Kaoshjerte etter mitt hjerte

Aschehoug, 2014

Jeg har lest ut Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes, i bloggverdenen bedre kjent som Knirk. Ei huldrebok fra ei oppdikta norsk skogsbygd med en litt ensom og egen sekstenåring som forteller: Minja, som er bestevenn med norskiraneren Josef, som ikke har noen familie utenom en litt flagrende mamma og som elsker å tegne. Og forresten: hun kan rive opp trær med bare nevene, men det bør ingen vite.
Ja, der har du henne.
Eller, nei. Du må lese boka for å bli kjent med henne.

Åpningen, hvor jeg-personen våkner alene og med delvis hukommelsestap, bare med noen brokker av drømmeaktige minner og en panikkartet følelse, fanger inn leseren med en gang. Det er dette mysteriet! Hva har skjedd?

Det at Minja tegner, og at tegneinteressen og –evnen viser seg å ha gått i arv, syns jeg er ekstra fascinerende. Hvor har vi ellers en tegnende helt i norsk ungdomslitteratur? (Skulle gjerne sett tegningene! I det hele kunne jeg godt forestilt meg en grafisk roman av Grimnes’ fortelling.) Og så har du det søte innslaget – hunden Kappi, som jeg nå når jeg har sjekket det vet er brun og hvit, men hele tiden mens jeg leste tenkte jeg på Tintins lille, trofaste og årvåkne terrier. Sukk.

Språket – Minjas fortellerspråk – er enkelt og stort sett konkret, med korte setninger. Av og til, i følelsesmessig sterke situasjoner, poetiske bilder. Måten språket varierer på viser fortellerens ulike sider og stemninger – alt fra det sta og mutte («jeg klarer meg sjæl») til det poetisk romantiske. Det er ingen ting der som skurrer i mine ører (øyne), bortsett fra kanskje engangs-ordet "sjæl", som virker litt bredt inni en ellers jevnt samnorsk tekst. (Men bare glem at jeg skrev det.)

Vennskapet med Josef er Ronja og Birk-aktig sterkt, og selv om en liten stemme i meg lurer på om et slikt heterofilt vennskap går an, insisterer en annen stemme «ja!». Og beskrivelsene av den erotiske lengselen og lysten Minja opplever utenfor vennskapet er fine og intense. De magiske passasjene, på sin side, er nettopp det – magiske – og detaljene i huldredimensjonen blir litt ulne for meg av en eller annen grunn, men resultatet får jeg jo med meg.
Jeg syns slutten er fin, at trådene samles på en god måte, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Minja insisterer på å fortsette å kalle han-du-vet ved navn, selv etter at han er avslørt. Hvorfor det?

Men alt i alt: Lise Grimnes og Kaoshjerte har fortjent å bli nominert til Kulturdepartementets debutantpris (barne- og ungdomslitteratur). Det skjedde i dag. Boka er også nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Flukten fra virkeligheten har en liste over bloggere som har skrevet om boka, her.