. Det var lærerik, fargerik og fascinerende lesning.

Litt som oss er på den ene siden ei fagbok med masse informasjon om dyret sus scrofa domesticus - historie, anatomi, kultur, genetikk, sosiologi, teknikk og medisin... presentert på en lettfattelig måte. 

Noe er søtt og fascinerende, som forsøkene med griser som spiller dataspill (de kan også få abstinenser!).
Noe er grusomt og frastøtende, som beskrivelser av offentlige henginger av griser i menneskeklær (eller dyrebordeller i Danmark. Dyresex var faktisk lovlig i Norge fra 1973 til 2010!)
Noe er mat for tanken; hvorfor ble det forbudt å spise svin i jødedom og islam?
Ellers får vi mer nøytrale fakta om hvor grisen kom fra, hvordan dagens slaktegris ble som den ble og om hvorfor griseinnvoller kan brukes i medisinske øvelser. Og er dette dyret egentlig så intelligent? Forfatteren løfter nå og da blikket opp fra selve grisen og setter den inn i større sammenhenger, uten at det blir for vidt.  

Men samtidig har vi ei personlig rammefortelling rundt. Det er historien om forfatteren fra Oslo som reiser tilbake til området han vokste opp i (Jæren) for å bli bedre kjent med en svinefarm, grisene og de som jobber der. Han følger et kull med grisunger de få månedene de bruker på å oppnå slaktevekt. Begynner i det små når grisene enda kan (forsøksvis) koses med, men blir etter hvert med i stellet som blir mer og mer krevende og ubehagelig - og farlig. 

Grisene blir store, og noen blir aggressive - eller desperate? Andre ligger apatiske uten å bevege seg. På ett tidspunkt merker Kristoffer at avskyen og den følelsesmessige avstanden til beistene har tatt over for empatien og den positive interessen. Er det dét som må til for at han skal klare å sende dem til slakt?  

Denne boka er et forsøk på en balansert framstilling av husdyrindustrien. Endresen viser blant annet hvordan svinefarmer i Norge driver på en forsvarlig og etisk måte sammenlignet med det som skjer i en del andre land.
Men det fins mange argumenter mot denne typen industri, særlig internasjonalt. Det samlebånd-aktige oppdrettet, særlig med svin og kylling, legger ikke opp til god dyrevelferd. På den andre siden er "vegetarianerne" storfe og sau større utslippere av klimagasser (husdyr er i verdensmålestokk like store syndere som transportsektoren!). Så har vi det verdensvide overforbruket av antibiotika for raskere vekst, som fører til multiresistente bakterier. 

Og a propos: svinet har vist seg å være et viktig ledd i spredningen av sykdommer mellom dyr og mennesker, som vi blant annet fikk se under svineinfluensaen i 2009. Boka er så ny at til og med Kinas håndtering av den afrikanske svinepesten i 2018 - som utryddet halvparten av landets griser (det har jeg merkelig nok ikke fått med meg!) - er satt i sammenheng med håndteringen av det nye koronaviruset.  

Fins det en vei ut av elendigheten? Uten at vi må bli fullblods vegetarianere, alle?
For visstnok har menneskene tjent på å bli "generalister" i matveien.

To fortellinger med en smak av det fantastiske

To norske forfattere debuterte som skjønnlitterære forfattere for yngre lesere i fjor. En av dem har bakgrunn som manusforfatter og den andre fra teateret, så begge vet hvordan en legger opp og formidler en historie.  
Begge bøkene har innslag av det overnaturlige; den ene i en crossover til grøss og den andre som en typisk portalfantasy. 

Dødens spill av Anne Elvedal

Cappelen Damm, 2020

Dette er debutboka til Elvedal, som har erfaring fra snekring av filmmanus. Nettopp derfor blir dette en ganske så spenningsdrevet bok. En paranormal grøsser, skriver forlaget Cappelen Damm. 

Tenåringsjenta Rebekka får ikke den supre markeringen av ferdig ungdomsskole som hun hadde tenkt seg. Faren avlyser motorsykkelturen til Irland på grunn av Låven, et prosjekt hvor han hjelper til med å aktivisere ungdommer med utfordringer. Ikke lenge etter dør han etter en mystisk brann. Og moren pakker ned tingene hans rett etter begravelsen. Rebekka er i sjokk, men også sint og mistenksom. 

Hun finner et åndebrett blant tingene til faren på Låven. Sammen med den overlegne kusina Iselin prøver hun det ut. Er det virkelig åndekrefter de kommer i kontakt med? Kanskje til og med faren hennes? Er det noe han vil si? For eksempel at han faktisk ble drept?

Dødens spill har tydelig grøsserinnslag. Vi har blant annet besettelser og "vandrende ånder". Men jeg vil si at boka plotmessig er mer av ei krimbok. Vi har et mysterium som skal løses, et (to?) drap som skal oppklares, og både hjelpere og mistenkte. Det er også en kjærlighetshistorie. 
Fortellinga er bra komponert; boka er vanskelig å legge fra seg. 
Mot slutten kommer det helt spesielle avsløringer som gjør at vi forventer en fortsettelse. 

Utdrag fra side 176: 

Jeg går på rommet og trykker den spede, varme kroppen til Bolla inntil meg. Grøsser over tanken på hvor jeg kunne ha vært nå hvis mamma hadde fått viljen sin. Sperra inne på et galehus, stroppa fast til ei seng, neddopa. 
Kanskje det burde vært straffa mi for at jeg løp fra pappa og ikke sa ja til den praten. 
Men blir jeg låst inne nå, blir pappa låst fast der han er. 
Den opprevne kjolen. Pappa må være skikkelig desperat nå. 
Men jeg skjønner ikke beskjedene hans. 
Men jeg skjønner én ting. 
Jeg har dårlig tid. 

---

J.M. Stenersens forlag, 2020

Charlie Drømmevandrer: Fangene i Adnafjell av Svein Tindberg

Dette er en slags portalfantasy; portalen mellom vår verden og fantasiverdenen er drømmene til hovedpersonen Charlie. 
Charlie er 12 år gammel og har bodd ett år på et nytt sted sammen med den distré faren sin, som reiser mye. Mamma er forsvunnet; stakk hun bare av? Charlie selv er ikke god til noe særlig, bare til å drømme. Av og til virker det som om han faktisk lager drømmene selv.
Charlie finner seg ikke til rette på skolen; bølla Bård fører an i erting og mobbing. Oda i klassen er grei; det er heldigvis også den nye læreren Astrid. 

Gradvis begynner elementer fra Charlies drømmer å innta den våkne verdenen: han får et nytt navn, finner spor etter ei forsvunnet jente og møter en far som er i fengsel. Senere begynner drømmene - hvor Charlie beveger seg inn i det farlige Adnafjell - å påvirke det som skjer i virkeligheten. Charlie skjønner at han må ta plass i kampen for å befri barn fra dronningen Skyld. Og han finner mot som han sjeldent finner i den virkelige verdenen. 

Med vekslingen mellom scener fra drømmer og Charlies våkne liv (skrevet i ulike fonter) får vi god framdrift. Jeg leste i en anmeldelse at boka bruker tid på å bli spennende, og at beskrivelsen av drømmene er det som virkelig fenger. Det kan jeg være enig i, selv om "virkelighetsskildringene" går seg til og også blir dramatiske. 

Ellers kan jeg nevne at barna i denne boka bruker nyere sosiale medier som Snapchat og TikTok. Dette er med på å aktualisere fortellingen for de som lever nå; det kan bli uaktuelt om et år eller fem. Et vanlig dilemma i en del nyere barnebøker. 

Et sitat fra side 82, fra en drømmesekvens: 

Ravnen landet elegant ved siden av ham. Det var som om den aldri hadde gjort annet enn å fly. 

"Min venn", sa den, "hvordan skal jeg noen gang kunne få takket deg nok? Du drømmer og du forandrer. Husk det, Charlie Drømmevandrer, du kan forandre drømmer, husk det når du er i Adnafjell."

---

Baksjå og framsjå: desember 2020

Vil du ha en blomst?

Så er det allerede et nytt år, også her på bloggen. Jeg har kommet tilbake fra juleferie sørpå, hvor det faktisk ble minimalt med boklesing! Mer TV-titting (blant annet serien Hjem til jul), broderier, brettspill og andre typer sosialisering med familien og (mer intenst rundt nyttår på grunn av tragedien i Gjerdrum) nyhetsoppdateringer. 

Men jeg prøvde å lese Et system så storslått at man blendes av Amanda Svensson. Den burde være oppskriften på ei bok jeg liker; et mysterium, ulike fortellere, noe litt utenom det vanlige, reiser rundt om i verden...
Jeg fikk det ikke til, ble for utålmodig. Og ble personene for sprø? Jeg lurer på det.

Ellers har måneden desember vært preget av juleforberedelser både på jobb og hjemme. Jeg prøvde til og med å dokumentere adventsutfordringer (selvlagde, for noen år siden) på TikTok. Det ble fire videoer, og det var forsåvidt artig, men det føltes litt feil å skulle følge opp enda en app - jeg som faktisk hadde tenkt å kutte ned på "sosiale" medier!
Og så må nok utfordringene revideres litt.

Siden CD-spilleren i bilen streika helt i starten av juleferieturen, valgte jeg å finne noen podkaster å lytte til. Den siste var Drivkraft med Erika Fatland, som er aktuell med boka Høyt (om folk i området rundt Himalaya). Fascinerende! Jeg koste meg også med I karantene med Tuva og Ronny, og den tysk-amerikanske podkasten Understanding Train Stations.

Blogging i desember

Det ble tre innlegg denne måneden om fem forskjellige bøker.

Lest i desember 

• Jeg leste 2 faktabøker. Menn vi høstet (Jesmyn Ward) er dokumentarisk om en tøff afroamerikansk oppvekst hvor systemet jobber mot individene og særlig menn har få veier ut av elendigheten. Litt finurlig oppbygging hvor annenhvert kapittel går tilbake i tid tar litt tid å venne seg til. Og så ble det Litt som oss (Kristoffer Hatledal Endresen) om grisen, dyret som så ofte havner på middagsbordet i jula. Sistnevnte boka likte jeg veldig godt, og jeg håper den får et innlegg.
  
  
• Jeg leste også 2 skjønnlitterære bøker for voksne, men veldig ulike. Er du lykkelig, søster? (Synne Sun Løes) er en dokumentarisk brevroman mellom to søstre av sørkoreansk opphav; så full av gullkorn at jeg bare måtte kjøpe den etter å først ha lånt den (satser på et innlegg også her). Og Deilig er jorden (Helge Skodvin og Frode Grytten): ei julebok hvor vrangsiden av jula, det vi ikke ser i de romantiske og snødekte filmene, kommer fram. Underfundige tekster, illustrert med fotos fra litt ubehjelpelige forsøk på julepynting (særlig på kjøpesentre). 
  
  
• 1 ungdomsbok ble det; den realistiske spenningsboka Det brenner! (Sunniva Vagstad og Dominic Munton), som også gjerne kan leses av tweensa.
  
  
• Denne måneden var det barnebøkene som "vant" i antall; 5 bøker ble det (1 omlesing). Tre av bøkene blir omtalt i et planlagt fantasyinnlegg. Ellers var det to dramabøker av barnebokdebutanter: Sykt barnslig (Morten Solheim) og Ragnas hemmelighet (Ingrid Hafredal). Av disse var det nok den første som gjorde sterkest inntrykk, selv om den andre var mest original i tematikken. MEN Hafredals bok er ingen thriller eller grøsser, som forsida gir inntrykk av.
  

Hva skjer i starten av det nye året?

I ferien fant jeg pappas bok Mitt liv med humler av Dave Goulson, og den har jeg fått låne. Ellers har jeg lest både diktboka Gave av Gro Dahle og den nyeste boka til Christine Koht, som jeg gleder meg veldig til å lese. Det kan se ut til at jeg fortsetter på trenden med de personlige bøkene som likevel har noe allment å si.
I går så jeg den tankevekkende dokumentaren The Social Dilemma (Netflix). I dag fant jeg ut at biblioteket mitt har fått (av staten) en ny bok skrevet av Shoshana Zuboff, som deltok i filmen. Den er ganske tjukk, så tiden vil vise om den havner i bunken min. 

I starten av året har vi en innstramming av koronarestriksjonene. Det kan være vanskelig å tro på at vi skal få oppleve de ekstraordinære tingene, stevnene, reisene, konsertene i år.
Skal vi trøste oss med ei bok, kanskje?

Godt nytt år og leseår.