Om havet

Tur i fjæra i Bogen. Foto: Gunn Lina Fredriksen

 

Jeg vokste opp ved havet. Innerst i Ofotfjorden, i ei lita bygd, et lite boligfelt like ved fjæra, bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 8. Hver gang jeg har vært der siden (lenge siden nå) må jeg alltid besøke fjæra. Snuse på havlufta. Høre måkeskrikene. Plukke små skjell eller sneglehus. Noen av dem har jeg spart på i en bolle i bokhylla mi, sammen med mer eksotiske skjell i flotte farger.
Sørpå har jeg måttet reise lenger for å finne sjøen, men det er herlig å oppleve det. Særlig på en solfylt dag.

Jeg er ikke glad i å være ute i båt på havet, jeg blir fort sjøsyk, men regner med at jeg kunne vent meg til det også. Enn så lenge er det bare det å stå trygt på land og se utover som drar meg.

Sneglehus fra fjæra i Bogen.

Oktober forlag, 2015

En som har vært ute på havet mange ganger, er Hugo Aasjord, en kunstmaler i Lofoten som kommer fra en familie av fiskere og fiskeforedlere. I Havboka forteller Morten A. Strøknes hvordan han og Hugo reiste ut på Vestfjorden flere ganger i løpet av ett år for å fiske den digre haien håkjerringa. Hvordan det gikk skal jeg ikke røpe, men jeg kan skrive andre ting som kan vekke interessen. Først en smakebit fra side 19:

Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp av dypet (...) merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede. 

Selv om rammefortellingen om haifisket er god nok i seg selv, er det alle anekdotene og assosiasjonene innen ulike fagfelt - mytologi, geologi, samfunnslære, historie, kunst, værforskning, miljøvern - som gjør det så interessant å lese videre. Jeg lurer på hva neste kapittel vil bringe av kunnskap og funderinger og fantasifulle historier. Dette er ikke en slukebok, en må stoppe opp av og til (veldig sunt). Den er en typisk sakprosabok, med fakta bakt inn i en god historie.

Jeg får vite mye jeg ikke ante om havet. Også om kystkulturen i nord, hvordan alt var bygd rundt fisket. Hvordan det endret seg med den industrielle revolusjonen og kravet om masseproduksjon. Om de modige lokale forsøkene på å bevare gamle bygg og fornye dem, bruke dem til nye folkelige aktiviteter.
Strøknes har med seg eldgamle bøker til øya Skrova (jeg lurer litt på hvordan han har fått kloa i dem, er det realistisk at han får ta dem med seg til et vindblåst fiskevær i stedet for å bla i dem med hansker på et museum?), bøker som blander mystikk og fakta. Skrevet av personer som så på det som sin livsoppgave å fortelle om havet, forske på det.

Og så leser jeg om hvordan havet fungerer som et system. Hvordan det systemet står i fare for å gå under. Som han skriver, havet vil sannsynligvis overleve oss - men vil det være liv i det? Vil det bare være giftige alger og maneter igjen før vi vet ordet av det?
Jerntrålerne, som kan lage kirkegårder på sekunder av flere tusen år gamle undervannsskoger, er det som setter seg mest i minnet.

I tider der miljøkampen er så tydelig både hjemme (mulig oljeboring i nettopp Lofoten og Vesterålen. WWF) og ute (antimiljøvern i USA. Aftenposten), er det spennende, ja, nesten skummelt, å leve.
Hva hvis de som har makten og tjener pengene på fossilt brensel, opplevde rent konkret at deres eget vann, det de skulle drikke og vaske seg i, ble til olje eller annen gift? Ville de fatte det da, hva de gjør?

Uansett om du er opptatt av miljøvern eller ikke, ja, selv om du ikke har noe forhold til havet fra før, vil jeg tro at du kan få noe fint med deg videre fra Havboka.

Og det er en viss fare for havforelskelse.

Jeg sjekket på Google Maps hvor langt det var fra Bogen,
der jeg bodde, til Hugos øysamfunn Skrova i Lofoten.

Boka har jeg fått gjennom Mammutsalget.