(Ei uke før flytting:)
Jeg har opplevd det et par ganger før i vinter. Ei søvnløs natt der jeg vrir meg hvileløst i senga og grublingen tar overhånd. Det er uansett ubeleilig og skikkelig slitsomt.
Men akkurat nå, nå når jeg trenger all den styrken jeg kan få... i innspurten på nedpakkinga (flyttebil kommer søndag, etter planen), intens rydding på jobb og timer med leilighetsvask i sikte?? Nei, nå passer det iallfall slett ikke.
Jeg er så hudløs fra før. Vet at jeg har knapt med tid her på dette stedet hvor jeg har bodd størstedelen av mitt voksne liv. Vil jeg i det hele tatt få nytt den siste uka her?
For et par uker siden fikk jeg en strekk i armen som jeg måtte til legen med. Da ble det smertestillende og gradvis "opptrening". Det var også kjempeubeleilig. Plutselig var det som for en måneds tid siden var god tid, dårlig tid. Alt som skulle pakkes ned, gikk ingen steder.
Det er ikke rart at hjernen stresser. Selv om det er kontraproduktivt til tusen!
Jeg har så lyst til å bare sette meg ned med ei bok, gå en tur, gå på kafe.
Og jeg vil lage noen små hvilesteder inni de siste travle hverdagene. Det trenger jeg.
Og så er det godt å få hjelp fra venner. Jeg hadde ikke klart meg uten.
Men leser jeg noe?
Ja, så klart! I februar og mars leste jeg til sammen seks sakprosabøker, seks romaner for voksne, ei barnebok, to ungdomsbøker og fire tegneserier for store og små. Her kommer noen ord om bøkene for de største.
Fakta og debatt
Norske mann i hus og hytte av Ken André Ottesen var bare moro. Skråblikk på nyhetssaker fra pandemi-tida.
Men jeg leste også Etter pandemien av Linn Stalsberg, som viser hvordan pusterommet vi alle og jorda fikk da verden stengte ned, ikke ser ut til å ha gitt noen varig endring i satsingen på den usunne markedsøkonomien. Flere scenarier eller valg av tiltak blir lagt fram. Ei lita bok som er ganske rask å lese.
 |
| Manifest, 2021 |
Behovet for en ny grønn økonomi som kan erstatte alle arbeidsplassene, forskningen og pengene fra oljen i dag - blir diskutert med utgangspunkt i samtaler mellom Anja Bakken Riise (leder i Framtiden i våre hender) og Atle Tranøy (fagforeningsleder i leverandørindustrien). Er de bitre fiender? Eller har de egentlig samme mål? Handler konflikten om by og land, ung og godt voksen, eller er det flere nyanser?
Like fint å jobbe som å danse var nydelig, ei skildring av Klaus Hagerup ført i pennen av Hilde Hagerup. Her er et lite innlegg fra Instagrammen min.
En annen biografi jeg leste var den mye omtalte Min skyld av Abid Raja. Selvutleverende og personlig, og med særlig søkelys på det utbredte synet på sykdom som noe skamfullt i den pakistanske kulturen. Det som er annerledes og uforståelig har også blitt gjemt bort og skambelagt her i Norge. Tankene går til Agnes i NRK-serien Gåten Agnes; hun manglet hørsel og ble stemplet som åndssvak.
Og så: Kroppen for voksne av Trond Viggo Torgersen. Den skuffet ikke! Han skriver både systematisk om ulike deler av kroppen, og litt episodisk og personlig.
Jeg begynte å lese boka da armen streiket. Sånne vondter kan jeg vel som 44-åring forvente meg mer av. Og ikke minst, det stilles større krav til vedlikehold av kroppen nå. Jeg kan ikke lengre overse brev fra ryggen, som det jeg fikk i 2014...
Hele Norges lege skriver også om selvforståelsen som kan endre seg når en blir eldre. Hvordan kan en gjøre det beste ut av de endringene som skjer?
Romaner
Jeg hadde flere store leseropplevelser fra skjønnlitteraturen! Vil særlig huske Tolv lysår av Gro Dahle, Hamnet av Maggie O'Farrell (lest på engelsk) og Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili. Tre store romaner, dels også rent fysisk!
Jeg begynner med et sitat fra side 170-171 i førstnevnte roman.
Det virket som om vinden økte, det begynte å haste. Vi kunne i verste
fall få en sandstorm. Fotografen gjorde tegn, og så ble bildet tatt. Fotografen arrangerte oss ved å peke, hodene våre, kroppene, skuldrene, dirigerte oss som et orkester, og enda en gang ble bilder tatt. Så var det en tale. Og enda én. Talene ble ikke oversatt for oss, men vi forsto det meste. Det var en høytidelig seremoni. Ledelsen ved base 10 var stolte, kunne Tai-Yang fortelle. Og så ble Romskipet vårt døpt. Lille Hund.
 |
| Cappelen Damm, 2021 |
Dahles bok passet perfekt for ei som trenger litt flytte-trøst. Uansett hvor langt jeg skal, er det ikke tolv lysår ut i verdensrommet! Romanen er ganske tjukk, men jeg slukte den. Kan gjerne lese den igjen.
Tolv lysår er science fiction fra ei ikke så fjern framtid (2032). Norske Vera blir med på et internasjonalt, hemmeligsbelagt romprogram, først i USA og så i Kina. Så hemmelig er det at når deltakerne skjønner hvor de skal (og hvor lang tid det vil ta) er det i bunn og grunn for sent å snu.
Jeg ble skikkelig fascinert av det endelige i dette premisset. Hva tenker en, føler og gjør når en vet at en ikke vil se jorda igjen, alle menneskene her? Noe av plottet minner meg om filmen Passengers, hvor en gruppe mennesker (også der) blir lagt i kryosøvn og planene er detaljert lagt for hvem som skal våkne når.
Jeg engasjerer meg lett i hovedpersonen, blir glad i henne - og redd for at det ikke skal gå bra med henne og medpassasjerene. Klarer de å samarbeide? Overleve? De blir delt inn i par uten å velge partner selv; går det bra? - Det er også interessant å få innblikk i livet på romprogram og i romskip; her må forfatteren ha gjort omfattende research. Men det blir ikke fagtungt, det er tilgjengelig.
 |
| Headline, 2021 |
Hamnet har fått mye omtale. Litt mer fra meg:
Alle har hørt om William Shakespeare. Men hvem kjenner til Agnes, som han giftet seg med, og tvillingene hans (Judith og Hamnet)? Hvordan levde familien mens han var på reisefot med teatertruppen og ble rik på å skrive skuespill? Og hvorfor døde egentlig Hamnet?
Vakker fortelling skrevet på intrikat vis; men også dette lett å lese.
Det åttende livet (til Brilka) tok lengst tid. En skikkelig murstein, en familiesaga
 |
| Aschehoug, 2021 |
med handling fra Georgia (med forgreininger ut i Europa) fra starten av 1900-tallet og inn i vårt årtusen. Fortelleren binder det hele sammen; hun er i nest yngste generasjon og forteller til sin niese Brilka. Veldig fint å ha et slektstre helt i starten av boka!
Spesielt å lese denne fortellinga mens krigen i Ukraina pågår. Sovjetunionen er også et tema med undertrykkelsen som foregikk der. Et par av romanpersonene flykter til Vest-Europa og den friheten - men også atskillelsen fra familien og hjemlandet - som følger med.
Evelyns innboks av Victoria Durnak (også fra i fjor) er som andre bøker fra Flamme forlag ganske så raskt lest og samtidig fylt av store spørsmål. Boka begynner ute i skogen, hvor Evelyn har gått i skjul for omverdenen etter at epostene hennes lekket ut på nettet. Der hadde hun skrevet ganske så personlige og kritiske ting om mennesker rundt seg, og de vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun lager seg et enkelt liv vekke fra folk, men så kommer det en journalist og stiller spørsmål. Hvorfor er Astrid så interessert i hennes historie?
Boka begynner ganske så realistisk og utvikler seg litt til en slags informasjonssikkerhets-dystopi. Har du selv skrevet private tanker i eposten din (eller i chat, for den saks skyld!) kan du bli litt paranoid... og kanskje en skal være det? De store selskapene vet vel mer om oss enn vi vil tro.
 |
| Orion, 2020 |
Queenie av Candice Carty-Williams var den andre engelske romanen jeg leste i denne perioden; den fikk den britiske Book of the Year-prisen i 2020. Her har vi en hovedperson med bakgrunn fra Jamaica som sliter med å stå opp for seg selv, oppnå respekt og stille store nok forventninger til livet og ikke minst kjærligheten. En får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å navigere mellom ulike kulturer i en moderne byverden. Det er sårt og vondt; samtidig episoder med mørk humor.
Dødsengelen av Jaran Dammann (ebok) var den eneste krimmen jeg leste, en av
 |
| Cappelen Damm, 2022 |
årets bøker. Lurer på om ikke jeg lett velger krim når jeg skal lese ei ebok?
En lærer på en folkehøgskole blir funnet torturert og drept oppe i fjellheimen. Det viser seg snart å være bare det første mordet i en serie. Kan det ha noe med en kristen sekt å gjøre? Uansett ser det ut til å handle om personlig hevn...
Damman beveger seg faktisk opp til Hallingdal i dette mysteriet. Rart å lese om en overgriper på Gol og en implisert person i Ål og vite hvor vonde hendelser skal ha skjedd...
Ganske spennende. Men jeg har nok lest krimbøker som engasjerte meg mer.
---
Påskrift, torsdag 7. april - ei uke etter at jeg begynte på innlegget:
Det er nest siste dag i Ål (etter planen); flyttelasset er plassert i Haugesund og jeg har etter mye om og men bestilt proff nedvask av leiligheten min. Av og til må en se realitetene i øynene og slutte å slite! Men godt da å kunne føle at ting faller på plass.
Jeg sitter på kveldsvakt i biblioteket, den siste, og blogger litt mellom "slagene". Ei bok er reservert og må inn fort. Uansett skal de leveres inn før jeg reiser!
Men jeg har lånt lokal musikk til bilturen vestover. Litt nostalgisk må en få være.
Og når jeg legger dette ut, kan jeg heldigvis si at jeg har fått nytt den siste uka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar