Lest i 2011

Her er videoen med fjorårets beste bøker!
Jeg finner ut at jeg har gitt forfatteren av den vakreste bildeboka feil etternavn. Arne BERGGREN skal det være, beklager!




Julebok: Brev fra julenissen (J.R.R. Tolkien)
Beste spenning/kjærlighet: Kjærlighetens historie (Nicole Krauss; vakreste bok), Mot nordavinden (Daniel Glattauer) og The Time Traveller’s Wife (Audrey Niffenegger)
Morsomste: Good omens (Neil Gaiman /Terry Pratchett)
Tristest: Meg og en kritthvit T-skjorte uten trykk på (Liv Eirill Evensen)
Beste tegneserie: Lou: Dagboksdager (Julien Neel) Beste ungdomsbok: Mirakel (Renate Nedregård) (kunne også nevnt Utfor av Sunniva Relling Berg!)Vakreste bildebok: Hvor er vinter? (Arne Berggren/Alexandra Myotte)
Beste barnebok: Den store tullingtesten (Yngve Frøyen) og Du kan vaske do! (Anne Lise K Hope) Mest magisk: Graceling (Kristin Cashore) og Tobie Lolness (Timothee de Fombelle)    
Beste grøss: De dødes hus (Heine T. Bakkeid)
Største skuffelse: Gudløs (Josefine Ottesen)
Beste science fiction: Divergent (Veronica Roth) Beste norske science fiction: Maria-eksperimentet (Kjetil Johnsen) 
Beste klassiker: En liten prinsesse (Francis Hodgson Burnett)
Beste dokumentar: Feit (Kristian Fjellanger)

Jeg har vært litt stormannsgal i år og lagd en snutt med ekstramateriale. Velbekomme!



Skriv gjerne hva du syns!

Her finner du "Lest i 2010".
Og her finner du diktet.

Biografiutfordring 1: Tenke sjæl

Så er jeg i gang med biografiutfordringen jeg fikk av pappa i jula! Først ut er

Tenke sjæl: ei bok om å trives med den man er, og ikke streve med å bli noe andre vil du skal være av Trond-Viggo Torgersen.

Pantagruel, 2007

Boka er en mellomting mellom ei folkelig essaysamling, memoarer (ikke noen saklig kronologisk biografi) og diktsamling, og rett og slett veldig fin å lese. Jeg har alltid hatt sansen for denne legen/sangeren/humoristen, og nå kunne jeg veldig godt tenke meg å ha ham i bokhylla permanent. Mannen altså. Men boka får duge som erstatning, iallfall fram til forfallsdatoen går ut (bibliotekbok).

Hvert kapittel er knytta til en sang - og et minne eller ei livsbetraktning. Fint pynta av Vivian Zahl Olsen, som i sin tid illustrerte Kroppen.
Jeg har alltid visst om den morsomme, språklekende siden av Trond-Viggo, men det er så mye mer. Tanker om livet og døden, om det å være voksen, barnslig og barnlig (en av mine kjepphester!), om regler og grenser.

Nok av mine ord. Her er hans egne:

Jeg er for meg selv og jeg er ikke redd
bare redd for å bli helt alene
Jeg har bare meg og jeg skal ingen sted
bare dit jeg må være den ene

Den andre - å kjære - vil du være den
den som lar meg få noe å dele
som varmer der kulde og tomhet vil fram
en som ser meg og vet - og som er som en venn
så jeg ikke blir redd og alene

OK, og så litt fjas da.

Du och jag, Alfred!

Alfred Bamse er en hyggelig fyr. Han har til nå vært på to spennende ekspedisjoner som jeg tenkte jeg skulle reklamere for, selv om jeg sjelden anmelder faktabøker på bloggen:

Selja forlag, 2010



Selja, 2011


1. Alfred offshore
Her forteller Kurten (Kurt Rutledal) og bamsen Alfred, sistnevnte utlånt fra Bulandet skule, om livet på en oljeplattform i Nordsjøen. Alfred får være med på alle mulige slags aktiviteter og besøker sikkert hver eneste avdeling i det jeg får inntrykk av er en egen by i seg selv. De har til og med bibliotek:)

2. Alfred Bamse på sjukehus
Tittelen røper hva det handler om! Sånn kan det gå når en får flis i poten. Alfred får denne gangen den flotte tittelen "kosolog".

Bøkene er stappfulle av bilder med artige kommentarer til, de er rett og slett en skatt. Om du ikke er interessert i temaene fra før er det fare for at du blir det. På grunn av omfanget (over 100 sider) og de mange bildene passer bøkene kanskje best til "myldre-lesing", selv om det er oversiktlige registre bakerst.

Oljevirksomheten kan en mene mye om, men den er tross alt viktig for Norge per i dag. Og sykehusene - det sier seg selv. I tillegg får de satt søkelyset på virksomheter i distrikts-Norge. Herlig!

Alfred er til og med på Facebook, hvis du skulle ha lyst på en bamsevenn!

Intervju på Flukten fra virkeligheten!

Nå har bloggen Flukten fra virkeligheten lagt ut et intervju med Lesehesten fra Sørlandet. Artig!
Det er en pågående "bloggserie" der norske bokbloggere blir presentert. Verdt å følge med på.

Det var dagens reklame!

Water night

Stone Horse Studios (Flickr.com)

Night
in the eyes of a horse
that trembles in the night

Night with eyes of water
in the field asleep is in your eyes
A horse that trembles
is in your eyes of secret water
Eyes of shadow water,
eyes of well water,
eyes of dream water

Silence and solitude,
to little animals moonled
Drink in your eyes,
drink in those waters

If you open your eyes
night opens doors of musk
The secret kingdom of the water opens,
flowing from the centre of the night

And if you close your eyes,
a river
a silent and beautiful current
fills you from within,
flows forward
darkens you

Night brings its wetness
to beaches in your soul

                  - Octavia Paz

- Dette er altså diktet vi synger i Virtual Choir i år. Nysgjerrig? Søk det opp:) Jeg har lastet opp to videoer og er kjempespent. Den ferdige videoen med tusenvis av sangere fra hele verden kommer vel i løpet av april/mai tenker jeg!
Merkelig tekst, vakker, men uforståelig.

Ondskap, sinne og mørke

Jeg har noe å innrømme.

Jeg rygger av det minste tegn på aggressivitet.
Kommer menneskelig tale over et visst lydnivå - høyere enn vanlig for personen det gjelder - er jeg frista til å stikke hodet ned i sanden (og det har ikke noe med yrket mitt å gjøre).
Det før nevnte hodet mitt blir lett ved synet av blod.
Jeg kjenner også et ekkelt rykk i kroppen når noen spytter ut banneord.
Jeg er ikke så naiv at jeg tror blindt på fullkommen fred på jorda. Jeg kan bare skru på nyhetene for å miste enhver illusjon. Jeg vet også at "fred og ro" kan være et uttrykk for undertrykkelse og falsk trygghet. Men jeg hater å tenke på alternativet.

Er det derfor jeg har store problemer med de bøkene jeg nå skal skrive noen ord om?
Er jeg rett og slett følsom? Og er det en bra ting eller dårlig ting?

Mangschou, 2011

1. Psyko av Widar Aspeli. Kommet i fjor på Mangschou forlag som en av tre "lettleste" bøker for ungdom.
Jeg skriver lettlest i gåsetegn fordi jeg ikke følte den var spesielt lett å lese, selv om sidene er få og setningene korte. Først og fremst fordi språket er så fylt med bilder:

Hvert pulsslag var drønn fra dypet.
Det mørke stoffet stod som en spent bue.
Som om noe buktet og vred seg inni der.

Jeg har merket meg det samme i spenningsserien Aspeli nå har skrevet 3 bøker i, Caravan (for yngre barn). Bildene gjør bøkene mer poetiske, noen vil kanskje si mer levende, men det ødelegger for spenninga, og jeg stopper stadig opp for å gruble på om bildene er bokstavelig ment.

Men det var ondskap jeg skulle skrive om! Psyko handler om en gutt som er en typisk "stalker" og som har fått kjenne på kroppen hvordan jenter som føler seg forfulgt kan ta igjen med renter - inspirert av Lisbeth Salander i Millenium-trilogien? Her er det blodspor i huden, bankende blod i ørene, en skogtur full av redsel og et sykt sinn.

Cappelen Damm, 2010

2. Bra 7ke greier av C.J. Skuse. Et amerikansk tvillingpar på 16, Paisley (Pais) og Beau, drar ut på en Bonnie and Clyde-aktig tur til Las Vegas i bestemoras lekre bil etter at Paisley satte fyr på bestemoras villa. Målet er å finne faren, som nettopp har kommet ut etter flere år i fengsel på grunn av ran, og starte et nytt liv sammen med ham. Fram til da har gutten Beau (betyr "vakker", og han er vakker og snill) bodd hos bestemora, en botoxoperert gammel skuespiller som har samlet penger til seg selv ved å gjøre "vidundertvillingene" berømte da de var små. Paisley, den ustyrlige tvillingjenta, måtte flytte fra broren og har blitt utvist fra skole etter skole etter usedvanlig slett oppførsel. De to forteller annethvert kapittel i boka. Det viser de enorme kontrastene mellom dem. De er nært knyttet til hverandre, men de har lite til felles.

Paisley er det som populært sett ville blitt kalt en "problemunge". Hun lever for å gjøre livet surt for den slemme bestemora, og når søsknene ikke finner faren gjør hun hva som helst for at han skal legge merke til dem: forfører en mann på en bar for å ta pengene hans, doper ham, og setter i gang et skikkelig rans-raid med ekte pistol i butikker - med Beau på slep. Hun er rett og slett full av ett av de ordene jeg ikke vil bruke offentlig (fyll inn). Og hun når målene sine; de blir berømte/ beryktede, får en stor fanskare på kort tid (forfatterens kommentar til den sprø internett-verdenen?) og finner faren. Så finner "bestemora fra helvete" dem igjen, og alt blir veldig dramatisk.

Tittelen passer på boka. Dette er rett og slett sjukt, og jeg kjenner meg kvalm av å lese om tvillingenes eskapader og spesielt Paisley. Det er så mye sinne, vold og (bestemor-)ondskap her.
Jeg syns heller ikke boka var spesielt godt skrevet. Jeg reagerer på at personene er så ekstremt lagd - til det lite troverdige. Til krydder har vi noen typiske "snille karakterer" - faren til tvillingene og den gamle, snille hushjelpen som har samlet på de femti brevene fra faren.

Jürgen Volle i Die Welle, 2008.

3. Denne uka så jeg filmen Die Welle (tysk gjeninnspilling av den amerikanske The Wave, som bygger på en sann historie fra et college i California). Læreren Rainert Wenger underviser elevene i autokrati (enevelde) med helt spesielle metoder, klassen lager en nazi-aktig sekt i løpet av ei kort uke, og ting går over styr. Filmen sier litt om hva vi mennesker kan få til av ondskap, men den er ikke helsvart. Og den viser hvordan gode motiv - ønsket om det å høre til, ha en mening med tilværelsen - ligger bak. Hvis en bare kan styre disse motivene i riktig retning, gi et fullgodt alternativ, kan kanskje ondskapen bremses?
Slutten var utrolig sterk, og jeg vil anbefale denne filmen.

Helt til slutt: nå har jeg fått tak i siste bok i Septimus Heap-serien, og den heter Mørke. Skal jeg ha bange anelser? Jeg gleder meg i alle fulle fall.

Problemer med kommentarer

Jeg har de siste dagene hatt problemer med å få opp kommentarer og svare på dem på bloggen. Er det bare meg?  Sida blir rett og slett helt hvit når jeg klikker på tallet for kommentarer eller følger lenker til kommentarene fra Google Reader. (Jeg får dem opp i det interne verktøyet og leser dem der.)
Så hvis du har skrevet en kommentar
uten å få noe fengende svar,
ikke fortvil,
ta det med et smil,
jeg skal nok prøve å få det til!

Post scriptum: jeg har funnet en foreløpig løsning etter tips fra Blogger Help.

Foto: LSE Library (Flickr)





Uprisen

Visste du at ungdommene har sin egen ungdomsbok-pris, Uprisen? Den blir utdelt hvert år av foreningen !les, og bøkene blir både nominert og framstemt av ungdommene selv. I tillegg blir både de nominerte og mange andre bøker anmeldt av målgruppa på uprisen.no. Kjempebra - den lenka havner på sida mi over barnebokblogger!

Og de nominerte for 2011 er:

Johnsen, Kjetil: Den 4. parallell: Maria-eksperimentet. Jeg blogga om den her.

Lerum, May Grethe: Solstorm 1. Himmelslør. Blogga om her.

Moldskred, Åshild: Mørketid. Blogga om her.

Nielsen, Jan Henrik: Høsten. Blogga om her.

Torkildsen,Terje: Dystopia III. Ikke lest enda, men når jeg leser anmeldelsene på uprisen.no får jeg lyst til å prøve!

Vinneren blir annonsert på Litteraturfestivalen i mai.

Passe masse magi (og et litt langt innlegg)

Gyldendal, 2012

Etter å ha lest dette innlegget om spenningsboka Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren kjente jeg at noe løsna, den lille bloggtørken kan få litt vann (har ikke skrevet på EI UKE!) og ventepåblogginnleggbunka bli mindre.
Elliken skriver at det magiske i Sirkelen blir for blodfattig. Det er jeg enig i.
(Nå kommer først og fremst kommentarer til måten boka er skrevet på, ikke noen typisk presentasjon.)

Som tidligere nevnt har Sirkelen blitt lansert som en blanding av Fucking Åmål og Twilight. Og det er som "Fucking Åmål" - altså som ei ungdomsbok med store og små problemer virkelige ungdommer kan ha - den fungerer best etter min mening. Det magiske fungerer som krydder, men jeg har hele tiden en følelse av at det er påtatt og unaturlig.
Særlig har jeg problemer med rektoren, ei dame som lenge (SPOILER) blir utpekt som en mulig skurk, men så blir en slags mentor for ungdommene i sirkelen. Jeg klarte ikke å tro på mytologien hun lanserer og som jentene altså er blitt en del av. Det har ikke med den uklare skurke-/hjelperrollen hennes å gjøre, hun framstår ikke som noen autoritet.

Det som på den andre siden ER intenst og spennende er jentenes nye evner (spesielt Anna-Karin, mobbeofferet som plutselig kan styre andres følelser så de liker henne) og den ukjente personen som påvirker tankene deres. Det passer bare ikke til mytologien. Grøss + (urban?) fantasy er ikke alltid sant.

Ellers følte jeg meg litt snurt av at de seks "ungdommene" som det står om bakpå boka alle var jenter. Hvorfor ikke skrive seks jenter? Jeg må innrømme at jeg venta på litt forelskelse (jamfør Twilight), og dette fins, men skjer utenfor sirkelen og er bifortellinger. Ei gruppe med bare jenter gir på den andre siden litt dramatikk i form av konkurranse og sjalusi.
Når disse men-ene er sagt: jeg leste boka stort sett i en "sitting", for det var nok av spenning i fortellinga.

Simon and Chuster, 2007

En serie som har det jeg syns Sirkelen mangler, er Mortal Instruments av Cassandra Clare. Jeg har nå lest de to første bøkene, City of Bones og City of Ashes, og gleder meg til å lese fortsettelsen (det skal komme seks bøker). Dette er typisk urban fantasy med svært lite sosialrealisme, en del romantikk, mye dramatikk og passe mye - en god andel - magi som virker naturlig i settingen. Helt fra første kapittel blir en alternativ virkelighet - et magisk New York - presentert for leseren, og selv om hovedpersonen Clary har problemer med å godta den innledningsvis er hun bare nødt for å kunne overleve. En kveld på et diskotek finner hun ut at hun kan se det ikke "vanlige" mennesker kan oppfatte;  shadowhunters som jager demoner. Ikke bare det, men hun er en selv. Det skaper en avstand til bestevennen Simon og åpner en helt ny verden for henne.

Noen mener at Clare (som skrev Draco Trilogy) hermer etter Harry Potter-bøkene. Jeg kan ikke se likheten. Jeg ser heller en parallell til disse urban fantasy-bøkene. Utvalget av magiske skapninger (vampyrer, varulver, feer) er mye som hos Mercy Thompson, men Mortal Instruments utfolder seg i en metropol og har et ungt persongalleri - med det det fører med seg av berg og dalbane-følelser og dramatikk. I tillegg er skurkene hakket skumlere (spesielt storskurken Valentine), og Clare maler med en bredere pensel enn Briggs. En egen parallell eventyrverden (som jeg foreløpig bare har fått se gjennom et speil), en underjordisk by bygd av menneskeaske, et magisk beger... alt er på en måte større og mer fantasy-aktig. Stort sett bra skrevet og helt klart ment til underholdning.
Og jeg klarer å tro på det, selv om det FAKTISK er helt urealistisk. Slik er det med bøkenes magi!

Selvfølgelig må det også komme en film! Til og med en tegneserie (spørs om ikke det blir bokkjøp i år likevel)! Første bok er ute på norsk med tittelen Demonenes by.

-----

Mange bloggere har anmeldt bøkene, de fleste har vært positive:

Sirkelen: Flukten fra virkeligheten, Elliken, Anitas blogg, Julies bokbabbel, hersitterjeg 
Mortal Instruments (Skyggejegerne): Ikke bare ei bok, leselysten.com, Betraktninger, hersitterjeg, Lesekaninen, Flukten fra virkeligheten

Ventebunke

I dag kjøpte jeg to bokstøtter for å få litt mer system på ventepåblogginnlegg-bøkene mine. Ha dem i synsfeltet når jeg sitter med dataen, osv.

Blogger vil visst ikke vise dem rett vei, men her er litt om dem!

1. Guds venstre hånd av Paul Hoffman. Actionpreget roman som jeg ikke helt klarer å plassere - historisk eller fantasy? Han skriver om virkelige historiske steder, men også sekter og grupperinger og trossystem som er så ekstreme at jeg ikke kjenner dem igjen. Uansett - virkelig god, denne underholdt meg på toget tilbake fra jule- og nyttårsfeiring, og det kommer nok en lengre anmeldelse. Før det kan du lese denne lovprisningen! 

2. Til odel og eie av Emily Griffin. Lest ferdig på toget før jeg leste Hoffman. (Ja, togturen er lang! På et halvt døgn får du tid til å kjede deg hvis ikke lesestoff er tilgjengelig!) Denne hadde jeg ikke de store forventningene til - handler om en trettiåring som innleder et forhold til "bestevenninnas" forlovede - og lot meg underholde av innledende artige betraktninger om det å bli tretti, men boka utvikla seg ikke som jeg likte. Med to ord: FEIL MANN! Boka er filma (Something Borrowed), og jeg fikk ikke veldig lyst til å se filmen.

3. Heksenes hevn av Joseph Delaney. Første bok i fantasyserien Den siste lærling. Denne falt jeg ikke for, og kan ikke helt sette fingeren på hvorfor. Jeg vet at jeg forventa ei mer spennende bok (selv om det er nok av potensielt skremmende elementer) og ei bok som passer bedre for voksne. Det er helt klart ei fantasybok for barn og yngre ungdommer. På baksida står det: "Advarsel: Bør ikke leses etter mørkets frembrudd", men det gjorde jeg uten problemer:)

4. Det nattblinde folket av Wenche Hauge. Anbefalt av Lena og fanget min interesse. Novellesamling fra 1986 med tematikk fra et strengt pietistisk samfunn på ei vestlandsøy. I hver novelle møter vi en person som må velge hvordan han/hun skal forholde seg til dette samfunnet. Sterk lesning og en virkelig reklame for "den gylne middelvei".

5. Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg. Ungdomsbok om ei gruppe ungdommer som overlever en eksplosjon på T-banen i Oslo. Fascinerende på sin måte, men Eeg er en forfatter jeg har problemer med. Han bruker så mange abstrakte bilder som får meg til å stoppe opp i lesninga (er det ment bokstavelig eller ikke? tenker jeg), på grensa til det surrealistiske. Gyldig fravær kan minne om ei tidligere bok av ham, Vrengt (her er ei gruppe misfostre "innestengt" i et kjøpesenter). I tillegg er språket han bruker ganske radikalt bokmål, krydra med slang og saftige gloser, og jeg blir ikke helt venner med det. Kan være at en ungdom vil syns det er greit. - Handlinga slutter også på en merkelig måte. Det kunne vært ei handlingsspekka actionbok i samme gate som denne, men det er for mye blanding av ulike tema og de før nevnte bildene. Og en ren thriller var nok heller ikke forfatterens intensjon.

6. Deep shit, Arkansas av Victoria Durnak. Denne er enda rarere oppbygd og ikke helt grei å få tak i alltid, men jeg likte den ganske godt. Den er kort, bygd opp som et teaterstykke med "sceneanvisninger" (ute og inne) og replikker, men framstår likevel som en roman. Tida er uklar, det står ingen dato i kapitlene, noe av handlinga blir gjentatt, og det er forvirrende. Men jeg har iallfall fått med meg at jeg-personen

• er over gjennomsnittet opptatt av sorte hull (ja, de farlige i verdensrommet), 
• at hun av og til har problemer med å være sammen med andre mennesker, og
• at hun reiser og besøker bestemoren og den erkekonservative mannen hennes i Arkansas, USA.

7. Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne svenske boka, som snart kommer på norsk på "ordentlig" (jeg fikk leseeksemplar), har blitt rost opp i skyene både i Sverige og her hjemme, og forventningene var store. Kan si så mye som at jeg ble litt skuffa - håper på å utdype det senere. Og èn ting er iallfall klart: denne er ikke "Twilight møter Fucking Åmål". Har ingen ting med Twilight å gjøre!

I går var jeg på en ungdomsskole og bokprata om norsk samtidslitteratur for tiende trinn. Spennende! Barn og ungdommer krever mye på litteraturfronten, men de gir også mye. Jeg håper at ikke den firkanta analyseoppgaven som mange av oss husker fra ungdomsskolen tar fra dem lesegleden. Eller hva tenker du?

Barnebokforum om bokblogging (et metainnlegg)

I IBBY Norges medlemsblad Barnebokforum, nærmere bestemt nummer 3/11 (ikke på nett enda), er det presentasjoner av tre bokbloggere som skriver om barne- og ungdomsbøker: lesebabbel-Eli, Mørke Mari og undertegnede. Litt skummelt å se presentasjonen på trykk, men artig også. I bladet skriver forfatteren Kristine Tofte (Song for Eirabu) om fenomenet bokblogging - med treffende litterære bilder fra skogens verden. Her skriver hun blant annet:

Det er eit underleg geografisk og sosialt overskridande danningsprosjekt me skapar saman (...) Det skjer ei merkverdig danning av litterær medvite djupt nede i skogen, fasilitert av internett.    

Jeg tror vi bokbloggere trenger å stoppe opp litt av og til, tenke over hvem vi skriver for og hvorfor - og om vi har noe overordnet mål. Det vil påvirke både valg av tema og skrivemåte. Jeg for min del skriver først og fremst for leserne - og kanskje de leserne som (akkurat som meg) sjelden orker å lese lange anmeldelser. (Er anmeldelsen godt skrevet hjelper det selvfølgelig uansett lengde på innlegget/ artikkelen.)

Bokbloggere generelt har fått pepper av en litteraturanmelder (Bernhard Ellefsen; Vagant nr. 4/11) som mener vi begår litteraturkritikk som er bare "entusiasme og halvkvedede viser", uten kritikerens faglighet- og det kan en ta til seg hvis en vil. Men kanskje vi kan være trærne som strekker oss mellom grenene dit de mer proffe (dvs betalte!) skribentene ikke når. Til grasrota, så å si?