Lesehesten prøver seg som forteller

Biblioteket mitt har nettopp fått Marianne Svarstads nye bok Da Sannheten fikk klærne på: en innføring i muntlig fortellerkunst. Her får vi vite hvordan vi kan fortelle på en engasjerende måte. Jeg var selv på fortellerkurs hos Marianne for noen år siden, og det var en opplevelse jeg ikke glemmer! Jeg husker faktisk best kursholderen selv (for et menneske!) og fellesskapet med de andre deltakerne; vi kom ganske nær hverandre følelsesmessig. Og når jeg leser boka får jeg også repetert det hun kurset oss i, for eksempel:

• vær personlig, men ikke privat,
• bygg opp fortellinga med en struktur så tilhørerne får alle inntrykk på riktig plass (først tid og sted),
• gå heller dypt inn i en scene enn å referere en handlingsrekke (for eksempel i bokprat).

Biblioteksentralen, 2012

Inspirert av dette gjensynet - og av to barnebøker jeg nettopp har lest som handler om fortellerkunst (de bønnfaller om å bli blogget om, og jeg kommer til å si ja!) vil jeg nå fortelle en liten fortelling. Og som Marianne skriver: i en fortelling "fra virkeligheten" vil Sannheten trenge klær for å bli vakker. Ikke alt vil stemme med det som faktisk skjedde.


- Det er en solrik dag, tidlig om høsten, i 1995. Et kjølig klasserom i en diger, ærverdig gammel gymnasbygning med høye vinduer. Det har akkurat ringt inn til andre time. Ti-tolv elever sitter rundt i rommet, på pulter og stoler. Praten går høyt, som den alltid gjør før læreren kommer inn døra.

På bakerste rekke, pult nummer tre fra venstre, sitter jeg. Til venstre for meg: min beste venninne. Og akkurat i dette øyeblikket sitter vi helt musestille og stirrer på en gutt som står en meter foran oss, lent mot en pult. Han holder en lapp i venstre hånd. En lapp som har vært brettet i to og sendt fram og tilbake flere ganger. Nå har han brettet den ut med et selvtilfreds glis.

Jeg vet hva som står på lappen. Venninna mi vet det også. Men ingen andre må vite det. Spesielt ikke gutten som sitter midt på vindusraden til venstre og leser konsentrert i engelskboka si. Da vil verden gå under. Hjertet mitt vil stoppe opp, og noen vil ta de slappe lemmene mine og legge dem ned på ei båre. Bære kroppen min nedover de digre trappene og ut.

Gutten med lappen ser ned på den. Han ser på meg. Jeg svelger og oppdager at jeg ikke kan kjenne kroppen min lenger. Hendene har visst stivnet i en stilling med håndflatene opp, som om jeg ber om noe. Jeg ser i øyekroken at ei av jentene borte ved døra kikker på oss, hun gjør en bevegelse som om hun vil komme hitover. 

Jeg tenker febrilsk: Han er snill. Han vil ikke gjøre det. Han er snill. Han vil ikke...
Han løfter lappen demonstrativt sakte opp foran seg og kikker seg rundt. Ser bort mot vindusrekka. Jeg følger handa med lappen med øynene. De lyse øynene hans som ser tilbake på meg. Og munnen som brått åpner seg. Han tar sats.  

Han lar det gå et sekund. Det lengste sekundet jeg har opplevd i mitt syttenårige liv.

Han tar et skritt fram, bøyer seg ned mot meg og legger den lille lappen ned på pulten min. Med skriften ned. Han hilser med et lite, skjevt smil før han snur seg og går bort til plassen sin.

Langsomt slapper kroppen min av igjen, lem for lem. Gutten ved vinduet leser videre uten å vite at jenta som elsker ham har vært et sekund fra døden.