Språklig august

 

¡Hola! ¿Cómo estás? ¿Estás bien? 

Denne overskriften skrev jeg med spansk tastatur, som jeg har fått installert på pc-en for  å gjøre skriving på spansk enklere. Og som dere ser på bildet, har det skjedd litt i kontor-området mitt hjemme! Veggen fylles opp av små notater, verbbøyninger, hjelpsomme fraser og uttaleregler.

1. august begynte jeg på ei tre måneders "sprint"-utfordring med språkskolen Lingoda, som gir språktimer på Zoom. Jeg tar 15 spansktimer i måneden - om morgenen før jobb eller på kveldstid (klokka 6 om morgenen og 23 om kvelden er det lengste jeg har strukket meg så langt!) i tre måneder.
Foreløpig har jeg lært

• å hilse (når en møtes og skilles)
• å presentere meg med navn, nasjonalitet, alder, bosted, jobb og telefonnummer
• å spørre andre om det samme
• ulike spørreord
  
• tallene fra 0 til 100 
• alfabetet (men fremdeles litt usikker på enkelte lyder! Det er noen særregler for bruk av b/v, g og j, blant annet. Men vi har jo også særregler på norsk.)
  
• å bøye verbene ser (være), tener (ha) og llamarse (kalle seg/ hete) i kjønn og tall
  
• personlige pronomen 
• å vise kjønn på adjektiv og substantiv 
  
• viktige fraser til språktimene, for eksempel pregunta (spørsmål), qué significa (hva betyr) og puedes repetir (vær snill og gjenta). 

Jeg er spent på hva vi lærer videre!
Vi blir oppfordret til å øve mellom timene. Jeg har ikke fått gjort mye av det, men tenkte å ta litt tid i forkant av neste time, som ikke er før torsdag. For det er lett å glemme det en ikke repeterer og bruker aktivt!
Litt for gøy (og for å øve, ¡por supuesto!) har jeg prøvd å synge noen spanske sanger i Smule-appen. Da får jeg øvd meg på å skrive med spansktalende også! Og kanskje, kanskje, får jeg pratet med en meksikansk venn på video etter hvert. Det er rart hvordan dagene fylles opp når en jobber fulltid, og i tillegg er det jo en viss tidsforskjell. Det kompliserer det også litt når jeg skal bestille Lingoda-timer; mange av lærerne bor 7-8 timer unna.

Hvorfor lærer jeg spansk?
Jeg har alltid likt språk, men det er lenge siden jeg sist lærte et nytt ett. Det er utviklende og gøy. Og da jeg hørte reklamen for Lingoda-sprinten i en tysk-amerikansk podkast jeg følger (Understanding Train Station (YouTube-lenke), fikk jeg lyst til å gripe sjansen. Trengte jeg et nytt prosjekt? Og spansk var det eneste Lingoda-språket jeg ikke enda hadde vært borti, siden jeg hadde engelsk, tysk og fransk på skolen. Fransk er forresten gull å ha som grunnlag for spansken, siden de begge er latinske språk. Spansk er lettere å uttale! (Og litt ekte latin har jeg fra år med korsang.)

Føkk nynorsk!

Kanskje dere har fått med dere den nye kampanjen til FpU, hvor de bruker uttrykket "Føkk nynorsk" som et virkemiddel for å arbeide for valgfritt sidemål i skolen. Sidemål, ja, ikke nynorsk. Men i praksis er det nok det de mener. For ingen nynorskbrukere klager vel over å måtte skrive stiler og eksamener på bokmål? Den målformen får de jo gratis. 

Jeg jobber med barnebøker i en nynorsk-kommune i Hallingdal. I jobbsammenheng skriver jeg på nynorsk, og jeg prøver å fange opp de gode nynorske bøkene og formidle dem til barna. Men de bøkene er så få.
I går kveld satt jeg lenge og kladdet et innlegg om nynorskens framtid på Facebook. Men det ble for vanskelig å poste det. Det var så fullt av motløshet. Og hvis ikke jeg, som representant for formidling av nynorske barnebøker, har håp, hvordan skal det da gå?
Jeg har hatt engasjement. Men det glir ut mellom fingrene mine og snart ut i bekken. 

Det var faktisk da jeg satt og kikket på YouTube-leksjoner i norsk språk (sånt som en kan bli fascinert av etter å ha begynt å lære spansk!), at jeg kom over en kommentar fra en dansk bruker. Han harsellerte med de norske reglene for bruk av to målformer og mente at det at vi i det hele tatt hadde lagd nynorsk språk (landsmål, den gangen), var en "barnslig protest" som måtte stamme fra en "ubehandlet mindreverd, der er løbet løbsk". Målformen var jo helt umulig å forstå.
Det sydet i denne stolte nordkvinnen, og jeg prøvde å svare. Men det var ikke så lett. Kanskje særlig fordi det er så mange i Norge også som sier "føkk nynorsk!" Som strever med den ekstra karakteren på skolen; kanskje den ødelegger det ellers greie eller perfekte resultatet de har.
Argumenter om nærhet til bygdedialekter, til norrønt, til svensk, faller liksom sammen. For nynorsk er et konstruert språk. Det har mange rare regler og unntak. Og det taper stadig terreng. 

Etter å ha latt denne diskusjonen på YouTube ligge (og sett FpU sin aksjon), leste jeg den nyeste boka i Arnfinn Kolerud sin geniale trilogi (dystopi?) om den siste nynorske bygda i Norge. (Kolerud er i det hele tatt en veldig god representant for nynorskforfatterne! Humoristisk og ikke for underfundig.)
Tredjeboka heter Gamle menn i syningom, og den starter med at kongen i en middag med Riksmålsforbundet blir fornærmet av diverse danske innslag. Så fornærmet blir han at han begynner å snakke nynorsk!
I Vassbygda er Bendik Uføre og de andre nynorskforkjemperne henrykte på nynorskens vegne. Riksmålsforbundet mister medlemmer i hopetall. - Men så oppstår det mistanker om at det er noen fra deres egen leir som har utført "danske-aksjonen"... og vil vedkommende bli avslørt?
Vil det forresten hjelpe nynorskens sak å hogge inn fire nynorskinger i fjellet, og å lage et nynorsk dataspill bygd med inspirasjon fra Pac-Man? Hjelper noe som helst når ungdommer og egentlig folk flest syns at engelsk er kult?

Romanen sluttet veldig brått. Er den et punktum, eller et komma? Boka anbefales uansett virkelig, særlig for deg som er interessert i språkstrid eller vil få nye perspektiver. Men start med førsteboka, som jeg skrev om i 2010. 

Vil du lese mer om nynorsk fra bloggen min, så har jeg et emneord!
Og her gjenga jeg sist gang mine tanker om de nynorske barnebøkenes fremtid. 

Påskrift, et par dager etter: les veldig gjerne denne informative og mildt humoristiske NRK-artikkelen om nynorskens stand i Norge. Kanskje det fins håp?

Samlaget, 2021

Baksjå: juli (del 1)

Juli var 

først og fremst sommerferie sørpå. Late dager sammen med familien. Bading, jordbær (også

Lesehest med ljå. 
Foto: Gunn Lina Fredriksen

selvplukk!) og lett badmintonspilling. Hesjing ved onkels fjellhytte. Holdt konsert med søster ute i skjærgården. Tok en bytur til Lillesand og Kristiansand for å treffe venner.
Så kom jeg tilbake til Ål, og det ble jobbing - sammen med unge ferievikarer. Det var trivelig! Alltid fint å få noen nye perspektiver på tjenestene vi tilbyr på biblioteket og spørsmål om hvorfor vi gjør ditt eller datt.
Denne julimåneden var det også tiårs-markering av terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Kommer tilbake til det!

Jeg leste

Noe av det første jeg gjør når jeg kommer til Lyngdal på ferie, er å stikke innom det lokale biblioteket. Også denne gangen fikk jeg med meg noen titler. Hadde også lånt med meg litt til turen nedover for å være helt sikra.
Det ble 13 bøker denne måneden. Noen oversatte romaner (og en språkbok), ellers norske forfattere. Noe helt nytt av året, men også klassikere!

I dette innlegget tar jeg for meg voksenbøkene. 

 

Fagbøker 

Pax, 2017

Lingo: en språkreise gjennom Europa av Gaston Dorren var fornøyelig lesing. I ganske korte kapitler tar Dorren leseren gjennom de ulike europeiske språkene, gjerne med fokus på ett trekk ved språket. Det kan være uttale, spesifikke språkformer, kjønn eller språkets historie. For norsk språk sin del: spørsmålet om hvor dansk norsk skulle være, altså forholdet mellom de ulike målformene og dialektene. 
Noen språk har gjennomgått store endringer på grunn av politikk. Aserbadsjansk har for eksempel endret alfabet flere ganger i løpet av de siste hundre årene! 
Boka er både lettlest og informativ. Jeg fikk enda mer lyst til å lære meg nye språk, og nå har jeg satt i gang med spansk. 

Forfatteren har også utgitt boka Babel (ikke på norsk, enda) om de 20 mest mektige/utbredte språkene i verden. 

På den engelske bloggen hans kan du lese om hvordan journalisten Dorren ble så språkmektig. 

Gyldendal, 2021

Skal du ikke gifte deg snart?: og alt mamma og jeg burde snakket om i stedet av Nancy Herz er rett og slett en personlig intervjubok. Herz er norsk-libaneser og ble kjent som en av de "skamløse" minoritetsjentene i 2017. Hun har levd noen år i spagat mellom det moderne, vestlige og den tradisjonelle muslimske kulturen, og moren er den som mest aktivt har prøvd å få henne tilbake.
Før denne nyeste boka ble lagd, valgte Nancy å distansere seg fra moren mest mulig både fysisk og mentalt, for å kunne være den hun selv ville være, være fri. Men så prøver hun å bli bedre kjent med moren og selv åpne opp om de betente temaene. "Skal du ikke gifte deg snart?" er spørsmålet moren stadig stiller, også etter at det blir tydelig hvor åpen og inkluderende hun faktisk er.
Er forfatteren bare 25 år gammel? tenkte jeg da jeg leste dette. Jeg har en sånn respekt for at hun turte å gjennomføre disse samtalene, og det som kom ut av dem var veldig interessant.

 

Samlaget, 2021

Biografien Snakk sant om livet av Olaug Bollestad er litt som Bollestad selv: leken, tydelig og ikke redd for å dele det private. På forsida ser en "Fru Larkin" (Olaug) og "Herr Larkin" (Jan Frode), som hun kaller dem på Instagram og som de har kalt hverandre i mange år.
Før Olaug Bollestad ble KrF-politiker som 43-åring, var hun ansatt i helsevesenet i flere år. Og en av hennes kjepphester er at politikerne må kommunisere enkelt. Det gjør hun helt klart selv, gjennom Kjersti Mjørs tekst.
Det er ikke mye politikk i boka, mer levd liv. Og med det premisset på plass kan sikkert mange trives med Snakk sant om livet. Jeg gjorde det iallfall.

Samlaget, 2021

Jeg var for få år siden med opp på fjellet med en kjenning i Nordland; han viste meg en vindmøllepark han hadde vært med og fått lagd. Jeg fikk vite at de hadde klart å få igjennom utbyggingen til tross for motstand fra (blant andre) samiske miljø. Og nå var vindmølleparken solgt til et finsk firma. Jeg spurte ikke hva som da var igjen av norsk eierskap eller lokale fordeler, og vet det ikke nå heller. Jeg fikk ikke noe godt inntrykk av vindturbinene, selv om de ikke berørte meg direkte.

Vindmøllekampen av Anders Totland tar for seg kampen mot - og dels for - vindmøllene i Norge. Hvorfor har det blitt en så stor motstand mot vindmøllene? Hvem er det egentlig som protesterer? Har de nok til felles til å kjempe effektivt og godt?
Det er flere år siden en del vindkraftprosjekter i Norge ble godkjent. Men utbyggingen har vært satt på vent, og først når arbeidet starter, får folk flest det med seg. Da er det gjerne for sent å snu. Men noen prøver.
Vindkraftutbyggingen står i sprik mellom naturvern og miljøvern. Noen vindturbin-motstandere er "klimafornektere" (tror ikke at klimaendringene er menneskeskapte eller at vi kan redde klimaet), men de får ikke være med i de store organisasjonene mot vindkraft. En fokuserer heller på vernet av turområder, vill natur og dels boområder (som blant annet kan oppleve støy). Samt lokalt og nasjonalt eierskap.

Anders Totland klarer å belyse flere sider av dette betente temaet. Han snakker med engasjerte enkeltpersoner på begge sider av bordet og klarer etter mitt syn å være nøytral. 

Kulturbløffen av Kristian Meisingset har undertittelen Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest. I denne boka stiller han store spørsmålstegn ved argumentene for og effekten av offentlig støttet kultur i Norge. Kulturpolitikerne som har lagt til rette for denne støtten, sier de jobber for en mer demokratisk kultur - kunst til alle. Men er det egentlig det som skjer? Er det ikke slik at det folk flest vil ha, er det mest folkelige og tilgjengelige som i seg selv selger bra? Og at det som får (og for så vidt trenger mest) støtte, er det mest eksperimentelle? Kunsten for eliten?
Er det ikke heller en variert og nyskapende kunst vi i dag legger til rette for, for kunstens egen skyld? 

Cappelen Damm,
2013

Meisingset kommer også inn på et par tema som berører meg direkte. Jeg jobber på et folkebibliotek som får hundrevis av bøker på den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Altfor mange folkebibliotek blir avhengige av "kulturfondbøkene" for å ha bøker å tilby lånerne (ikke mitt, heldigvis). Men blir denne litteraturen lest av folk flest? Konkurrerer vi ikke med bokhandlerne når vi stadig låner ut topp ti-bøkene? (Etter min mening er bokutlån til barn og unge, som ikke selv har kjøpekraft men trenger lesetrening, det beste argumentet for bibliotekene.)
Og jobber forlagene for lite med manus som kunne vært bedre, bare fordi de kan få solgt dem gjennom innkjøpsordningen?

- Og jeg jobber på et kulturhus. De norske kulturhusene står gjerne i spenn mellom ønsket om å bygge opp lokal kultur og å (måtte) tjene penger på de største film- og scenetitlene. Meisingset skriver om hvordan utvalgte kulturhus har løst dette på ulike måter. 

Ei kortfatta og tankevekkende bok! 

 

Romaner for voksne

Cappelen Damm,
2021

Minneskogen av Sam Lloyd er en psykologisk thriller som holder på spenningen helt til siste blodige slutt. 

Elissa har blitt kidnappet på en parkeringsplass under en sjakkturnering. Hun våkner opp i et mørkt rom, bundet, uten å kunne se dem som prater med henne. En av dem er gutten Elijah. Han viser seg å kjenne den eller dem som har tatt henne til fange. Men er han på deres side? Klarer den smarte ungjenta å få ham over på sin? Det er iallfall noe merkelig med ham... og løsningen på gåten er ganske så skummel.

I sommer så jeg også TV-serien Thirteen (13), som handler om ei jente som ble kidnappet som trettenåring og holdt fanget i flere år. Ikke den samme historien, men noen likhetspunkter. 

Månesøsteren av Lucinda Riley er bok fem i serien om de syv søstrene. Tiggy er den åndelig interesserte og dyreglade søsteren, og med hjelp fra opplysningene pappa Salt etterlot seg, finner hun røttene sine blant de spanske sigøynerne. Og kjærligheten, men i Skottland. Beklager spoilere! Men det er nok ganske tydelig fra starten hvor alt ender.  

t

Cappelen Damm,
2019

Folk med angst av Fredrik Backman er en morsom og samtidig trist fortelling som starter med en forvirra og helt uplanlagt gisselhistorie. Gisseltakeren er desperat etter å ha mistet det meste i en skilsmisse. Først går et bankran ad dundas, og så springer raneren opp i en blokk for å slippe unna politiet - og forskanser seg sammen med diverse mennesker som er på visning. Etter hvert får vi forhistorien til hver og én. Og også politimennene - far og sønn - som prøver å løse mysteriet med hvor den mislykkede raneren har blitt av.
Jeg måtte gråte en skvett av denne boka. Den er ikke veldig elegant lagd, men er skrevet med et klart sosialt og medmenneskelig engasjement, i kjent Backman-stil.

 

Juni: baksjå (voksenbøker)

Hva skjedde i juni? 

Juni var siste innspurt på jobb før ferien. Jeg har i flere år nå tatt ferie fra den siste uka i juni. Bildet her er fra hjemturen, hvor jeg for en gangs skyld stakk innom det "andre" Lyngdal (i Numedal i stedet for Sørlandet).
Før det fikk jeg med meg en flott konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes - aldri hørt dem live før! Et nytt virtuelt korprosjekt jeg var med på ble publisert (du kan se og høre Happy Ending her), og jeg hadde en fredelig sankthans hjemme med ei venninne. 

Lesing i juni 

Jeg leste 16 bøker i måneden, godt fordelt mellom målgrupper, sjangre og formater. Flere av dem var virkelig gode leseropplevelser! Jeg holdt meg stort sett til norske forfattere og forhold, men var også innom to britiske romanserier, en japansk tegneserie og en nederlandsk mulig barnebokklassiker. 
Jeg skrev om barne- og ungdomsbøkene i dette innlegget, så her er noen ord om resten. 

Fakta

Norsk kvinnehistorie på 200 sider av Hege Duckert (Kagge, 2021) var en grundig og samtidig lett tilgjengelig framstilling av norske damer de siste 150 årene. Noen hadde jeg hørt og lest om før, men mange var ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri hørt om Bokken Lasson, søstera til den mer kjente Oda Krogh (som er Oda i sangen "Sommernatt ved fjorden"!) Bokken var en aktiv vise- og kabaretsanger som faktisk startet Norges første kabaretscene Chat Noir i Oslo. 
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Boka er en av flere nyere historiebøker fra Kagge på 200 sider. Du kan også oppdatere deg på USA, Midtøsten, Kina, Bibelen - og generell norsk historie. 

Forhandle med virkeligheten av Erlend Loe (Cappelen Damm, 2020) leste jeg også. Her er deler av forlagsomtalen: 

"Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst (...)  Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping."

 Og på bildet ser du min reaksjon på Instagram: 

Vi utvikler oss når vi prøver noe nytt og litt skummelt. Det har Erlend Loe gjort og inspirerer leseren i samme slengen. Jeg får NESTEN lyst til å kjøpe enhjulssykkel selv. Eller noe annet sprøtt, men likevel logisk.  

Reven: portrett av et villdyr av Anders Tjernshaugen (Kagge 2021) er ei veldig fin bok som blant annet forteller hvordan reven både ligner på katten og hunden. Og omslaget...nydelig! 

Forlagsomtale:
"Reven er et fengslende portrett som bringer leseren tett på et av verdens mest myteomspunne dyr. I denne boka får du fantastiske naturskildringer av reven ute i naturen, og også et dypdykk ned i litteraturen, forskningen og historien for å vise hvordan vi har forsøkt å jakte på og temme det fascinerende rovdyret."

Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er av Magnus Helgerud (ebok, Aschehoug 2018 ) er ei bok om turisme og turister. Den er ikke så episodisk og slentrende som Knytta til hytta (som jeg skrev om her), men den inneholder også forfatterens egne erfaringer og personlige betraktninger i tillegg til interessante fakta. 

Romaner

Cappelen Damm, 
2018

Jeg fortsatte med serien De syv søstre av Lucinda Riley (i måneden da forfatteren døde) og leste Stormens søster, Skyggesøsteren og Perlesøsteren. Romanene foregår både i Europa og i Oseania (bok 4, New Zealand og Australia). 

Det jeg virkelig liker med serien, er reisene mellom ulike deler av verden og idéen om at de adopterte kvinnene må finne ut hvor de kommer fra biologisk. Det er også en viss livsvisdom her, blant annet om familiebånd og vennskap, selv om det er pakket inn i "dame med ryggen til"-formatet og bøkene ikke nødvendigvis byr på de store overraskelsene. Trivelig lesning, rett og slett. Og ekstra artig med bok 2, som beveger seg til og fra og i Norge. En av søstrene bosetter seg utenfor Bergen, intet mindre! 

 

Tegneserier 

No Comprendo Press, 
2021

O, bli hos meg er Lene Asks nyeste tegneserieprosjekt. Temaet er livet og skjebnen til misjonærbarna, først og fremst i Norge, og innholdet er bygd på intervjuer med enkeltpersoner som har villet fortelle sin historie. I tillegg er det innslag av norsk misjonshistorie. 

Teksten er veldig nøktern og kortfattet. Innholdet er på sin side ofte trist. Mange misjonærbarn helt opp til moderne tid opplevde å bli sendt på internatskoler (eller gå på skole alene i Norge) mens foreldrene fulgte "Guds kall" om å spre det glade budskapet om frelse i nye land. Mange hadde veldig lite kontakt med foreldrene, og det var heller ingen selvfølge at andre voksenpersoner viste omsorg for dem. Noen opplevde overgrep. Og så var det en overgang for de som hadde vokst opp i misjonslandet og siden kom til Norge. Hvor hørte de til, hvem var de? Hvem kunne de stole på? 

Buddha av Osamu Tezuka kom opprinnelig ut i 1972-1983 i åtte bind. Bare de fire første ble oversatt til norsk (Gyldendal 2007-2009).  Store norske leksikon kaller Buddha-serien for "et lappeteppe av dyp alvor, fjærlett humor, alvorlig filosofi og halsbrekkende action". Og det kan jeg skrive under på etter å ha lest de to første bindene.

Tezuka er blitt kalt Japans svar på Walt Disney og hadde stor innflytelse på manga- og animeindustrien.