Jeg rygger av det minste tegn på aggressivitet.
Kommer menneskelig tale over et visst lydnivå - høyere enn vanlig for personen det gjelder - er jeg frista til å stikke hodet ned i sanden (og det har ikke noe med yrket mitt å gjøre).
Det før nevnte hodet mitt blir lett ved synet av blod.
Jeg kjenner også et ekkelt rykk i kroppen når noen spytter ut banneord.
Jeg er ikke så naiv at jeg tror blindt på fullkommen fred på jorda. Jeg kan bare skru på nyhetene for å miste enhver illusjon. Jeg vet også at "fred og ro" kan være et uttrykk for undertrykkelse og falsk trygghet. Men jeg hater å tenke på alternativet.
Er det derfor jeg har store problemer med de bøkene jeg nå skal skrive noen ord om?
Er jeg rett og slett følsom? Og er det en bra ting eller dårlig ting?
 |
| Mangschou, 2011 |
1. Psyko av Widar Aspeli. Kommet i fjor på Mangschou forlag som en av tre "lettleste" bøker for ungdom.
Jeg skriver lettlest i gåsetegn fordi jeg ikke følte den var spesielt lett å lese, selv om sidene er få og setningene korte. Først og fremst fordi språket er så fylt med bilder:
Hvert pulsslag var drønn fra dypet.
Det mørke stoffet stod som en spent bue.
Som om noe buktet og vred seg inni der.
Jeg har merket meg det samme i spenningsserien Aspeli nå har skrevet 3 bøker i, Caravan (for yngre barn). Bildene gjør bøkene mer poetiske, noen vil kanskje si mer levende, men det ødelegger for spenninga, og jeg stopper stadig opp for å gruble på om bildene er bokstavelig ment.
Men det var ondskap jeg skulle skrive om! Psyko handler om en gutt som er en typisk "stalker" og som har fått kjenne på kroppen hvordan jenter som føler seg forfulgt kan ta igjen med renter - inspirert av Lisbeth Salander i Millenium-trilogien? Her er det blodspor i huden, bankende blod i ørene, en skogtur full av redsel og et sykt sinn.
 |
| Cappelen Damm, 2010 |
2. Bra 7ke greier av C.J. Skuse. Et amerikansk tvillingpar på 16, Paisley (Pais) og Beau, drar ut på en Bonnie and Clyde-aktig tur til Las Vegas i bestemoras lekre bil etter at Paisley satte fyr på bestemoras villa. Målet er å finne faren, som nettopp har kommet ut etter flere år i fengsel på grunn av ran, og starte et nytt liv sammen med ham. Fram til da har gutten Beau (betyr "vakker", og han er vakker og snill) bodd hos bestemora, en botoxoperert gammel skuespiller som har samlet penger til seg selv ved å gjøre "vidundertvillingene" berømte da de var små. Paisley, den ustyrlige tvillingjenta, måtte flytte fra broren og har blitt utvist fra skole etter skole etter usedvanlig slett oppførsel. De to forteller annethvert kapittel i boka. Det viser de enorme kontrastene mellom dem. De er nært knyttet til hverandre, men de har lite til felles.
Paisley er det som populært sett ville blitt kalt en "problemunge". Hun lever for å gjøre livet surt for den slemme bestemora, og når søsknene ikke finner faren gjør hun hva som helst for at han skal legge merke til dem: forfører en mann på en bar for å ta pengene hans, doper ham, og setter i gang et skikkelig rans-raid med ekte pistol i butikker - med Beau på slep. Hun er rett og slett full av ett av de ordene jeg ikke vil bruke offentlig (fyll inn). Og hun når målene sine; de blir berømte/ beryktede, får en stor fanskare på kort tid (forfatterens kommentar til den sprø internett-verdenen?) og finner faren. Så finner "bestemora fra helvete" dem igjen, og alt blir veldig dramatisk.
Tittelen passer på boka. Dette er rett og slett sjukt, og jeg kjenner meg kvalm av å lese om tvillingenes eskapader og spesielt Paisley. Det er så mye sinne, vold og (bestemor-)ondskap her.
Jeg syns heller ikke boka var spesielt godt skrevet. Jeg reagerer på at personene er så ekstremt lagd - til det lite troverdige. Til krydder har vi noen typiske "snille karakterer" - faren til tvillingene og den gamle, snille hushjelpen som har samlet på de femti brevene fra faren.
 |
| Jürgen Volle i Die Welle, 2008. |
3. Denne uka så jeg filmen Die Welle (tysk gjeninnspilling av den amerikanske The Wave, som bygger på en sann historie fra et college i California). Læreren Rainert Wenger underviser elevene i autokrati (enevelde) med helt spesielle metoder, klassen lager en nazi-aktig sekt i løpet av ei kort uke, og ting går over styr. Filmen sier litt om hva vi mennesker kan få til av ondskap, men den er ikke helsvart. Og den viser hvordan gode motiv - ønsket om det å høre til, ha en mening med tilværelsen - ligger bak. Hvis en bare kan styre disse motivene i riktig retning, gi et fullgodt alternativ, kan kanskje ondskapen bremses?
Slutten var utrolig sterk, og jeg vil anbefale denne filmen.
Helt til slutt: nå har jeg fått tak i siste bok i Septimus Heap-serien, og den heter Mørke. Skal jeg ha bange anelser? Jeg gleder meg i alle fulle fall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar