Vinterassosiasjoner, del 3 (fag)

I vinter leste jeg en handfull fakta- og dokumentarbøker som gjorde inntrykk.

Cappelen Damm, 2018

Aller mest: Factfulness av Hans Rosling. Du har sikkert hørt om og muligens også lest denne bestselgeren.
Her prøvde Rosling (som dessverre ikke lever lengre) å banke et nytt budskap inn i våre hjerner, vi som har blitt foret med negative og pessimistiske nyheter i åresvis: på mange områder i verden er situasjonen bedre enn den var før. Vi hører sjeldent om det på nyhetene, for gode nyheter er ikke interessante nok. De trigger ikke fryktinstinktene våre og sensasjonshungeren vår. En god utvikling skjer også ofte langsomt.

Boka Factfulness er en samling av fakta Rosling, sønnen og svigerdatteren formidlet gjennom flere år - ofte i motvind. Hva er det egentlig som går bedre enn vi tror? (Hele 99 punkter fins i denne artikkelen!) Og hvorfor tror vi egentlig at alt blir verre? Hva skjer inni oss?

Og ikke minst: hva kan det føre til om vi holder på pessimismen vår og de negative fordommene våre? I beste fall misforståelser. I verste fall katastrofer. Rosling kommer med eksempler på det også fra sitt eget legeliv.

Boka er pedagogisk bygd opp, interessevekkende og lett å lese trass i ganske mye fakta. Særlig likte jeg den fine oppskriften på factfulness-tenkning i ti punkter, se bildet.

Det er også fakta at bedehusene i Norge står i fare for å bli glemt. Det ville fotografen Erlend Berge gjøre noe med. Han reiste rundt i hele Norge og tok bilder av et rikt utvalg av disse forsamlingshusene. Bildene av bedehus i tradisjonell eller ny bruk - eller avstengt og tomme - er samlet i fotografiboka Se, jeg kommer snart.

Er begrepet "bedehus" ukjent? Sjekk Store Norske Leksikon!

Bilde av et bedehus som jeg muligens burde sjekke ut
fordi det kan være slekshistorisk interessant.
Kanskje jeg forteller historien en gang.

Ei dame med bedehusbakgrunn blir lett nostalgisk når jeg ser i ei bok som dette. Og historiens sus kan en også føle når en leser ei bok som 100 norske filmer du må se (redigert av Gunn E. Schmidt).  

Orion forlag, 2008

Jeg måtte bare erkjenne at det fins store hull i den norske filmkunnskapen min. Jeg vet at jeg så Ni liv hos en onkel og Tante Pose i forbindelse med jul. Døden på Oslo S så jeg som skolefilm. Ellers fins det flere skatter jeg har gått glipp av.
Cirka halvparten av de hundre titlene jeg har igjen føles lite fristende på grunn av form eller tema, men jeg fikk faktisk lagd ei ganske lang liste over filmer jeg vil se. Aldri annet enn bråk, for eksempel, fra 1954.


 

Oktober, 2018

A propos film: jeg leste en reiseskildring fra filmbyen framfor noen, Los Angeles. Eller er det kanskje heller en boskildring? Norske Anna Kleiva forelsket seg nemlig i denne byen og ble boende der over lengre tid - lengre enn en gjennomsnittlig turist.

Echo Mountain: forteljingar frå L.A. skildrer i brevs form hvordan forfatteren opplevde det å bo i L.A. flere måneder i 2016. Vi får også fakta om byen før og nå, ulike bydeler og deres særpreg og historier. Kleiva har et nøkternt blikk for alt det stygge, paradoksale og usunne, men kan likevel ikke la være å elske Los Angeles; hun kaller seg Angelena. Leseren blir med inn i både marerittet og drømmen, hverdagene og høydepunktene og forstår hvorfor. Formen på tekstene varierer; i tillegg til de dagbokaktige brevene får vi intervjuer, dikt og essayaktige tekster - samt deler med kart og fotografier.

Fun fact: Forfatteren fascinasjon startet med litteratur: Fransesca Lia Blocks Drager på Manhattan. Og hun møter Block i løpet av oppholdet! (Jeg vet at jeg selv har lest en bok av den forfatteren og husker hvor sprøtt og drømmeaktig alt virket, men ante ikke at det var knyttet til L.A.)

--

Når jeg begynner å skrive om bøker jeg har lest etter nyttår, er vinterassosiasjonene ferdige. Men jeg bruker gjerne dette formatet igjen senere!

Brevvenner

Aschehoug, 2018

Like etter nyttår lånte jeg med meg hjem ei bok som ga meg piffen jeg trengte til å rydde litt hjemme. I De beste tingene i livet er ikke ting forteller Liv Loftesnes og mannen Yngvar Andersen om hvordan de kom fram til at de var nødt til å gjennomføre en gedigen opprydding. I boka kommer de med konkrete tips til andre som trenger det. Regelen deres er:

Ting skal være til nytte eller glede. Hvis ikke er det på tide å ta farvel. 

Mitt problem er ikke at tingene mine vokser meg ut av huset (som hos Liv og Yngvar), men at jeg er en nostalgisk og litt snill "arkivar" som gjerne tar vare på ting fordi de dokumenterer deler av livet mitt. Kanskje jeg ikke trenger å spare på absolutt alt likevel?

Bokhyller ble ryddet i og bøker fjernet (stort sett gitt bort). Pynteting og særlig ubrukt julepynt var det på tide å gi et nytt liv hos andre.

Men så har du det mer personlige: kort og brev. Det er prosjektet for tiden. Her har jeg veldig samvittighetsfullt samlet på alt (så å si) jeg har fått helt fra barneårene, både fra familie og venner. Jeg har visst kastet brev fra en dansk utvekslingselev fordi vi var så ekstremt forskjellige, og det har jeg angret på som voksen. Men ellers er bunkene bevart; de eldste er tatt med fra jenterommet i Lyngdal. 
I dag har jeg lest gjennom brevene fra to finske brevvenninner som jeg hadde på ungdomsskolen og på videregående.

De er så forskjellige.

Den ene (jeg kaller henne "U") skriver sirlig, vakkert, jevnt med linjal under, og i korte setninger i et litt barnlig språk. (Omtrent det samme språket jeg selv sannsynligvis brukte i svarbrevene, for jeg har alltid likt å skrive kortfattet og hadde et lite utviklet ordforråd trass i språkinteressen.) Temaene er stort sett ganske uskyldige og typiske for tenåringsjenter. Brevarkene, ofte små og typiske brevpapir, er pyntet med klistremerker og vakre bilder. Sjeldent mer enn ett ark om gangen.

Den andre, "T", er forsåvidt tre år eldre enn "U" når korrespondansen vår begynner, men likevel vil jeg tro at forskjellen ville vært tydelig også tidligere. Denne jenta skriver på helt blanke, linjerte A4-ark, og hun skriver både tett og mye, to fulle ark. Helt ut mot margen i liten skrift; det er tydelig at hun har mye på hjertet og god trening i brevskriving. Faktisk har hun 25 brevvenner fra hele verden! Så jeg er en av mange.
Og det er tydelig at "T" har mange tanker om det meste: idrett, språk, musikk, film, politikk, religion, samfunnsutvikling. Hun reiser på sommerskole til Italia. Hun skriver dikt og fortellinger som hun sender til blader. Hun er rett og slett dypt seriøs i alt hun gjør. Når jeg leser det, tenker jeg at jeg kunne likt å bli kjent med henne i dag.

Etter hvert kretser også "T"s brev mer rundt jordnære ting: skole, framtidsplaner, vennskap, forelskelse. Jeg sitter og lurer på om det er en reell omsnuingsprosess inni brevvenninna mi eller en tilpasning til brevene jeg selv sendte. Jeg var nok ikke klar for å skrive så omfattende om så mange ulike og dels voksne tema. Eller nedvurderer jeg min egen tenåring?

Uansett, med "T"s bunke i fanget fikk jeg følelsen av å sitte med en liten bok, en blanding av en brevroman og en essaysamling. Jeg får så lyst til å vite hvordan det gikk.

"T"s brev havner helt klart i spare på-permen.

Har du hatt brevvenner, og har du i så fall spart på brevene?

To julebøker

Kagge forlag, 2018

Før jul var det perfekt å lese barneboka En liten bok om kjærlighet av Ulf Stark. Den populære svenske barnebokforfatteren - som blant annet skrev boka som på norsk het Jeg tar sjansen (den ble til en TV-serie på 80-tallet som jeg husker godt!) døde i 2017 til sorg for mange fans. Guri Fjeldberg skrev en takketale til Stark på Barnebokkritikk.no. 

Boka jeg nå leste, har handling fra andre verdenskrig i Sverige. Hovedpersonen har faktisk fått navnet Fred, og det er selvfølgelig det både han, mamma og folk flest håper på å få. For eksempel til jul. Det er knapt med mat, pappa er i krigen, mamma styrer trikken for å skaffe penger, og selv hjelper Fred til med å selge juletrær hos Granfors. Ungene protesterer på sin måte mot krigen, blant annet fester Fred og kameraten Oskar en Hitler-bart på skoleskjelettet.

Fred snakker jevnlig med bildet av pappa om ting som skjer i livet hans. For eksempel om matte (som han elsker) og om Elsa i klassen, hun som er den eneste som han blir varm av å tenke på, selv om hun egentlig ikke er søt men veldig sterk og snakker i nesen.

Dette vil jeg tro er ei bok som er fin å lese sammen store og små - i en klasse, eller i armkroken hjemme.

Romanen Kvinner før jul av Marianne Fastvold fant jeg da vi lagde juleutstilling på jobb, og fikk lyst til å lese den selv. Har den noe til felles med Starks barnebok?
Ja, det tror jeg faktisk. Hovedpersonene er i en spesiell livssituasjon og har sine prosjekter.
Men der Fred lager hemmelige beskjeder på skøyter og prøver å hjelpe Elsa med matten, deler Ingrid faktisk huset hun og mannen har sammen inn i ulike leiligheter etter mistanker om at han er utro. Det er tid for å oppheve monogamiet. Hun skal selv ha en dikterstue på loftet, og det kan eksen hennes, som er snekker, hjelpe til med. Samboeren Balder reiser alene til Syden med Ingrids velsignelse, men plutselig flytter syngedamen i Balders band inn i hans leilighet, hun tar seg til og med til rette i Ingrids del av huset. Hvordan skal hun takle det, midt oppi alt hun ellers skal planlegge og stelle i stand?

Dette blir en ganske så kaotisk jul for Ingrid og flere rundt henne, mer enn vanlig i hennes kunstnerliv, så kontrasten til det jeg selv er vant med er stor. Kanskje nettopp derfor ble jeg fascinert av Kvinner før jul, og jeg syns Fastvold skriver bra.

Vinterassosiasjoner, del 2 (spenning)

Vinteren bød på en ganske så variert bukett av spenningsbøker. Her kommer noen assosiasjoner om fire helter i fire magiske verdener.

Headline Book Publishing, 2017
(illustrert utgave)

Jeg leste endelig den illustrerte romanutgaven av fantasyboka Neverwhere av Neil Gaiman (engelskutgaven). Tegningene er lagd av Chris Rindell, som også illustrerte Kirkegårdsboken.
I alle Gaimans bøker møter vår egen verden det magiske, ofte med et mørkt og dystert bakteppe - men karakterene, særlig bikarakterene, har alle noe fascinerende ved seg. (Det morsomme og ekle kan blandes, som hos et par leiemordere i denne boka.)
Fortellingen om den litt desillusjonerte londonboeren Richard og hans reise ned i "London Under" sammen med tøffe Door og den eksentriske markien får meg til å tenke på Sandman-serien av samme forfatter. Hele historien gir faktisk en drømmeaktig (marerittaktig) følelse. Den kan få deg til å grøsse, le og til og med gråte en skvett.
Du kan lese mer om Neverwhere (norsk utgave) på Barnebokkritikk.

Hachette Children's Group, 2018

Og vips! har jeg assosiert til en scene i den andre boka i Nevermoor-serien (nesten samme tittel) av Jessica Townsend. I Wundersmith er Morrigan sammen med familien til bestevennen sin på et magisk tivoli som flytter rundt - akkurat som markedet hvor Gaimans marki mister kappen sin. 
Men her er vi altså i en hakket mer barnevennlig bok.

Townsend fortsetter fantasyserien sin i godt driv; her bør en ha lest første bok først (Nevermoor/ Morrigans forbannelse). Verdenen er etablert, og en kommer rett inn i handlingen.

Morrigan møter medelever og lærere på Wunsoc ("Det vunderlige selskap") for første gang. Siden ledelsen ved skolen er redde for at hun med sine sterke krefter skal lære for mye, sitter hun snart alene i et klasserom sammen med en treg og fiendtlig lærer. Han lærer henne bare om alt det onde vundersmeder før henne har klart å gjøre i Ingenlund, så selvtilliten hennes synker til bunns og følelsen av isolasjon øker. Heldigvis griper Jupiter Nord inn, og vår heltinne får sjansen til å utforske den spennende byen på nye måter. Det skal vise seg å være veldig nyttig. 

Gyldendal, 2018

Nyttig kan det også være å kjenne til ekstraordinære ting hvis en heter Arlo Finch, har et grønt og et brunt øye, er tolv år gammel og har flyttet til et nedfallent hus i Colorados øde skoger.

Arlo Finch og Ilddalen av John August fikk meg til å sette meg godt til rette i godstolen. Ikke fordi boka er søvndyssende (det er den ikke), men fordi jeg instinktivt følte at jeg hadde med en god forteller å gjøre.

Samlaget, 2018

Hos John August er magi til stede i visse deler av vår verden, og Arlo, som alltid er beredt på ulykker, får god bruk for årvåkenheten sin når stadig nye mystiske ting skjer. Han blir tatt opp i gruppen Vandrerne (som minner om speiderne, men har kunnskaper om magi), og sammen med patruljen sin må han overleve en reise inn i de mørke Langskogene.

Arlo løsnet tauet fra sleden. Han var i tvil om det ville fungere, men noe sa ham at det kunne tenkes. Helt fra det øyeblikket de kom til denne dalen, hadde han følt noe. Prikking i huden. Summing i knoklene. Først hadde han trodd det bare var redsel, men etter som den første panikken avtok, ble fornemmelsen bare sterkere. Det dirret i hele Langskogene. Hvert tre, hvert blad, hver stein summet. 
Og han summet med dem.
(s. 240)

Jeg er veldig spent på neste bok i serien. Kanskje en da får vite mer om "Reven", som dukker opp helt mot slutten?

En rev er faktisk også sentral i Vegandi-serien til Asbjørn Rydland. I bok 2, Draumsende, får Eirik faktisk vite hvem fyljet hans er, dyret som gav ham galdertatoveringen i Galderstjerna (blogget om her). Var det egentlig ikke meningen at Eirik skulle få de magiske kreftene? Og hvorfor drømmer han om nynazister som bloter og påkaller guden Tor? Akkurat som en enda mer kjent fantasyhelt viser han seg å være sanndrømt. Sammen med vennene Khalid og Maria reiser han inn i Ingenmannsland for å finne ut hva som skjer.
Eirik møter både vegandienes eldste og de tre nornene som kan spå hans egen fortid, nåtid eller framtid. Hva velger han?

Vegandi-serien kan minne om Dødsengler av Steffen Sørum : dødelige mennesker kjemper mot overmakten i en til tider halsbrekkende jakt. Rydland er nok enda mer opptatt av å etablere og beskrive den mytiske verdenen enn det Sørum er, og dette kan være verdt å vite om for spenningssugne ungdommer. Og NB - ikke start på denne uten å ha lest førsteboka.   
Sist i boka er det et personkart, dette kunne med fordel vært plassert helt fremst.

Godt nytt år! Vlogging fra Sørlandet

Jeg tok med meg kameraet mitt til Lyngdal i jula, og her ser du resultatet. 


Her er flere ting jeg noterte meg om de to ungdomsbøkene: 

Hodder Children's Books, 2018

Movie Night har vekslende fortellerstemme; Hannah og Sol forteller hver sine deler, og det gjør at en får se utviklingen i vennskapet og forelskelsen(e) fra begge kanter i løpet av et år. Det skaper både perspektiv og spenning. Truly Wildly Deeply har bare Annie som forteller, så alt en får vite om Fabs holdninger og tanker kommer fra henne. Her er det flere usikkerhetsmomenter og en annen type spenning.

Filmene i Movie Night - som Hannah og Sol ser sammen, bortsett fra i ett tilfelle - sier etter hvert noe symbolsk om deres syn på vennskap og kjærlighet, litt som analysen av Wuthering Heights i den andre boka. Sol velger blant annet When Harry met Sally (lenke til IMDB), noe som virkelig burde få Hannah til å lukte lunta! (Et annet, mer moderne alternativ kunne kanskje vært What if?)

Bloomsbury, 2018

Finurlige fakta om guttene:
Sol lager lekre animasjonsfilmer med papirfigurer.
Fab blir kalt for BFG ("Big Friendly Giant", en annen litteraturreferanse fra Roald Dahl).

I begge bøkene er sosiale medier en faktor, men en litt usikker kilde til informasjon - særlig i øyeblikk der jenta i boka virkelig burde hatt informasjon. Nå som "alt" er på nett og "alle" kan nås når som helst, må forfatterne gripe til litt urealistiske plottwister for å skape spenning. Jeg tilgir dem.

Hvis du ikke kjenner til klassikeren Annie og Fab diskuterer, kan du lese mer om Stormfulle høyder på Wikipedia (NB, med handlingsreferat!).  

Factfulness og Dødevaskeren håper jeg å få skrevet mer om senere!

---

Ellers kan jeg jo si at nyttårsforsettet mitt for 2019 blir:
mindre boksluking - mer boknyting!