Skattejakt i magasinet: "Lise og Kåre"

På jobb har vi en rydderunde i det romslige magasinet vårt. Vi skal bestemme hva som skal ut av samlinga, kasseres - og i den forbindelse kikker vi på mange bøker som iallfall ikke jeg ante at vi hadde.
Jeg fant boka "Søndagsposten" (1967) og dette artige diktet om den vestegdske hovedstaden:

Lise og Kåre

- en bytragedie
 

Lise har sommerens glede,
fløyel i stemmen og dans i hvert trinn.

Nå skal ho mødes med kjæresten sin,
med Kåre, en fremmed på stedet. –

Ho venter på hjørnet, og det i en by
der hjørnan’ er lige som sky er lig sky,
så Kåre er mest ved å tørne
av lengt på et heilt annet hjørne.
 

Begge to kikker på uret.

Timane går mens de står og de står.

Hjertane banker og donker og slår,
mens begge to tar til å lure.

I går var det gildt. Hva har hendt i ett døgn?

De herlige timer, var alt sammen løgn?

Han var jo så ivrig og kjælen,
og ho var en Lise for sjelen.
 

Lises små fødder er trette.

Stadig ho venter på hjørnet sin mann.

Såntno’ kan hende i Kristiansand
der gadan’ er lige og rette.

Ho tror ho er glemt og forlatt av sin skatt.

Og Kåre tror òg han er snytt og bedratt.

Han ønsker at livet var ude,
mens Lise går hjem for å tude.
 

Kåre, han slo seg på følla.

Lise ble jomfru til ho tok sin død.

Byen ble årsag til jammer og nød.

Og hvem er det så som har skjølla?

Jo, skjølla må tas av kong Kristian Kvart
som bygde vår by som et rudete kart.

Men hadde Kong Kristian visst dette,
var gadane aldri blitt rette.
 

Øivind Smestad