a-ha! Meg, alle tre og en av dem

Det bandet som har fulgt meg mest siden tenårene, er norske a-ha. Jeg er ingen blodfan, har for eksempel aldri vært på konsert med dem, og har ikke alle platene. Jeg ville ikke gjort det bra i noen a-ha-quiz. Men de har dukket opp nå og da, og rett før jul oppdaget jeg dem igjen. Wow, de hadde faktisk begynt å holde akustiske konserter! Jeg så et opptak fra konserten på Giske i juni 2017 og ble fascinert (se nederst). Kjøpte en samle-cd og den akustiske plata med dvd-opptak av konserten. Jeg fikk faktisk tilsendt en signert plakat for ikke lenge siden etter å ha kommentert noe på Facebook. Den må jeg jo bare dokumentere!

Så har jeg nettopp lest ferdig ei ny bok om ett av bandmedlemmene (som jeg kommer tilbake til) og hører på kassetten som startet det hele for min del. Jeg syns ikke det er lett å skrive samtidig som musikken går, jeg trenger stillhet, men det har satt meg litt i stemning.

Kassetten fra Polen:
East of the Sun and West of the Moon

Det begynte med at jeg hørte en sang på skolen i et friminutt; det må ha vært på radio. Jeg syns jeg husker utsikten fra klasserommet på barneskolen, men tipper at det heller var første året på ungdomsskolen, altså høsten 1990. Sangen begynner med lyden av taktfast regn og bergtok meg. Som mange vet er dette en coverlåt som The Everly Brothers gjorde først. Her kan du se musikkvideoen til Crying in the Rain (som jeg ikke så før i voksen alder, siden jeg ikke hadde tilgang til musikkvideoer i oppveksten).

På denne tida hadde a-ha holdt på i fem år allerede og var ferdige med sin første, mest kommersielle periode. De var på vei inn i det mer kunstneriske med plater som solgte mindre; de ville ikke bli et rent popband og tok større sjanser.
Jeg fant en kassett (sannsynligvis piratkopi) på skoletur til Polen våren 1991, "East of the Sun and Crying in the Rain var der. De andre sangene var fremmede for meg, mørke og litt rockete. Men likevel a-ha.
Ikke mange år etterpå la bandet opp for første gang, samarbeidsproblemene gjorde at de startet prosjekter på hver sin kant. Og jeg glemte dem.
Jeg har funnet tilbake til bandet de siste årene og lest meg litt opp, sett flere musikkvideoer og kjøpt flere innspillinger. En dråpe her og en dråpe der.

Én sang har blitt gladsangen som er perfekt til dans på stuegolvet, den tidlige låten Touchy fra albumet Stay on these Roads (1988). Det ser ut som om de har det gøy, og det tipper jeg også de hadde!



Sytten år senere kom Lifelines, som jeg også hørte på radio, og den var så fin at jeg måtte kjøpe platen.



Da denne sangen kom ut hadde bandbiografien The Swing of Things: 20 år med a-ha av Jan Omdahl (Press forlag) vært ute i ett år, og den kjøpte jeg. Her blir de tre medlemmene i bandet - og flere de har hatt kontakt med - intervjuet om livet med gruppa. Som en bonus er det en cd i boka med demoer fra den første tida, digitalisert fra kassetter som noen heldigvis hadde spart på.

Falck forlag, 2017

Så kom ei bok om Pål/ Paul i fjor, Tårer fra en stein. (Skal finnes på alle norske folkebibliotek!)

Undertittelen er samtaler om et arbeid, og det er først og fremst kunstneren, lyrikeren og musikeren Pål Waaktar Savoy som er i fokus - men med noen glimt fra oppvekst, familieliv og ikke minst livet med bandene a-ha og Savoy.
I starten beskriver forfatteren en scene fra a-ha-konserten da Pål plutselig kom med en hilsen til publikum fra scenen, og Morten kommenterte: "After 25 years Pål has something to say!" Dette sier mye om denne mannen - i utgangspunktet mer komfortabel med skrift enn med tale - og også denne situasjonen, som ble så følelsessterk.

Ørjan Nilsson har skrevet ei veldig god bok på bakgrunn av intervjuer med Pål (og kona Lauren) gjennom et par år - blant annet på turné med a-ha. Den er teksttung, ikke noe for den som elsker bilder og fancy fonter, men personlig, nær og samtidig full av informasjon.
Pål er for eksempel en person som ikke kan lese ei bok bare for å nyte den, alt han tar inn er noe han henter inspirasjon fra. Jeg lurer på hvordan det kan være.
Jeg fikk også vite at en annen artist som fulgte meg i de første musikkinteresserte årene, Sissel Kyrkjebø, bestilte en sang fra Pål som hun aldri brukte, men som a-ha tok med seg på plata Lifelines: Time and Again. Artig sammentreff! 

Savoy har blitt et prosjekt der Pål kan gjøre mer av det han elsker selv. Og av og til kommer det egne versjoner av sanger som også er kjent i a-ha, som Velvet.


Først nå har jeg skjønt at det er Pål som synger den fine andrestemmen på sangen jeg hørte på radio for snart 30 år siden (se NRKs veldedighetskonsert fra 1990; Crying in the Rain kommer mot slutten). Han har en dypere, jevnere stemme enn frontfiguren Morten. Magne Furuholmen pleide å være min favoritt i bandet med sin sjarme, humor og utadvendte stil - men nå er jeg faktisk litt usikker.
Jeg er uansett dypt imponert over alt de tre har fått til både hver for seg og sammen.
Og vurderer å se etter konsertbilletter i år. Kanskje det er nå jeg skal gripe den sjansen?

Har du noe forhold til a-ha?



En av sangene fra Unplugged-konserten sist sommer; Ingrid Helene Håvik er solist.