Ja-bøker, nei-bøker og tja-bøker

Noen romaner som blir utgitt for barn i dag er ikke gode. De er så lite gode at en kan lure på hvorfor de ble sluppet slik. Forlaget burde grepet inn. Bøkene kan for eksempel ha

• et oppstyltet, unaturlig språk som ikke har det minste liv i seg
• dårlig fortellerteknikk
• et ordforråd som ikke passer til handlinga eller hovedpersonen
• en hovedpersonen med lite liv i, eller
• en form (språk, ordoppstilling eller bilder) så kunstnerisk og utilgjengelig at den ødelegger hele leseropplevelsen.

Dette er nei-bøker i min leseverden.

Så har du ja-bøkene, som ikke alltid er så lette å forklare, men de får meg ubevisst til å tenke "ja!" når jeg leser dem, og jeg kan slappe av med dem. Ikke misforstå: de kan være så spennende at jeg sitter og dirrer, men jeg slapper av fordi jeg stoler på at forfatteren kan skrive. At alt er nitidig beskåret, stekt, krydret og anrettet slik at jeg bare kan sette meg ned og nyte det. Og kanskje jeg til og med husker noe av måltidet etterpå.
(Selvfølgelig fins det tja-bøker også, som har noen snublesteiner, men som jeg likevel kommer meg igjennom uten å ha noen ekkel følelse av misbrukt tid.)

Her er noen ja-bøker jeg har lest i det siste:

1. Onkel Jarles himmelske frokoster av Hilde Eskild

Ganesa forlag, 2012

 

• en av de to bøkene jeg nevnte her, med temaet fortellerkunst
• forfatteren vant publikumsprisen på Litteraturformidlings-NM i sommer (her kan du se henne i aksjon - helt sist); hun jobber selv som forteller og holder kurs 
• rammefortellinga handler om Siri Sara som reiser på ferie til den noe eksentriske, men snille og ikke minst fantasifulle onkelen Jarle. Han er med i ei gruppe mennesker som veksler på å fortelle fortellinger fra ulike kulturer. Fortellerne får en også vite litt om, for eksempel Naranja som stinker av parfyme og den litt sjenerte Ralf.
• det er naturlige overganger mellom det som skjer i Siri Saras og fortellernes liv og selve fortellingene; det viser at fortellinger ikke bare er eventyr - de kan bety noe for oss her og nå!

2. Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde

Gyldendal, 2012

 

• her er det hovedpersonen som dikter, og det gjør hun for å pynte på virkeligheten! For Pyms familie er rett og slett for kranglete og rar til at hun kan snakke sant om dem i skoleoppgaven de har fått. Her er det ingen krigshelter og slett ingen sjelevenn-søster. Hvilken sjelevenn vil vel stenge ei lillesøster ute i regnet, sminka som et spøkelse og i bare underbukse?
• Pym er ei slagferdig og rappkjefta jente som får meg til å tenke på Frida (hun med hjertet i hånden eller hånden på hjertet)! Full av fantasi og av mer eller mindre relevant informasjon som hun strør om seg med. Rammet av uflaks. Hun er også det en kan kalle ei guttejente.
• humor, humor, humor og godt skrivearbeid.

3. Elveforsvinningen av Sturle Brustad

Gyldendal, 2012

• her er vi over i fantasy- eller eventyrland, med en hundre prosent oppdikta og fint utarbeidet verden som gjerne kunne blitt en animasjonsfilm!
• andre bok i en serie om Nils og vennene hans i Underskogen; første boka nevnte jeg her.
• både trofast vennskap og en våken nysgjerrighet blir løftet fram som viktige egenskaper. (Selv om groeroe er tilgjengelig, trenger det å være det eneste du spiser og drikker?) Underskogerne har kommet inn i en kollektiv blindhet som faktisk er ganske skummel, og Nils må fri dem fra den. Jeg får assosiasjoner til denne boka (som passer bedre for eldre barn) 

4. Engelen i Djevelgapet av Levi Henriksen

Cappelen Damm, 2012

• Levi Henriksens debut som barnebokforfatter. Jeg har ikke lest bøker av ham før, men det frister å begynne.
• Astrid er litt den samme typen som før nevnte Pym; rappkjefta og fantasifull, men har i tillegg sine ekstra særegenheter (kaller stefaren sin for Domrot, Domrot, Domrot, og står på hodet jevnlig for å slippe å bli stor.)
• familien er, bortsett fra at den er oppdelt med en ekstra forelder på hver side, ganske normal. Mamma og pappa er unormalt (og befriende) modne og ansvarsfulle hvis en tenker på gjennomsnittet i dagens barnelitteratur.
• prosjektet her er rett og slett å føre mamma og pappa sammen igjen - på barndommens ferieøy Djevelgapet. Her må det mye planlegging til (som innebærer smugling av en kjettingtang i buksa og fastliming av stefaren til dosetet), og hun får en skremmende Robinson-aktig tur alene før foreldrene dukker opp. Siden skjer ting som overgår Astrids fantasi, og gjenforeninga blir et ekte kidnappingsdrama!
• SPOILER: jeg likte den happy endingen, jeg. Det er klart at gjenforening ikke alltid er mulig i virkeligheten, men løsninga virket godt gjennomarbeidet og naturlig i forhold til det som skjer.
• eneste aberet er litt tett tekst og for lange avsnitt.

5. Pissemaurbittet av Kenneth Bøgh Andersen

Mangschou, 2009

• akkurat som Supermann og Edderkoppmannen har denne superhelten sitt antihelt-alter ego: Pelle "Nørdmann" Nøhrmann. Som Nørdmann blir han mobbet av både gymlærer og (den obligatoriske?) terror-elevduoen, og det er vanskelig å leve rett og slett. Men etter at han blir bitt av en mikrobølgeovn-oppvarma pissemaur får han overnaturlige egenskaper og blir den søtsugne, supersterke og superraske Antboy.
• Superhelt eller superskurk? Det er spørsmålet.   
• godt fortalt, morsomt, litt spennende, rett og slett god lesning.
• artige tegninger frisker også opp.