Et par titler fra slutten av bokbingoen

Bazar, 2016

Boka om et sted jeg vil reise til (New Zealand)

Et håp ved verdens ende av Sarah Lark

Omslaget til denne boka viser en dame med ryggen til, og det syns jeg passer (ut fra klisjétanken om snill og lettlest underholdning for voksne damer - som det likevel er noe i). Trass i interessante historiske beskrivelser er Larks bok i bunn og grunn en klassisk romantisk reise hvor personene (særlig én) må gjennom farer og uhyrligheter før lykken kan komme.

Boka kan leses for seg, men er en fortsettelse av trilogien som startet med Den lange, hvite sjøens land (2013). Vi har hoppet litt i tid, men visstnok er det et par bikarakterer - minst - som hun har fortalt om før.

Et håp ved verdens ende foregår under og rett etter 2. verdenskrig. Helena (18) er ei polsk ungjente som har havnet i en iransk flyktningeleir sammen med sin ganske guttegale og egoistiske lillesøster. Mindreårige får lov til å reise til New Zealand for å starte et nytt liv der, men Helena overtar søsterens plass i et glimt av trass. Dessverre er det en mann i flokken som vet hvem hun er og presser henne seksuelt mot at han holder tett. Helena kommer fram til det nye landet og finner der ut at hun er gravid, vil ta livet sitt, men blir til alt hell reddet av Mannen i sitt liv, en ung flyger som er hjemsendt fra krigen i Europa. 

Jeg fikk ingen overraskelser her. Personene er ganske svart-hvite. Helena er en sympatisk person, men det er sjeldent jeg virkelig blir grepet av hennes historie. Spenningen i boka blir dels bygd opp rundt en dum rival-misforståelse som blir oppklart for hovedpersonen (men ikke for meg) i siste liten. Og en scene mot slutten fikk meg til å skrive på Facebook:

 

Hva var bra?
Jeg likte beskrivelsene av gården Helena havnet på i New Zealand og fikk lyst til å bli bedre kjent med den - sammen med bipersonene fra tidligere bøker. Jeg ble også interessert i maoriene og forholdene deres, selv om dette også minner om historien til andre urinnvånere, med identitetskonflikter og undertrykking.
Ikke minst ante jeg ingen ting om de polske flyktningene som var i Iran og fikk lyst til å undersøke den saken nærmere.

Men noen stor leseropplevelse var ikke Larks bok.

Da var det en helt annen sak med...


Klassikeren

Denne utg. Cappelens bokklubb, 1993

Lady Chatterleys elsker av D. H. Lawrence

Vår tidsalder er i bunn og grunn tragisk, så vi nekter å ta den tragisk. Sammenbruddet er en fullbyrdet kjensgjerning, vi befinner oss blant ruinene, og vi tar fatt på å bygge oss nye små boliger og nære nye små håp. 

Slik starter denne engelske klassikeren fra 1928. Engelsk, tja, den ble ikke utgitt i Storbritannia før i 1960 (og ble da brakt for retten på grunn av "obscønt" innhold). Men forfatteren var engelsk og oppvokst i Midlands-området, som handlingen er fra.

Og ja, her er det krasse kritikker av et samtidig (mellomkrigs-)England. Den skitne industrialiseringen, materialismen og motsetningene mellom høy og lav, og på den andre av det overdrevne intellektuelle fokuset på de rent "åndelige" syslene i kunsten.

Når hovedpersonen Connie (Lady Chatterley) tar en biltur inn i området mannen hennes er herre over, blir hun redd og nedtrykt (s. 219):

Det (dagens England) var i ferd med å frembringe en ny menneskeslekt, overdrevent bevisst på den pengemessige og sosiale og politiske siden, men på den spontane, intuitive siden død, aldeles død.

Hvor var naturen blitt av, verdigheten, medmenneskeligheten og sanseligheten?
Og nettopp sanseligheten er jo det boka er mest kjent for. "Kjødets oppstandelse", som det står.
Motsetningen mellom ånd og kropp er blant annet et diskusjonstema i Clifford Chatterleys kameratkrets (noe Connie følger interessert med på, selv om hun er kvinne og ikke burde bry seg med den slags.) Men ellers får vi først og fremst demonstrert sanselighet i praksis. 

Skildringen av forholdet mellom Lady Chatterley, som er gift med den lamme aristokraten Clifford, og skogvokter Mellors, er veldig direkte. Særlig skogvokteren legger ikke fingrene imellom når han roser elskeren sin. Skildringen er på samme tid vakker og plump. Forfatteren får fram nyansene i kommunikasjonen mellom de to og skildrer følelsene av både tvil og lengsel, lyst og frustrasjon. Ikke alltid føles det bra, det de gjør sammen. Det er realistisk om seksualitetens mange sider.

Forholdet mellom en kvinne av overklassen og en fattigere mann (riktig nok utdannet, men kroppsarbeider) nørte ekstra opp under kritikk da boka den kom ut. En fattigere gift mann til og med, selv om Mellors bor alene når han møter Connie. Nettopp denne fraværende kona lager trøbbel en stund, og det er ikke noen selvfølge at elskerne skal få hverandre. 

Mellors er den mest mangslungne figuren i boka: oppvokst i det lokale gruvesamfunnet, men utdannet, bokglad og reflektert. Han har likevel endt opp som kroppsarbeider igjen og understreker tilhørigheten sin - en slags trassig underdanighet (eller overlegenhet?) - ved å holde på en bred dialekt, også i de intime møtene. Er han rett og slett et personlig bilde på et England i endring og paradoks? 
I slutten av boka skriver han uansett et brev som mest sannsynlig kan tolkes som fortellerens - og forfatterens eget budskap om hva som gjør livet verdt å leve.

Lady Chatterleys elsker er ikke for hvemsomhelst i dag heller, men prøv den gjerne!