Junilesing: Du kjenner meg ikke

Damm, 2003

Juni er gjerne tida for rydding på biblioteket. Hva må ut av hylla når de nye bøkene skal inn?
Og jeg er i gang med rydding i ungdomsavdelinga. Her fant jeg ei bok jeg faktisk aldri hadde lest, selv om jeg oppfattet den som en moderne ungdomsbokklassiker: Du kjenner meg ikke av David Klass. (Ifølge engelsk Wikipedia har boka blitt publisert på 18 språk og er fortsatt populær blant unge voksne lesere internasjonalt.) Framsida er mørk og grå, med en blodrød håndskrift over det hele. Dystert? Blodig?

Nå, tenkte jeg, nå vil jeg lese den. Ville den bli ei sånn bok jeg husket?
Det ble den.
Dels fordi fortellinga er både dramatisk og tragisk, men mest på grunn av fortellerstemmen og hvem fortelleren henvender seg til. Fortellermåten bygger opp under dramatikken og viser tydelig frykten, sinnet og uroen hovedpersonen John lever med - alt føles feil og ingen ting er til å stole på. Den starter slik:


Du kjenner meg ikke. 
Bare for eksempel: Du tror jeg er oppe på rommet mitt og gjør lekser. Feil. Jeg er ikke på rommet mitt. Og selv om jeg hadde vært oppe på rommet mitt, ville jeg ikke ha gjort lekser, så du ville fremdeles tatt feil. Og i virkeligheten er det ikke mitt rom. Det er ditt rom, fordi det er i ditt hus. Jeg bor der bare tilfeldigvis akkurat nå. Og i virkeligheten er det ikke mine lekser, fordi mattelæreren min, fru Månefjes, ga meg dem, og hun ville ha dem tilbake, så det er hennes lekser (...)
Du kjenner meg ikke i det hele tatt. Du vet ikke den minste ting om meg. Du vet ikke hvor jeg sitter og skriver dette. Du vet ikke hvordan jeg ser ut. Du har ingen makt over meg.

Helt fra første avsnitt kommer flere særtrekk ved teksten fram.

1) "Du", altså leseren (som snart viser seg å være en spesifikk person), er til stede i store deler av teksten.
2)  "I virkeligheten" er ikke ting som de ser ut. Det gjelder rommet, stefaren, vennen, skolen, tubaen han prøver å spille på i skolekorpset, alt.
3) "Jeg" dikter hele tiden, og trekker det så tilbake. (Når alt rundt er usikkert og løgnaktig, hvorfor ta sannheten så alvorlig?)

Det som faktisk skjer, er at John jevnlig blir kjeftet på og banket opp av stefaren sin. Siden moren ikke gjør noe, tror han at de to er på lag. Så han er helt alene, han mot verden. Selv om han prøver å holde seg trygg, tar han sjanser. Han forelsker seg blant annet i den søte jenta Glory Halleluja (verdens verste forelskelse?), men volden og redselen lurer bak hver sving. Alle følelser blir sterkere, alle opplevelser mer intense.

Og jeg som leser opplever også sterkt. Jeg blir redd, ler oppgitt, blir irritert (av og til også på John, det skal sies) og sint.
Noe er komisk. Noe er fint. Noe er spennende på en god måte. Det meste er bare vondt.

Anbefales.