Jammen...litt blasert, kanskje?

For rundt ett år siden lagde jeg meg konto i dataspillbutikken Steam, bare for gøy. Nå har jeg begynt å bli aktiv; jeg har lastet ned tre spill og vært igjennom det enkleste. Nummer to har jeg begynt på, og det er vanskelig å slutte. Fare for å bli sittende utover natten (og det har skjedd)!

Spillet heter Among the Sleep og er norskprodusert, utgitt for to år siden.
Jeg vet at jeg hørte spillskaperne snakke om spillet på et seminar jeg var på en gang. Husker at de nevnte hvordan det hadde forandret karakter og retning underveis, at det var vanskelig å bli enige om hva historien skulle være.
Men nå var det altså ferdig.

Among the Sleep blir markedsført som et førstepersons horrorspill, og du er en toåring på jakt etter en mystisk forsvunnet mamma gjennom flere verdener. Huset toåringen bor i blir blandet sammen med skog og vill natur på en drømmeaktig og uhyggelig måte. En liten teddybjørn er med som hjelper.

Krillbite Studios, 2014

Jeg ble fort fascinert i starten. Alt var nytt, og spillet virket så levende med både lyd og bilde. Nå og da ble jeg også litt frustrert: framfor en tilsynelatende umulig oppgave. Når tingene i spillet ikke oppførte seg som jeg ville. Jeg skjønte ikke kodene. (Som nybegynner i spillverdenen vet jeg ikke hva som er vanlig av hjelpemidler og funksjoner.) Men jeg lærte! Og snart kom jeg til neste verden, neste level.
Og bums fast igjen.

Det hjalp litt å aktivisere kommentatorspor, der spillmakerne forteller hva de har tenkt og gjort i ulike deler av spillet. Jeg fikk noen tips. Og som en bonus fikk jeg hint om hvor grøsserelementene kunne dukke opp. Etter hvert et ekte digitalt monster... det føltes trygt å være forberedt. Og det å ha en menneskestemme der til trøst er ingen uting.

Men når jeg så satt helt fast likevel?
Da "jukset" jeg litt. Inne i spillbutikken Steam (og sannsynligvis også ute på åpent YouTube, selv om jeg er usikker på lovligheten) fant jeg filmopptak av mye mer erfarne spillere som spilte igjennom spillet, så jeg kunne se på. Ett filmklipp hadde hele spillet i ett på to timer, og jeg valgte det. Spolte meg fram til plassen der jeg slet selv. Og så prøvde jeg og kom meg videre.

I går kveld ble jeg så fascinert av spillevideoen at jeg ble sittende å se den ferdig. Det var et par som satt i sofaen; han spilte og hun leste høyt chattemeldinger de fikk underveis. De kommenterte også det som skjedde etter hvert. Helt til slutt sa de noe om hva de syntes om spillet.
Og nå kommer jeg til poenget.
Spillet var visstnok ok, men altfor dyrt, for lett å spille og for lite grøssete. Hvis det hadde vært gratis, ville det være et helt greit spill å spille. 

Jeg følte meg trist. Litt på spillskapernes vegne, som jeg vet har jobbet intenst med spillet i flere år. Noe av det kom fram i kommentatorsporene.

Men også på spillerens vegne. Trist at et så vakkert og mangfoldig (min vurdering!) spill ikke skulle gjøre mer inntrykk.
Jeg har tre teorier om hvorfor.
1. Erfaring. Han hadde spilt mye før, hundrevis av spill kanskje, mer kompliserte og mer skumle. Bedre effekter, bedre grafikk.
2. Motivet for akkurat denne spillsesjonen. Han skulle teste et nytt spill for følgerne sine, og tiden det tok å komme igjennom ser ut til å være en viktig faktor. Et sånt press gjør det vanskelig å nyte spillet.
3. Forventninger. Hvis et spill skal være et grøsserspill, hvor mye grøss forventer du? (Og dette henger igjen sammen med punkt 1.) Hvis du skal kunne bruke så lang tid på det som mulig, hvor mye er lenge nok?

Jeg merket jo at han hadde et helt annet tempo enn meg. Var mye mer uredd (jeg var faktisk litt redd for å "dø") og hadde bevegelsene i fingrene. Fant raskt løsninger, og gikk raskt videre.
Men jeg kunne se at det var detaljer jeg hadde oppdaget som han ikke fikk med seg. Premier som kunne gitt ekstra poeng. Effekter som muligens kunne imponert? Ting som ble sagt, frampek.
Han "slukte" rett og slett spillet. Og så var det slutt, og ferdig med det.
Jeg hadde utforsket mer. Lekt mer, kanskje?  

Jeg er kjempegod på å lete etter sammenligningspunkter og sammenhenger. Og her fant jeg muligens en parallell til meg selv.

En bokorm.

For jeg sluker ofte bøker.
Jeg kan nemlig lese. Veldig godt. Jeg knekket lesekoden for mer enn tretti år siden og har sikkert vært igjennom et firesifret antall bøker så langt. Akkurat som fingrene til ekspertspilleren spiller av seg selv, beveger øynene mine seg av seg selv, og hjernen setter alt sammen på null komma niks.
Jeg kan ikke huske hvordan det var å lete etter ord, kode bokstaver og koble dem med lyder og betydninger. Jeg kan også lese hurtig gjennom tekst når det trengs, for eksempel fagtekster. 

Men jeg nyter sjeldent tekster. Jeg blir altfor fort ferdig med dem. Ikke fordi jeg konkurrerer med meg selv eller andre, men fordi...
Jeg aner faktisk ikke. Er det en uvane jeg har lagt meg til?

Jeg liker det ikke for min egen del. Jeg har lyst til å trives med bøkene, se det fine med hver enkelt av dem, fable rundt dem. Litt for ofte skjer ikke det.


Og det er en ulempe i jobben min som barnebibliotekar. For jeg møter barn og unge i alle aldre og på alle lesenivå. Noen strever veldig med lesinga. Hvordan skal jeg kunne sette meg inn i deres situasjon og finne noe de ikke bare kan, men syns er fristende å lese?
Mange, selv nybegynnerleserne, vil ha det jeg tenker på som sukker. Det som er populært og som "alle" leser. Det hysterisk morsomme eller intenst spennende. Men klarer de rent teknisk å ta det inn? (Det er egentlig en annen diskusjon.)  

Men kan det å venne seg til å lese sakte, stoppe opp, reflektere mer, være til hjelp i jakten på gode bøker, både å lese selv og å anbefale?

Og kan min egen ferske opplevelse med spill - og indignasjonen over spillerens reaksjon - gjøre meg litt mer forståelsesfull og mindre blasert overfor de som begynner å lære og like å lese?


  

Ungdomsboka nordfra

Aschehoug, 2016

Ja, sånn kan en søring forenkle ei bok. Bare si "den nordfra".

Men denne er jo det. Hvem er jeg når du blir borte? av Kathrine Olsen Nedrejord har handling fra det nordligste fylket vårt. Virkelige geografiske steder er nevnt. Kjøllefjord, hovedstedet for handlinga, ligger i Lebesby kommune på Nordkinnhalvøya, ganske langt øst i Finnmark. 

Kjøllefjord (foto: Wikipedia)

Det er også flere elementer med som skaper nordnorsk stemning. Havfiske som en viktig næring. Mørketid. Skuterkjøring. 

Jeg kaller meg Lesehesten fra Sørlandet, men levde de første årene mine av livet nordpå - i Bogen i Ofoten, helt nord i Nordland. Faren min er fra den nærmeste byen, Narvik, så jeg har vokst opp med både nordlands- og sørlandsdialekt rundt meg. I Bogen bodde vi helt nede ved fjorden, og jeg har helt siden da hatt et helt spesielt forhold til måkeskrik og svaberg og tang og tare. Bogen var også en bitteliten plass, som så mange nordpå, med én skole og et lite sentrum med det aller nødvendigste.
Kanskje det er derfor miljøet i denne boka vekker sånn gjenklang hos meg. At jeg vil huske den på grunn av denne gjengklangen?

Jeg heier ekstra på alle barne- og ungdomsbøker som har nordnorsk tilknytning. (Jeg legger forsåvidt sjeldent merke til stedsangivelsen i bøkene jeg leser; er det bare meg som har et inntrykk av at mye foregår på Østlandet?)
Ellers er det et pluss at vi får innblikk i et samisk miljø som ikke handler om reindrift på vidda, joiking og koftebruk. Hovedpersonen Jenny er sjøsame og stolt av det, men det er ikke hovedsaken. Det bare er der, noe helt hverdagslig, og det som skjer med Jenny og Henning og Julian kunne egentlig skjedd i et lite samfunn hvor som helst i Norge.

Ja, hva er det som skjer?

Jenny og Henning har vært bestevenner alltid. Henning våger å være annerledes, være "uordentlig", og dermed våger Jenny også det. Skille seg ut. Han ser ut som en ravn, men er innerst inne en spurv som lengter sørover og vekk fra familien. Hun foretrekker å fiske på sjøen med onkelen enn å ha en mer allminnelig (og "jentete"?) sommerjobb.

De to vennene har det så bra. Det vil si, helt til to ting skjer på en gang:
1) Jenny forelsker seg i Julian, den nye gutten i tiende. Julian-Julian-Julian-gadong-gadong-gadong.
2) Michael i klassen hennes dør.
Det blir snart klart at Michael tok livet sitt. Men var det bare ensomhet, følelsen av å ikke ha noen, som lå bak?
Hvorfor blir Henning så opptatt av dette, og hvorfor blir han så sur og rar? 

En moden leser vil lese Hennings reaksjon med det samme. Men det tar tid før Jenny skjønner hva som har skjedd. Og Julian, han gjengjelder følelsene hennes og gjør det å bry seg med bestevennen nesten umulig. Det blir veldig vanskelig å holde seg unna kjæresten og å se de(t) som er rundt. Lysten overskygger sorgen og uroen. (Dette minner om Ord på S av Guro Hoftun Gjestad.)

Så snur det plutselig. Julian har vært på besøk hos Jenny, de har råklint på rommet og sett film med faren hennes; samme natt ringer telefonen. Mora til Henning vil gjerne ha kontakt med ham og tror han overnatter hos henne...
Bestevennen blir igjen den viktigste i livet hennes. Og sammen med to gode hjelpere må hun dra av sted for å finne ham... før det er for sent?

Hvem er jeg når du blir borte? var et positivt lesemøte. Lett og samtidig djup, sånn som jeg vil at ei bok skal være. Karakterer jeg blir glad i. Og et ekstra pluss for ei "bitch" som overrasker mot slutten; typer får ikke nødvendigvis være typer hos Nedrejord. (En person i en annen av hennes bøker sier at forandring er det naturlige.)

Håper på mer nordfra!

Junilesing: Du kjenner meg ikke

Damm, 2003

Juni er gjerne tida for rydding på biblioteket. Hva må ut av hylla når de nye bøkene skal inn?
Og jeg er i gang med rydding i ungdomsavdelinga. Her fant jeg ei bok jeg faktisk aldri hadde lest, selv om jeg oppfattet den som en moderne ungdomsbokklassiker: Du kjenner meg ikke av David Klass. (Ifølge engelsk Wikipedia har boka blitt publisert på 18 språk og er fortsatt populær blant unge voksne lesere internasjonalt.) Framsida er mørk og grå, med en blodrød håndskrift over det hele. Dystert? Blodig?

Nå, tenkte jeg, nå vil jeg lese den. Ville den bli ei sånn bok jeg husket?
Det ble den.
Dels fordi fortellinga er både dramatisk og tragisk, men mest på grunn av fortellerstemmen og hvem fortelleren henvender seg til. Fortellermåten bygger opp under dramatikken og viser tydelig frykten, sinnet og uroen hovedpersonen John lever med - alt føles feil og ingen ting er til å stole på. Den starter slik:


Du kjenner meg ikke. 
Bare for eksempel: Du tror jeg er oppe på rommet mitt og gjør lekser. Feil. Jeg er ikke på rommet mitt. Og selv om jeg hadde vært oppe på rommet mitt, ville jeg ikke ha gjort lekser, så du ville fremdeles tatt feil. Og i virkeligheten er det ikke mitt rom. Det er ditt rom, fordi det er i ditt hus. Jeg bor der bare tilfeldigvis akkurat nå. Og i virkeligheten er det ikke mine lekser, fordi mattelæreren min, fru Månefjes, ga meg dem, og hun ville ha dem tilbake, så det er hennes lekser (...)
Du kjenner meg ikke i det hele tatt. Du vet ikke den minste ting om meg. Du vet ikke hvor jeg sitter og skriver dette. Du vet ikke hvordan jeg ser ut. Du har ingen makt over meg.

Helt fra første avsnitt kommer flere særtrekk ved teksten fram.

1) "Du", altså leseren (som snart viser seg å være en spesifikk person), er til stede i store deler av teksten.
2)  "I virkeligheten" er ikke ting som de ser ut. Det gjelder rommet, stefaren, vennen, skolen, tubaen han prøver å spille på i skolekorpset, alt.
3) "Jeg" dikter hele tiden, og trekker det så tilbake. (Når alt rundt er usikkert og løgnaktig, hvorfor ta sannheten så alvorlig?)

Det som faktisk skjer, er at John jevnlig blir kjeftet på og banket opp av stefaren sin. Siden moren ikke gjør noe, tror han at de to er på lag. Så han er helt alene, han mot verden. Selv om han prøver å holde seg trygg, tar han sjanser. Han forelsker seg blant annet i den søte jenta Glory Halleluja (verdens verste forelskelse?), men volden og redselen lurer bak hver sving. Alle følelser blir sterkere, alle opplevelser mer intense.

Og jeg som leser opplever også sterkt. Jeg blir redd, ler oppgitt, blir irritert (av og til også på John, det skal sies) og sint.
Noe er komisk. Noe er fint. Noe er spennende på en god måte. Det meste er bare vondt.

Anbefales.   

Baksjå og framsjå: april og mai

Elsker sjøbilder. Dette er tatt i Sopot i Polen.

Det har gått godt og vel to måneder siden forrige oppsummering, men da slår jeg til med et tomånedersinnlegg! April og mai var blant annet: 

• første utendørsbad i Hallingdalselva
• russejubileum i Farsund
• Folkemusikkveke i Ål
• forberedelser til leseaksjon på biblioteket med "evangeliseringstur" på skolene

April og mai fikk ett blogginnlegg hver; det første om ei barnebok fra bygda og det andre om bøker om livsforandringer og den første kjærligheten).

Hva leste jeg ellers? 

Jeg leste i alt 26 bøker i løpet av perioden, det vil si 86 bøker siden nyttår. Det spøker for målet om å lese mindre i år enn i fjor... uansett, her kommer noen ord om vårbøker jeg ikke har skrevet om før:

Romaner for voksne

Jeg skal savne deg i morgen av Heine Bakkeid fikk jeg med meg som gratisbok fra forlagsmøte med Aschehoug. (Flere forlag burde ta en tur oppover til Hallingdal, det er virkelig inspirerende for oss som hører på iallfall!) Jeg har likt og skrevet om forfatterens vampyrkrønike før, så var spent på denne. Her er det ikke 1700-tallsgrøss det er snakk om, men samtidskrim, også med en dyster og grøssete stemning fra det nordnorske havgapet. Thriller.

- Og så ble det noen turer til fantasilandet Westeros. 

Vendetta, 2015

"Hvor lenge må jeg være blind?" spurte hun. 
"Til mørket er like kjært for deg som lyset," sa tjenestepiken, "eller til du ber oss gi deg øynene tilbake. Spør, og du skal få se."
Og da sender dere meg bort. Heller blind enn det. De skulle ikke knekke henne. 
Den første dagen hun våknet som blind, hadde tjenestepiken tatt hånden hennes og ledet henne gjennom tunnelene og gangene i steinen der huset av svart og hvitt var bygget, og opp den bratte steintrappen til selve tempelet. "Tell trinnene mens du trår dem," sa hun. "La fingrene føle veggen. Det er merker her som er usynlige for øyet, men tydelige for hånden."

Dragenes dans, s. 177

De fem (foreløpig) siste bøkene i serien En sang om is og ild av George R. R. Martin (bedre kjent i TV-versjonen Game of Thrones) ble jeg altså ferdig med i mai. Jeg hadde på forhånd sett de tre første sesongene på dvd, men fant ut at det ble for blodig for meg. Likevel, jeg skulle gjerne visst hvordan det går med Jaime og Bran, Tyrion og Arya... og løsningen ble altså å lese og delvis høre bøkene. Det tok litt tid. Det var mange detaljer og utallige karakterer og steder å holde styr på. (Kart over Østen, takk?) Jeg hater alle intrigene og selve spillet (om Jerntronen), men jeg blir glad i og/ eller fascinert av flere av personene, og dermed holdt jeg ut. Og sjekket etterpå innholdsreferatet fra tv-sesong 6, selv om det har skjedd ting på skjermen som bøkene har en annen versjon av... 

Lisboa av Ola Innset var en veldig fin leseopplevelse, om en ung norsk mann som reiser til Portugal for å bo sammen med sin elskede (Slutten så jeg faktisk ikke komme.) Kopierer herved inn min Facebook-status om den:

Og av Veronica Salinas er ei lettlest, fengslende bok om ei ung kvinne som kommer til Norge fra Argentina for å arbeide - og i flukt fra vanskelige livsforhold der. Hovedpersonen går på norskkurs, blir kjent med en annen au pair, Monika, og opplever det vonde i å ha historier å fortelle uten å klare å få dem fram. Hun tenker på sin egen familie, hun ser på familien hun jobber for som ikke ser ut til å være noen enhet. Særlig én bokscene vil jeg huske, den der hun blir kastet av en buss, og det er akkurat som om jeg som norsk leser kjenner den skammen som de som gjorde det, burde ha kjent.

Fakta/ dokumentar

• Jeg vet at man kan bli helt glad igjen av Eli Rygg (ebok). Valgt fordi jeg alltid har hatt gode minner fra dette BarneTV-programmet. 

Jeg visste at Rygg hadde skrevet en barnebok om mishandling (Jeg sa ikke kom inn), men først de siste årene har hun gått åpent ut med egne vonde erfaringer fra barndommen. Disse forteller hun litt om i den nyeste boka. Men først og fremst: hvordan var det å være et barn som følte seg lite verdsatt og satt utenfor, selv i sin egen familie? Å bli en voksen som hjalp andre uten å kunne hjelpe seg selv, og som bare var glad utenpå? Tittelen sier det meste om denne fine miksen av selvbiografi og hjelpebok (med fokus på ulike former for såkalt mindfulness).

Sekter av Audhild Skoglund (ebok) gav et litt nytt syn på sektproblematikk. Jeg husker selv at jeg

Humanist forlag

hørte eller så noe om "mooniene" som tenåring. At en ung gutt ble lurt inn i Den forente familie, og at den biologiske familien hans kjempet for å få ham ut av denne sekten. Men aldri har jeg tenkt på at familien kunne hatt noen andre motiver enn å redde ham ut av noe farlig og usunt.

Det er litt mer uklart nå, når jeg har lest om at det fins profesjonelle deprogrammerere - særlig i USA - som ikke bare har frigjort ofre i usunne sekter (og av og til brukt torturmetoder på dem), de har har kidnappet ungdommer som i bunn og grunn prøver å frigjøre seg fra nettopp familien og finne sin egen vei. Og når jeg har lest om styresmakter, også i Europa (særlig Frankrike) som gjør sektbegrepet veldig vidt så det omfatter det meste som ikke er helt A4. Jeg kommer iallfall til å spørre meg selv "er det egentlig en ekte "sekt" dette handler om, og er det beviselig skadelig?"
Når det er sagt, merker jeg meg at Skoglund ofte bruker begrepet sekt i hermetegn, og det er litt forvirrende at hun bruker så lang tid på å beskrive kjente og til dels ekstreme sekter innenfra. Det er uvant, og jeg syns det er uklart hva som er usunne sekter i forfatterens øyne. 

Ungdomsbøker

Kjærlighetshistorien Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad leste jeg på nytt for å forberede meg til andreboka Døgnfluedans. En historie som er noe for seg selv, der det å gi hjertet sitt til noen får en uvanlig og helt konkret betydning. Når du har gitt det til én, kan du ta gi det til en ny?
I leting etter mer om boka (fordi jeg, som altfor ofte skjer, har glemt detaljer fra boka) fant jeg en fin anmeldelse på Uprisen, skrevet av Nikoline Killi Haugen fra Otta.

Barnebøker

Gyldendal, 2010

Boka som gjorde mest inntrykk og helt klart var mest spesiell: Norges (såvidt jeg vet) eneste splatterbok for barn, Teodor Sterk: en trist og blodig fortelling av Jan Chr. Næss. Bilopphøggeri og digre slanger blir aldri mer det samme!
Ellers reiste jeg til Tyskland sammen med Eirik (alias Johnny) og pappaen hans, som har kidnappet ham for å få ha litt kvalitetstid (Med beina på nakken av Arne Svingen), jeg fulgte Antboys bravader videre i Operasjon Skjebne av Kenneth Bøgh Andersen, og jeg ble utstøtt sammen med Rose i  Glassroser av Kari Sverdrup. Sistnevnte minnet mye om den populære Kampen mot superbitchene tematisk; dette forstyrret meg litt, men jeg likte likevel boka. 

Best i 2016
Blant barnebøkene er det nok Det hjelper ikke å blunke og Anton og andre uhell som kommer høyest på månedens liste.

Hva skjer i juni? 
En dag på jobben var det en liten gutt som spurte: hva leser du om sommeren?

Jeg svarte noe sånt som at jeg gjerne leser litt flere bøker som jeg rett og slett har lyst til å lese. Mer enn at jeg føler jeg må, for å oppdatere meg til jobben. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Stort sett varierer jeg gjennom hele året; må det for ikke å gå lei. Litt for ofte har jeg flere leseprosjekter på en gang.

Jeg har uansett rukket å lese flere bøker som har fenget og som jeg vil huske, både fakta og skjønnlitteratur. For tiden er det en klimabok av Naomi Klein som surrer litt i bakhodet. Ellers var jeg nettopp i Drammen en tur og stakk innom tegneserieavdelingen der; det ble vanskelig å velge hva som skulle med på toget hjem!

God sommerstart!

Hva er et liv?

De siste dagene har jeg sett film og lest bøker som på ulike måter tar opp dette temaet. Hva er et liv?

Bastion forlag/
filmplakat

På fredag var jeg i salen på kinofilmen Et helt halvt år, som bygger på den ekstremt populære romanen til Jojo Moyes. Jeg hadde lest og likt boka, og filmen levde opp til forventningene.

Tittelen spiller på det halve året Will har igjen å leve. Han sitter i rullestol etter en ulykke, lam eller delvis lam fra halsen og ned, etter 31 år i fri utfoldelse og intens, livsbejaende fysisk aktivitet.
Han har bestemt seg for å reise til Sveits for å gjøre en slutt på dette livet som ikke er et liv lengre, for ham. Han hater å ikke være seg selv. Foreldrene har fått et halvt år på seg til å overbevise ham om at dette valget er feil. At livet i rullestol tross alt er verdt å leve.
De ansetter vår hovedperson Lou, som skal hjelpe Will med å løfte blikket. Håpe igjen. Men klarer hun det? Nok?

Eutanasi - aktiv dødshjelp - er et etisk vanskelig tema. Forfatteren har fortalt om sine tanker rundt temaet (KK).
Jeg mener at det godt kan være vanskelig. At en ikke skal kunne si "selvfølgelig skal du få hjelp til å avslutte livet ditt!" (underforstått: det er for vanskelig/vondt/utilfredsstillende til at det er verdt å fortsette det. For hva hvis det fins et håp om en løsning?).
Men likevel - når du lider, og medisinsk hjelp kan gis i flere år hvis du bare orker å fortsette, vil det ikke føles som om du er dømt til å leve i lidelse? Og (også her i Norge): når en kommer så langt at en får valget mellom livsforlengende behandling og bare smertelindring, hva velger en - for seg selv eller andre?

Kagge forlag, 2015

Dette siste var et valg Vetle Lid Larssen måtte ta i forbindelse med farens sykdom (Hvordan elske en far og overleve). Jeg kom nettopp på det nå, hadde egentlig ikke tenkt å ta med den boka i dette innlegget, men - den sier også noe om hva et liv er, eller iallfall innholdet i livet.
Lever du ditt eget liv hvis du først og fremst gjør valg ut fra hva andre (her: far) ikke velger, kler deg slik de ikke kler seg, lever slik de ikke lever? Og hva skal du gjøre i livet hvis andre (her: far) klarer noe du liker å gjøre, mye bedre enn deg, og du er dømt til å leve i deres skygge?
Du lever likevel? Finner din egen identitet litt etter litt?

Ellers er det ei anna bok som tar opp dette med liv og død enda mer direkte: Splintret av Neal Shusterman. Den er starten på serien Livsloven som nå blir utgitt på norsk; første bok kom på engelsk så tidlig som 2007 (før Hunger Games, som virkelig startet dystopibølgen).

Premisset er: Etter en blodig krig rundt abortspørsmålet har det

Cappelen Damm, 2016

nordamerikanske samfunnet vedtatt en Livslov som sier at ingen fostre lengre skal aborteres. MEN når et barn fyller 13, kan foreldrene (eller staten, hvis barnet vokser opp i barnehjem) bestemme at barnet skal "fragmenteres". Det betyr i klartekst at barnet dør og at de ulike kroppsdelene opereres over på levende mennesker som trenger det. Det offisielle synet er da at barnet ikke dør (blir drept), men lever videre i de nye menneskene kroppsdelene er brukt på.
Sjelen, hvis en tror at det finnes en sjel, sier en ikke så mye om. (Det viser seg etter hvert at kroppsdelene har "minner" fra det tidligere livet...)
Noen barn vokser faktisk opp med én oppgave i livet, å bli fragmentert, men dette ses på som noe positivt, verdifullt, i deres religion. De blir kalt for tiender.
Andre ser det annerledes, de vet de skal dø, og de gjør det de kan for å unnslippe "fraggingen". De som klarer å flykte blir samlet opp på et hemmelig sted, der de skal skjule seg til de er myndige og ikke lengre kan fragmenteres.

Denne boka var veldig spennende, men først og fremst (syns jeg) dypt tankevekkende. Og til dels grusom. Jeg satt igjen med følelsen av å ha lest noe...viktig. Vanskelig å finne et annet ord for det.

Andre ungdomsbøker har også utforsket temaet sjel og kropp. I Verten av Stephenie Meyer tar utenomjordiske over menneskekropper, men må kjempe med menneskets sjel om kontrollen (noe lignende skjer i Den femte bølgen av Rick Yancey.) Hver dag av David Levithan: "A" bedriver daglig sjelevandring og våkner hver dag opp i en ny kropp, jente eller gutt. Hvem er det mennesket, den kroppen, da?
Selvfølgelig blir dette tankespinn og fantasi, men... tenk på hjernelidelser som demens. Hvem er mennesket i den kroppen, når du ikke kjenner ham/ henne igjen?

Cappelen Damm, 2016

Til slutt: jeg har begynt på Udødelighetens historie av Dag Øistein Endsjø. (Den kom i kulturfondordningen, så fins sannsynligvis i et bibliotek nær deg!
Endsjø tar for seg hvordan tanken om udødelighet - fysisk eller sjelelig - har vært en viktig del av ulike religioner og blitt en viktig del av våre moderne myter - og lengsler. For prøver ikke vi mennesker nettopp å forlenge livene våre - mot udødelighet, eller?  
Fra Jesu oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, står det i undertittelen, og dette falt jeg for! 

Hva er liv for deg?
Og hva er identitet for deg?