Vinterassosiasjoner, del 2 (spenning)

Vinteren bød på en ganske så variert bukett av spenningsbøker. Her kommer noen assosiasjoner om fire helter i fire magiske verdener.

Headline Book Publishing, 2017
(illustrert utgave)

Jeg leste endelig den illustrerte romanutgaven av fantasyboka Neverwhere av Neil Gaiman (engelskutgaven). Tegningene er lagd av Chris Rindell, som også illustrerte Kirkegårdsboken.
I alle Gaimans bøker møter vår egen verden det magiske, ofte med et mørkt og dystert bakteppe - men karakterene, særlig bikarakterene, har alle noe fascinerende ved seg. (Det morsomme og ekle kan blandes, som hos et par leiemordere i denne boka.)
Fortellingen om den litt desillusjonerte londonboeren Richard og hans reise ned i "London Under" sammen med tøffe Door og den eksentriske markien får meg til å tenke på Sandman-serien av samme forfatter. Hele historien gir faktisk en drømmeaktig (marerittaktig) følelse. Den kan få deg til å grøsse, le og til og med gråte en skvett.
Du kan lese mer om Neverwhere (norsk utgave) på Barnebokkritikk.

Hachette Children's Group, 2018

Og vips! har jeg assosiert til en scene i den andre boka i Nevermoor-serien (nesten samme tittel) av Jessica Townsend. I Wundersmith er Morrigan sammen med familien til bestevennen sin på et magisk tivoli som flytter rundt - akkurat som markedet hvor Gaimans marki mister kappen sin. 
Men her er vi altså i en hakket mer barnevennlig bok.

Townsend fortsetter fantasyserien sin i godt driv; her bør en ha lest første bok først (Nevermoor/ Morrigans forbannelse). Verdenen er etablert, og en kommer rett inn i handlingen.

Morrigan møter medelever og lærere på Wunsoc ("Det vunderlige selskap") for første gang. Siden ledelsen ved skolen er redde for at hun med sine sterke krefter skal lære for mye, sitter hun snart alene i et klasserom sammen med en treg og fiendtlig lærer. Han lærer henne bare om alt det onde vundersmeder før henne har klart å gjøre i Ingenlund, så selvtilliten hennes synker til bunns og følelsen av isolasjon øker. Heldigvis griper Jupiter Nord inn, og vår heltinne får sjansen til å utforske den spennende byen på nye måter. Det skal vise seg å være veldig nyttig. 

Gyldendal, 2018

Nyttig kan det også være å kjenne til ekstraordinære ting hvis en heter Arlo Finch, har et grønt og et brunt øye, er tolv år gammel og har flyttet til et nedfallent hus i Colorados øde skoger.

Arlo Finch og Ilddalen av John August fikk meg til å sette meg godt til rette i godstolen. Ikke fordi boka er søvndyssende (det er den ikke), men fordi jeg instinktivt følte at jeg hadde med en god forteller å gjøre.

Samlaget, 2018

Hos John August er magi til stede i visse deler av vår verden, og Arlo, som alltid er beredt på ulykker, får god bruk for årvåkenheten sin når stadig nye mystiske ting skjer. Han blir tatt opp i gruppen Vandrerne (som minner om speiderne, men har kunnskaper om magi), og sammen med patruljen sin må han overleve en reise inn i de mørke Langskogene.

Arlo løsnet tauet fra sleden. Han var i tvil om det ville fungere, men noe sa ham at det kunne tenkes. Helt fra det øyeblikket de kom til denne dalen, hadde han følt noe. Prikking i huden. Summing i knoklene. Først hadde han trodd det bare var redsel, men etter som den første panikken avtok, ble fornemmelsen bare sterkere. Det dirret i hele Langskogene. Hvert tre, hvert blad, hver stein summet. 
Og han summet med dem.
(s. 240)

Jeg er veldig spent på neste bok i serien. Kanskje en da får vite mer om "Reven", som dukker opp helt mot slutten?

En rev er faktisk også sentral i Vegandi-serien til Asbjørn Rydland. I bok 2, Draumsende, får Eirik faktisk vite hvem fyljet hans er, dyret som gav ham galdertatoveringen i Galderstjerna (blogget om her). Var det egentlig ikke meningen at Eirik skulle få de magiske kreftene? Og hvorfor drømmer han om nynazister som bloter og påkaller guden Tor? Akkurat som en enda mer kjent fantasyhelt viser han seg å være sanndrømt. Sammen med vennene Khalid og Maria reiser han inn i Ingenmannsland for å finne ut hva som skjer.
Eirik møter både vegandienes eldste og de tre nornene som kan spå hans egen fortid, nåtid eller framtid. Hva velger han?

Vegandi-serien kan minne om Dødsengler av Steffen Sørum : dødelige mennesker kjemper mot overmakten i en til tider halsbrekkende jakt. Rydland er nok enda mer opptatt av å etablere og beskrive den mytiske verdenen enn det Sørum er, og dette kan være verdt å vite om for spenningssugne ungdommer. Og NB - ikke start på denne uten å ha lest førsteboka.   
Sist i boka er det et personkart, dette kunne med fordel vært plassert helt fremst.