You

En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg en kassett av kusina mi, som var på min alder. Det var veldig snilt gjort og absolutt nødvendig som en del av min popmusikalske utdannelse. Tida til Lesehesten ble ytterst lite brukt foran kassettspilleren / joggende med walkmanen eller siklende over TOPP (som jeg ikke abonnerte på), heller i sofaen med ei... (gjett tre ganger).

På denne kassetten var det mye forskjellig musikk, men det eneste jeg husker er "You" av Ten Sharp. Hun hadde spilt den over i to versjoner, en med sang og en instrumental. Den instrumentale ble yndlingssangen min i lange tider; jeg husker at jeg la meg ned på det blå golvteppet på soverommet, lukket øynene og bare kjente rytmene, melodien, vendingene flyte gjennom meg.

Versjonen med sang var det jo tekst på. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har hørt engelske tekster og sunget dem uten å egentlig vite hva vi sang. Eller hva det var meningen at vi skulle synge. Jeg tolket teksten omtrent sånn:

It's all over me as long as you are by my side.
Talk or just say nothing, I don't mind, your looks never lie.
I was always on the run
Bind me now, what I was looking for and
I was always insecure - just until I found

- så kom trommene inn, så sangen ble mer upbeat (for å si det på nynorsk) -

Words often don't come easy, they never learn,
to show me inside of me you know my baby you
 were always special
drag it out what I'm trying to hide

I was always on the run (og så videre)...
- og så masse trommer og en hel klar stigning til refrenget:
You, you were always on my mind
you, you're the one I'm living for
you, you're my everlasting by (eller noe?)
you will always shine inside my ...?

- og så den litt frekke bridgen:
The night's always a good friend
a glass of wine, and the lights stand low
you lying beside me, me full of loving
and filled with...

Ja, akkurat det siste ordet lurte jeg veldig på. Vokalisten sang da vitterlig "ho" uten noen konsonant etter. Kunne det være "holes"? Men hvordan skulle det passe inn i sammenhengen?

Mysterier, altså.

I dag, med internett, har disse mysteriene blitt løst.

Jeg har funnet videoer på YouTube der Ten Sharp synger sangen; både den vokale versjonen, den instrumentale og en nyere, akustisk, der de spiller og synger for Willem-Alexander og Maxima (på engelsk og spansk?).
Og jeg har funnet teksten. Det er faktisk "hope" den nederlandske vokalisten Marcel Kapteijn synger til slutt. "My always shining star" avslutter refrenget. Navnet hans fant jeg på Wikipedia. Og den eminente pianisten heter Niels Hermes.
De har fått ansikter, de har fått en form utenom det rent musikalske. Tenk det.

Jeg har også fått sjansen til å digitalisere kassetten jeg en gang fikk av kusina mi. Så minnene blir litt fastere, på en måte.

Men det er fremdeles mysterier som ikke er løste. For eksempel hvorfor jeg fremdeles får lyst til å legge meg ned på golvet og lukke øynene når jeg hører de fine pianoriffene og klokkespillet.