Lesehesten oppsummerer: juli

Verandalesing på "mappas" veranda

Hva skjedde denne måneden?
Første delen av måneden var ferie på Sørlandet og på Gotland. Veldig kjekt å få hvile ut i "sommerland". Bade og spise masse jordbær, treffe gamle kjente og drive litt. Jeg fikk også en lengre tur langs barnevandringsstien i Vest-Agder, og jeg ble deilig skitten på hendene etter arbeid i mammas og pappas hage. (Har ikke hage selv, så flott å få jobbe litt med jorda.)
Så bar det tilbake til litt nordligere fjellstrøk og bibliotekjobben. Litt rart var det å være på plass når mange hadde ferie igjen eller startet på den. Men det er ofte ekstra travelt på biblioteket om sommeren, og en treffer både folk en aldri har møtt og de en sjeldent ser. "Søte små" som har blitt store studenter... Ellers skjer det gjerne artige ting på kveldstid og i helgene som en kan få med seg! Det siste store var Sommertoget, som også stoppet på Ål stasjon (programmet kan du foreløpig se her).

Jeg blogga om...
Harry Potter (videoblogg) og om et lyrisk møte på Gotland.

Jeg leste...
ti bøker. To på engelsk og åtte på norsk. Ingen barnebøker! En verdensomseiling under havet av Jules Verne (lesemålet) har jeg allerede blogga om her, og Home her.

Fakta og dokumentar

Cappelen Damm, 2016

Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben kjøpte jeg på Gardermoen på vei til Gotland. Den østerrikske forfatteren startet sin omgang med trær som skogforvalter - altså en som bestemmer hvilke trær og skoger som skal felles og plantes, med fokus på vedproduksjon. Så oppdaget han at de "uperfekte" trærne med krokete røtter også var fascinerende. Etter nærmere studeringer fant han ut at trærne hadde et liv han ikke visste om. At de kommuniserte med hverandre. Vokste sammen, beskyttet hverandre ved å varsle om farer. At trærne som ble plantet alene i byer kanskje ikke hadde det så bra. At "barneplanter" gjerne måtte vente i flere tiår før "foreldreplantene" overlot scenen til dem, og at trær hadde ulike strategier for vekst som virket mer eller mindre bra under ulike forhold.

I Wohllebens penn blir trærne tillagt instinkter og følelser, de blir menneskeliggjort. Den symbolikken kan en mene mye om, men jeg vil nok tenke meg litt om før jeg neste gang skreller barken av et tre bare for gøy... og her er det også mye fin kunnskap å få med seg. 
 

Gyldendal, 2016

I fjor kom også Mensen; ei fagbok med bidrag fra flere norske forfattere og illustratører. Alle er kvinner, og alle har altså hatt mensen. Marta Breen skriver om mensens kulturelle historie og mens-aktivisme og Gunnhild Øyehaug om mens i idretten, mens Jenny Nordal formidler mens- og kvinnepolitikk i tegneserieformat - ellers er det de personlige fortellingene som kommer fram. Sterkest hos Kadra Yusuf, som forteller om sitt minne fra sin somaliske, omskårne kusines menssmerter og sammenligner med dagens situasjon for kvinner i Afrika. (Som fremdeles er for dårlig.)
Hovedpoengene i boka er: 1) menstruasjon er naturlig og 2) skal og må snakkes om. Ikke mytifiseres og ikke illustreres med blank farge i bindreklamer.  

Romaner

Cappelen Damm, 2017

Fridas drøm av Torill Karina Børnes er første bok i den historiske serien Morild, med handling fra et fiskevær utenfor Bergen før første verdenskrig. Den begynner actionfylt, med et ublidt møte mellom to personer fra helt ulike samfunnslag: en rikmannsgutt og ei fiskerjente. Så følger Børnes kioskroman-formelen til punkt og prikke. Ven fattigjente får følelsene sine gjengjeldt av gutten alle jentene sikler etter, men en stygg og slem trell legger seg etter henne, og Frida sitter igjen med skammen.
Spoiler: jeg lurer veldig på hvor realistisk det er at jentas egen mor, som framstår som en vennlig person, syns det er greit at datteren blir slått og så giftet vekk etter et voldtektsforsøk fordi jenta gikk på fest uten lov? Var mødre så annerledes før i tida? Uansett, det som følger er bunnløs fortvilelese for hovedpersonen og dermed fortvilte løsninger.   

Ingen stor opplevelse av boka - men pluss for beskrivelsen av lokale myter og i det hele tatt lokale forhold!

Orbit Books, 2016

Fellside av M. R. Carey leste jeg på engelsk. Den var veldig mørk og ganske så vakker på samme tid og vanskelig å legge fra seg.
Forfatteren er mest kjent for zombieboka Menneskebarnet (engelsk: The Girl With All the Gifts), som er filmatisert (trailer på Filmweb).

Men Fellside er altså noe annet; en thriller med metafysiske innslag. Hovedpersonen Jess, som sitter inne i et kvinnefengsel etter en mordbrann, kan kommunisere med spøkelser i en drømmeverden. Det har hun gjort siden hun var liten. Men det er ikke spøkelsene som er skumle. Det er de levende, medfangene og vaktene på Fellside, og da særlig Grace.

Grace er et menneskelig monster; vi får en slags forklaring på hvorfor hun har blitt slik, men det hjelper lite. Hun driver et narkotikakartell innenfor fengselsveggene og terroriserer og torturerer både fanger og medansatte. Samler på hemmeligheter og presser med dem, så til og med ganske reale og ærlige mennesker blir kriminelle. Bare Jess står imot, med fare for sitt eget liv...
Og hva skjedde i brannen, der gutten Alex døde? Var det egentlig Jess' skyld? Hun møter et spøkelse som hun antar at er ham, men er det så sikkert? Han tar henne med seg rundt i drømmeverdenen, hvor hun lærer mer enn hun skulle ønske om de levende rundt seg.


En ufullstendig liste: 
Slutt på å stupe ut i bassenger med klorvann, grønne av lys nedenfra. Slutt på ballspill i flombelysning. Slutt på utelamper med flagrende møll på sommerkvelder. Slutt på tog som kjører under bakken i storbyene takket være den elektriske kontaktskinnens imponerende kraft. Slutt på storbyer. Slutt på filmer, bortsett fra en sjelden gang, bortsett fra når en generator overdøver halve dialogen, og da bare helt i begynnelsen, til det ikke fantes mer drivstoff til generatoren, for bensin til biler blir for gammel etter to-tre år (...) Slutt på legemidler. Slutt på å vite at du overlever en skramme på hånden, et kutt i fingeren mens du skjærer opp grønnsaker til middag, et hundebitt. 

Font forlag, 2016

Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel er en strålende skrevet katastrofedystopi. Når jeg sitter her med eksemplaret jeg har lånt, vurderer jeg å kjøpe boka selv. Den føltes som en god venn. En litt dyster og skummel venn av og til, men likevel.

Jeg rakk å bli kjent med Arthur, en middelaldrende skuespiller som dør under en Kong Lear-forestilling i Toronto; han er navet alle de andre personene vi blir kjent med dreier rundt. Jeg ble (særlig) godvenn med ambulansesjåførstudenten Jeevan, som prøver å gjenopplive skuespilleren uten hell. Jeevan får etterpå en telefon fra en venn som er lege: en alvorlig influensaepidemi rammer Nord-Amerika; han må rømme ut av byen!
Den lille jenta Kirsten har vært med på forestillingen; hun har fått en tegneserie av Arthur. Hvem tar seg av henne?
Arthurs ekskone (nummer 1), Miranda i Malaysia, får telefon fra Arthurs venn om at han er død; dette setter i gang minner om fortiden.
Vi hopper fram i tid, tjue år til en helt forandret verden. Vi følger en teatertrupp som Kirsten har blitt med i; de bringer ny og gammel kultur ut til det som nå er veldig tynt befolkede områder i (tidligere) USA. De møter en sekt som har en mystisk, karismatisk leder. Sekten ønsker å vokse.

Andre mennesker har samlet seg på en stengt flyplass, lagd et samfunn der - med et museum som samler gjenstander fra "gamle dager" (vår tid). Etter hvert som fortellingen fortelles blir trådene nøstet opp...  
Boka er bygd opp som en thriller, mesterlig, og i tillegg er det mengder av gode passasjer og spørsmål å stoppe opp ved. Ja, jeg tror rett og slett jeg må ha denne i hylla.


Ungdomsbøker

Aschehoug, 2017

Tusen etasjer høy av Katharine McGee minnet meg veldig om Gossip Girl, som jeg skrev om i 2015 (bok- og TV-serie); vi møter sosiale strebere med hemmeligheter som møtes, krangler, forelsker seg, misunner hverandre. (Faktisk har forfatteren av nettopp Gossip Girl lovprist boka...) Men her er det en framtidssetting (år 2118) med sci-fi-elementer. Menneskehjernene har - iallfall i denne byverdenen i New York - blitt "invadert" av sosiale medier, og overvåkning av tanker og drømmer er mulig for gode hackere. De sosiale forskjellene kunne ikke vært mer konkrete: den rikeste jenta bor i toppleiligheten i tusende etasje; nedover blir innbyggerne flere og flere og fattigere og fattigere. Den kilometerhøye bygningen er sin egen lille by.

Boka begynner med scenen der ei jente faller ut fra tusende etasje, navnet blir ikke nevnt; flere av jentene som så blir introdusert - i fortid - kan være henne. Hvorfor faller hun?
Dette er første boka i det som skal bli en trilogi. 

Cappelen Damm, 2017

Marlena Evensen: Grand Final av Ingunn Aamodt er den (foreløpig?) siste boka om Marlena (nå 17) og venninnene hennes Emma og Minda. Da denne serien først kom, kjente jeg en viss motstand mot både innholdet og innpakningen (jeg skrev om det her). Jentene var så dollete og "rosa", de framstod som overfladiske, handlingen var enkel og forutsigbar. Serien minte om jentebladene jeg analyserte en gang. Den gjør det fremdeles. Men likevel:
a) venninnene er ganske ulike, det merket jeg meg i denne boka, men har sikkert bare oversett det før. De utfyller hverandre, og jeg liker beskrivelsen av det nære vennskapet deres.
b) dette er såvidt jeg vet den eneste "rosa" serien som fins for norske jenter i dag, og det betyr at den vil fylle et behov. Det trenger ikke være så mørkt og/eller komplisert. Det kan være greit og virkelighetsnært (for de det treffer).

I Grand Final, som riktig nok foregår på sydenferie og har flere forventede ingredienser - den kjekke unge restaurantarvingen er med! - får trekløveret en alvorlig mistanke å hanskes med: er Marlena morgenkvalm fordi hun har blitt gravid? I så fall, hva så? Svaret er ikke enkelt, og de tre har ganske ulike forslag til løsninger.

TIL ISABELLA STOREBAKKEN

Unnskyld for det forrige brevet. Siden jeg skreiv det, har jeg hatt masse, masse utvikling. Jeg skjønner nå at det var ganske teit å skrive til noen at de er en dritt og kommer til å brenne i helvete. 
Men bare så det er sagt, jeg er ikke helt dum. Jeg skjønner hva slags fyr du er. Eller dame da. Ikke tvil på det. 
Hvis du og mamma møtte hverandre i en mørk bakgate, og jeg tilfeldigvis var der også, hadde jeg helt klart heiet på mamma.

Aschehoug, 2017

Papirfly av Liv Gulbrandsen var herlig! Ei ganske tynn ungdomsbok, lettlest og morsom, men mindre lettbeint enn den over. June på 15 er som storesøstera til "Hvis jeg ikke hadde tatt feil hund"-Tilda (Ingelin Angerborn): rettfram og impulsiv, veldig fantasifull i sin omgang med sannheten underveis i det som skjer, men bånn ærlig i ettertid, når hun forteller.
June forteller i brevs form fordi moren ikke unner henne en mobil å kommunisere med. Ei dame som lagde furore med erotiske skildringer i Junes fars begravelse (mulig ekskjæreste) er den første som får brev. Siden er det andre som vår heltinne føler at hun skylder en forklaring.

Hvorfor havner June i en frysedisk på butikken? Hvorfor sager hun ned et digert tre med psykologen Roy i hengekøya? Hvordan havner hun på helbredelsesmøte i menigheten Kristi Bror? Og hvorfor blir bestemor så utrolig sinna når hun kommer tilbake til barndomshjemmet sitt?  


Alt i alt

var juli en måned med en håndfull virkelig minneverdige leseopplevelser, flere midt på treet, og dager preget av andre aktiviteter enn lesing, noe jeg ser på som et pluss. Kanskje jeg etter hvert har fått det helt motsatt av folk flest på den måten, at jeg trenger å koble av uten bøker om sommeren?
Jeg vet jo at det fins massevis av gode historier der ute som jeg sikkert kunne kost meg med. Men disse historiene vil ikke savne meg som leser... 

Hva skjer i august?

Om bare en uke til drar jeg til Polen for å være med på IFLAs internasjonale bibliotekskonferanse. Det blir kjempespennende! Jeg har tenkt å blogge litt derfra, iallfall på NBF Barn og unges side. I den forbindelse har jeg faktisk bestilt meg et nettbrett med tastatur etter å ha klart meg uten nettbrett til nå.

Ellers er barnebibliotekar-jobben i gang igjen for fullt, og det blir mye lesing av barne- og ungdomsbøker denne måneden - forhåpentligvis flere som jeg kan tenke meg å gi videre til håpefulle!
Lesemålet for august skulle være å lese to bøker som ingen andre har anmeldt i Norge - ei fagbok og en roman. Kjenner at det ikke er det jeg har lyst til for tida. Har du et tips til et annet lesemål?

God lesemåned!