Spillet heter Among the Sleep og er norskprodusert, utgitt for to år siden.
Jeg vet at jeg hørte spillskaperne snakke om spillet på et seminar jeg var på en gang. Husker at de nevnte hvordan det hadde forandret karakter og retning underveis, at det var vanskelig å bli enige om hva historien skulle være.
Men nå var det altså ferdig.
Among the Sleep blir markedsført som et førstepersons horrorspill, og du er en toåring på jakt etter en mystisk forsvunnet mamma gjennom flere verdener. Huset toåringen bor i blir blandet sammen med skog og vill natur på en drømmeaktig og uhyggelig måte. En liten teddybjørn er med som hjelper.
 |
| Krillbite Studios, 2014 |
Jeg ble fort fascinert i starten. Alt var nytt, og spillet virket så levende med både lyd og bilde. Nå og da ble jeg også litt frustrert: framfor en tilsynelatende umulig oppgave. Når tingene i spillet ikke oppførte seg som jeg ville. Jeg skjønte ikke kodene. (Som nybegynner i spillverdenen vet jeg ikke hva som er vanlig av hjelpemidler og funksjoner.) Men jeg lærte! Og snart kom jeg til neste verden, neste level.
Og bums fast igjen.
Det hjalp litt å aktivisere kommentatorspor, der spillmakerne forteller hva de har tenkt og gjort i ulike deler av spillet. Jeg fikk noen tips. Og som en bonus fikk jeg hint om hvor grøsserelementene kunne dukke opp. Etter hvert et ekte digitalt monster... det føltes trygt å være forberedt. Og det å ha en menneskestemme der til trøst er ingen uting.
Men når jeg så satt helt fast likevel?
Da "jukset" jeg litt. Inne i spillbutikken Steam (og sannsynligvis også ute på åpent YouTube, selv om jeg er usikker på lovligheten) fant jeg filmopptak av mye mer erfarne spillere som spilte igjennom spillet, så jeg kunne se på. Ett filmklipp hadde hele spillet i ett på to timer, og jeg valgte det. Spolte meg fram til plassen der jeg slet selv. Og så prøvde jeg og kom meg videre.
I går kveld ble jeg så fascinert av spillevideoen at jeg ble sittende å se den ferdig. Det var et par som satt i sofaen; han spilte og hun leste høyt chattemeldinger de fikk underveis. De kommenterte også det som skjedde etter hvert. Helt til slutt sa de noe om hva de syntes om spillet.
Og nå kommer jeg til poenget.
Spillet var visstnok ok, men altfor dyrt, for lett å spille og for lite grøssete. Hvis det hadde vært gratis, ville det være et helt greit spill å spille.
Jeg følte meg trist. Litt på spillskapernes vegne, som jeg vet har jobbet intenst med spillet i flere år. Noe av det kom fram i kommentatorsporene.
Men også på spillerens vegne. Trist at et så vakkert og mangfoldig (min vurdering!) spill ikke skulle gjøre mer inntrykk.
Jeg har tre teorier om hvorfor.
1. Erfaring. Han hadde spilt mye før, hundrevis av spill kanskje, mer kompliserte og mer skumle. Bedre effekter, bedre grafikk.
2. Motivet for akkurat denne spillsesjonen. Han skulle teste et nytt spill for følgerne sine, og tiden det tok å komme igjennom ser ut til å være en viktig faktor. Et sånt press gjør det vanskelig å nyte spillet.
3. Forventninger. Hvis et spill skal være et grøsserspill, hvor mye grøss forventer du? (Og dette henger igjen sammen med punkt 1.) Hvis du skal kunne bruke så lang tid på det som mulig, hvor mye er lenge nok?
Jeg merket jo at han hadde et helt annet tempo enn meg. Var mye mer uredd (jeg var faktisk litt redd for å "dø") og hadde bevegelsene i fingrene. Fant raskt løsninger, og gikk raskt videre.
Men jeg kunne se at det var detaljer jeg hadde oppdaget som han ikke fikk med seg. Premier som kunne gitt ekstra poeng. Effekter som muligens kunne imponert? Ting som ble sagt, frampek.
Han "slukte" rett og slett spillet. Og så var det slutt, og ferdig med det.
Jeg hadde utforsket mer. Lekt mer, kanskje?
Jeg er kjempegod på å lete etter sammenligningspunkter og sammenhenger. Og her fant jeg muligens en parallell til meg selv.
 |
| En bokorm. |
For jeg sluker ofte bøker.
Jeg kan nemlig lese. Veldig godt. Jeg knekket lesekoden for mer enn tretti år siden og har sikkert vært igjennom et firesifret antall bøker så langt. Akkurat som fingrene til ekspertspilleren spiller av seg selv, beveger øynene mine seg av seg selv, og hjernen setter alt sammen på null komma niks.
Jeg kan ikke huske hvordan det var å lete etter ord, kode bokstaver og koble dem med lyder og betydninger. Jeg kan også lese hurtig gjennom tekst når det trengs, for eksempel fagtekster.
Men jeg nyter sjeldent tekster. Jeg blir altfor fort ferdig med dem. Ikke fordi jeg konkurrerer med meg selv eller andre, men fordi...
Jeg aner faktisk ikke. Er det en uvane jeg har lagt meg til?
Jeg liker det ikke for min egen del. Jeg har lyst til å trives med bøkene, se det fine med hver enkelt av dem, fable rundt dem. Litt for ofte skjer ikke det.
Og det er en ulempe i jobben min som barnebibliotekar. For jeg møter barn og unge i alle aldre og på alle lesenivå. Noen strever veldig med lesinga. Hvordan skal jeg kunne sette meg inn i deres situasjon og finne noe de ikke bare kan, men syns er fristende å lese?
Mange, selv nybegynnerleserne, vil ha det jeg tenker på som sukker. Det som er populært og som "alle" leser. Det hysterisk morsomme eller intenst spennende. Men klarer de rent teknisk å ta det inn? (Det er egentlig en annen diskusjon.)
Men kan det å venne seg til å lese sakte, stoppe opp, reflektere mer, være til hjelp i jakten på gode bøker, både å lese selv og å anbefale?
Og kan min egen ferske opplevelse med spill - og indignasjonen over spillerens reaksjon - gjøre meg litt mer forståelsesfull og mindre blasert overfor de som begynner å lære og like å lese?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar