Ungdomsbøker om store spørsmål

Jeg har lest to ungdomsbøker som har religion som tema. Den ene mer filosofisk/ fantasifull, den andre helt realistisk og mer mørk. Den ene handler om eksistensielle spørsmål, den andre om identitet og religionsutøvelse.

Penguin Books, 2012

1. There is no Dog av Meg Rosoff

'It's really tragic, all this peculiar weather,' Lucy said as they left the zo together. She stopped to stare at a ruined pushchair, overturned in a puddle. 'So many lives messed up.' They walked in silence for a moment. 'I heard on the news that the death toll is in the thousands.'
Bob shoved his hands in his pockets and looked away. 'It's not my fault,' he muttered.
Lucy laughed a little quizzically and took his arm. 'Of course it's not.'

Har du noen gang lurt på om det fins en gud som har skapt denne verdenen? Og i så fall, hva han/ hun har gjort etterpå, siden det har blitt så mye tull? Noen av oss tror på en gud som styrer alt, og kjenner at det er trygt. Andre tviler og undrer. Og andre igjen lager satire av det.

Rosoff har i denne boka diktet seg fram til at skaperguden som fikk vår klode som sin oppgave, var en hormonstyrt og lat tenåringsgutt ved navnet Bob. Utstyrt med masse fantasi, men dårlig gjennomføringsevne og en viss trang til forelskelse i menneskejenter. Bob har en hjelper som har vært i kulissene i noen årtusener, den samvittighetsfulle organisatoren Mr B som samler opp menneskenes bønner. Mr B ønsker så gjerne å rydde opp i Bobs rot, men kan stort sett bare sitte og se på. Nå kjenner han at det snart er nok.

I menneskenes verden møter vi tenåringsjenta Lucy, som jobber i en dyrehage. Bob forelsker seg i henne, dessverre. De sterke følelsene hans skaper kaos på Tellus.
Legg til et søtt dyr som står i fare for å bli spist, en tvilende prest og en spilleavhengig gudinne pluss pluss, så har du en underholdende historie som er dyp på samme tid.

(Hvor kommer boktittelen fra? Vel, Bob har dysleksi, og dette er hans tolkning av rableriene han ser på en vegg. - Jeg vet ikke om jeg liker å lese om dysleksi som en morsom, negativ egenskap.)     

Aschehoug, 2016

2. Mine brødre av Adel Khan Farooq

Jeg stiller meg ved sida av henne, uten at hun fjerner blikket fra tærne. Det er så stille at jeg kan høre bankingen fra hjertet mitt. Jeg prøver å si noe, men munnen tier. Slik står vi til hun bryter stillheten.
"Noen ganger lurer jeg på hvorfor Allah gjør det så vanskelig for oss muslimer," sier hun uten å snu seg mot meg. 
Det blir stille igjen, en stillhet der hvert eneste sekund virker som en evighet. Pusten min er flat og mekanisk. 
"Jeg er redd," sier hun. "Jeg er redd for blikkene. Mot oss i hijab. Jeg anses allerede som medskyldig, bare fordi jeg går rundt med et lite tøystykke på hodet," sier hun og ser endelig på meg.

Dette er fortellinga om en ung Oslo-gutt med pakistansk bakgrunn i tida rundt terrorangrepet i Paris. Han står midt mellom to kulturer, med et ønske om å leve opp til både kravene moren stiller og forventningene fra jevnaldrende kompiser. Enhver ungdom kan oppleve slike konflikter mellom ulike deler av livet, men som religiøs har han enda et forhold å tenke på: troen og hva den skal bety for måten han lever på.

Han har i starten av boka et ganske avslappa forhold til både Koranen og de muslimske levereglene; det er festene og de jevnaldrende som drar på ham. Men så spisser det seg til mellom "de norske" og "utlendingene" i ungdomsmiljøet, og det blir på samme tid både vanskeligere og mer maktpåliggende å markere identiteten sin.
Midt i en krise hvor han oppdager noe skremmende om faren, plukkes han opp av en karismatisk muslimsk leder som blir en ny farsfigur. Det han ikke vet, er at denne mannen er en av de som rekrutterer unge muslimer til IS i Syria. En dag forsvinner en ung konvertitt fra den muslimske gruppa sporløst...
Vår venn møter også jevnaldrende som er viktige korrigeringer til utviklinga: fotballspilleren Tord, en real og inkluderende norsk gutt, og den store forelskelsen Fazia, bevisst muslim med et mer liberalt syn på islam. Men det hjelper lite når ballen begynner å rulle og han ikke kan se at han har noe å tape.

Det var veldig interessant å lese denne boka og etterpå se siste sesong av TV-serien Skam (NRK). I femte episode får muslimske Sana store problemer. Konfliktene og krisen hun opplever minner en del om det som skjer i Mine brødre. Og også i Skam blir det diskusjoner om ulike måter å være religiøs på - og tro på.

Det som først og fremst slo meg mens jeg leste - og så - var: hvor viktig det er å føle at en er en del av noe, å være inkludert og verdsatt. Å være en "bror". Opplever en fellesskap, kan en bli med på mye.

Verdt å vite: forfatteren Adel Khan Farooq er nevøen til Khalid Hussain, som skrev Pakkis for snart 30 år siden. 

Sånn selvhjelp

Selvhjelpsbøker, som fokuserer på hva du selv kan gjøre for å endre forhold i livet, kan være så mangt. De kan være praktiske. Filosofiske. Insisterende. Urealistiske eller jordnære. I det siste har de nok blant mange fått et dårlig rykte. Sven Brinkmann (Stå imot!) er av dem som har kritisert selvhjelpslitteraturen og fokuset på at en skal "kjenne etter", utvikle seg og være positiv.
Og i sin mest ekstreme form kan den typen bøker ødelegge mye. Som The Secret, hvor du får vite at du kan trekke til deg det du ønsker deg (tilsvarer "herlighetsteologi" i kristendommen). Høye forventninger gir stor fallhøyde.

Men jeg mener ikke at alle selvhjelpsbøkene skal avskrives av den grunn, for alle. Selv fant jeg hjelp i ei bok om selvfølelse som jeg leste for fem år siden, i en stormfull og forvirrende periode hvor jeg trengte å finne tilbake til styrken og gleden i meg selv. Si snille ting til meg selv. Jeg tror jeg har en ganske bra selvfølelse i bunnen, altså en grunnleggende idé om jeg er verdt noe, er bra nok. Men av og til trenger en et ekstra puff i riktig retning. 

Men som May-Bente Høiland-Lode skriver i Smart for livet: slik får du god selvfølelse og mental styrke: selvfølelse er ferskvare.
En har gode og dårlige dager.

Cappelen Damm, 2016

Spørsmålet er hvor lett en klarer å jobbe seg opp igjen når dagene er dårlige. Om en klarer å finne lyspunkt i mørket. Og til det kan en få hjelp gjennom for eksempel mentalitetsøvelser som er beskrevet i denne boka. Som å: 

• Finne fram til sine egne styrker og fokusere på dem. 
• Si "jeg er glad i deg" til seg selv i speilet. 
• Finne ting å være takknemlig for. 
• Sette ord på følelser og godta dem. 
• Vente med å kommunisere til roen er der og de negative følelsene ikke er i forgrunnen. 
• Velge hva en fokuserer på.
• Være bevisst på egne tolkninger av situasjoner og at disse ikke nødvendigvis er riktige.
• Sette seg konkrete mål og delmål.

Budskapet er at gjennom å endre måten en tenker på, kan en øke de positive følelsene, opparbeide en større selvfølelse og klare å gjennomføre (mer av) det en ønsker.

Høiland-Lode, som er pedagogikklektor og coach, har skrevet denne boka til tenåringer. Hun gir eksempler på ungdommer som har fått hjelp av SMART-metoden gjennom kurs. Tenåringer med lave tanker om seg selv, som stresser, som irriterer seg over foreldre og skole, som ikke klarer å se noen løsning på problemer.
Og jeg skjønner godt at metodene kan hjelpe mange.

Med et par forbehold:

1. Positive følelser er bare en del av bildet. Forfatteren skriver at ingen følelser er "feil", men fokuserer mye på gleden og takknemligheten som skal komme og som en skal arbeide fram. Dette er vel og bra så lenge en husker at sorg, sinne og irritasjon også er naturlige følelser. Det er ikke sikkert at de "fører til positiv endring", men av og til trenger de plass. De må bare ikke få lov til å overskygge alt og ødelegge livskvaliteten.
Jeg husker Polyanna-boka, som jeg likte så godt da jeg var yngre og ville være et "solskinnsbarn"; i dag ser jeg på det som en fordel om en kan kjenne på - og vise - et større spekter av følelser. (En må ikke bli en smilende robot.)

2. Det fins alltid forhold vi ikke kan endre på selv. Det fins også problemer vi opplever som har en klar addressat: når andre mobber og trakasserer en aktivt, og en kan oppleve rene overgrep.
Her er det viktig å ha i mente at den enkelte selv ikke har ansvar for å endre følelsene av redsel og usikkerhet. Klarer en sette ord på hva en ikke vil og at en har det vondt, er det fint, men det vil være den andres ansvar fullt og helt å bøte på skaden eller slutte å skade. Dette blir ikke nevnt i boka; eksemplene som er brukt er helt uskyldige hverdagssituasjoner.

3. Det er mange ulike øvelser i boka. Jeg kjenner at jeg som en systematiker og en samvittighetsfull person kunne kommet til å gjøre alle øvelsene. Det ville blitt slitsomt. Alle listene en skal (kan) skrive, meditasjonen og de andre øvelsene, er hjelpemidler som hver og en må plukke fra. Det er ikke sikkert at alle unge lesere vil kjenne seg selv så godt at de kan finne det som passer og utelate det andre. I verste fall kan jobben en gjør med seg selv og sine tankemønstre bli et stressmoment, at en blir sitt eget følelses- og tankepoliti. Enda en ting en må gjøre "bra nok".
Det er nok ikke meningen.
I beste fall finner leseren en øvelse eller to som kan hjelpe godt. 

Jeg for min del vet at jeg har mål som jeg ønsker å oppnå, men som det er litt vanskelig å få tak i. Kanskje jeg kan lage meg et tankekart eller "visionboard"? Det virka litt morsomt.

Har du erfaringer med selvhjelpsbøker, gode eller vonde?

Om havet

Tur i fjæra i Bogen. Foto: Gunn Lina Fredriksen

 

Jeg vokste opp ved havet. Innerst i Ofotfjorden, i ei lita bygd, et lite boligfelt like ved fjæra, bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 8. Hver gang jeg har vært der siden (lenge siden nå) må jeg alltid besøke fjæra. Snuse på havlufta. Høre måkeskrikene. Plukke små skjell eller sneglehus. Noen av dem har jeg spart på i en bolle i bokhylla mi, sammen med mer eksotiske skjell i flotte farger.
Sørpå har jeg måttet reise lenger for å finne sjøen, men det er herlig å oppleve det. Særlig på en solfylt dag.

Jeg er ikke glad i å være ute i båt på havet, jeg blir fort sjøsyk, men regner med at jeg kunne vent meg til det også. Enn så lenge er det bare det å stå trygt på land og se utover som drar meg.

Sneglehus fra fjæra i Bogen.

Oktober forlag, 2015

En som har vært ute på havet mange ganger, er Hugo Aasjord, en kunstmaler i Lofoten som kommer fra en familie av fiskere og fiskeforedlere. I Havboka forteller Morten A. Strøknes hvordan han og Hugo reiste ut på Vestfjorden flere ganger i løpet av ett år for å fiske den digre haien håkjerringa. Hvordan det gikk skal jeg ikke røpe, men jeg kan skrive andre ting som kan vekke interessen. Først en smakebit fra side 19:

Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp av dypet (...) merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede. 

Selv om rammefortellingen om haifisket er god nok i seg selv, er det alle anekdotene og assosiasjonene innen ulike fagfelt - mytologi, geologi, samfunnslære, historie, kunst, værforskning, miljøvern - som gjør det så interessant å lese videre. Jeg lurer på hva neste kapittel vil bringe av kunnskap og funderinger og fantasifulle historier. Dette er ikke en slukebok, en må stoppe opp av og til (veldig sunt). Den er en typisk sakprosabok, med fakta bakt inn i en god historie.

Jeg får vite mye jeg ikke ante om havet. Også om kystkulturen i nord, hvordan alt var bygd rundt fisket. Hvordan det endret seg med den industrielle revolusjonen og kravet om masseproduksjon. Om de modige lokale forsøkene på å bevare gamle bygg og fornye dem, bruke dem til nye folkelige aktiviteter.
Strøknes har med seg eldgamle bøker til øya Skrova (jeg lurer litt på hvordan han har fått kloa i dem, er det realistisk at han får ta dem med seg til et vindblåst fiskevær i stedet for å bla i dem med hansker på et museum?), bøker som blander mystikk og fakta. Skrevet av personer som så på det som sin livsoppgave å fortelle om havet, forske på det.

Og så leser jeg om hvordan havet fungerer som et system. Hvordan det systemet står i fare for å gå under. Som han skriver, havet vil sannsynligvis overleve oss - men vil det være liv i det? Vil det bare være giftige alger og maneter igjen før vi vet ordet av det?
Jerntrålerne, som kan lage kirkegårder på sekunder av flere tusen år gamle undervannsskoger, er det som setter seg mest i minnet.

I tider der miljøkampen er så tydelig både hjemme (mulig oljeboring i nettopp Lofoten og Vesterålen. WWF) og ute (antimiljøvern i USA. Aftenposten), er det spennende, ja, nesten skummelt, å leve.
Hva hvis de som har makten og tjener pengene på fossilt brensel, opplevde rent konkret at deres eget vann, det de skulle drikke og vaske seg i, ble til olje eller annen gift? Ville de fatte det da, hva de gjør?

Uansett om du er opptatt av miljøvern eller ikke, ja, selv om du ikke har noe forhold til havet fra før, vil jeg tro at du kan få noe fint med deg videre fra Havboka.

Og det er en viss fare for havforelskelse.

Jeg sjekket på Google Maps hvor langt det var fra Bogen,
der jeg bodde, til Hugos øysamfunn Skrova i Lofoten.

Boka har jeg fått gjennom Mammutsalget.

Jeg utfordrer meg selv, ett kreativt steg om gangen

Ett kreativt steg om gangen...
Foto: Trevor Dennis, Flickr

Jeg vil lage meg noen lese- og bloggemål her på bloggen. Vi er godt inne i 2017, men bedre sent enn aldri. Utfordringen er å gjøre det spennende og likevel lett nok å gjennomføre.

Jeg vil lage vlogg-innlegg av utfordringene, som ei avveksling og også som ei gulrot for meg selv!

Mai 
Lese 2 diktbøker

Juni
Lese Harry Potter! Første bok på nytt, på norsk.

Juli
Lese 1 bok av Jules Verne

August
Lese 2 bøker som ingen andre har anmeldt i Norge - ei fagbok og en roman.

September
Lese siste kapittel først i to romaner, og så lese resten

Oktober
Lese 4 tegneseriebøker

November
Lese ei bok og se filmatiseringen av den

Desember
Lage bok-kunst og ta minst 1 bokfjes-bilde (litt som i Levanger; de har spesialisert seg på sånt)

---

Jeg gleder meg!

Blir glad for tips om titler jeg kan bruke til utfordringene.
Kommentér i vei!

Lesehesten oppsummerer: april (del 2)

Her finner du del 1 av dette innlegget. 

Bøker lest, forts.

Ungdomsbøker 
Hest, hest, tiger, tiger av Mette Eike Heerlin er en splitter ny oversettelse av ei dansk ungdomsbok som har fått flere priser i nabolandet. Tittelen er et kinesisk ordtak og betyr "sånn passe" (bob-bob, ikke sant?). Og det er hovedpersonen Honeys liv som er sånn passe. Boka er fin, kort og lettlest, Honey er en fantasifull småløgner med et stort hjerte og ei søster som tar plass på en annen måte enn hun selv gjør (i væremåte i stedet for kroppsstørrelse). På nynorskbok.no er det en fin omtale av denne boka. 

Samlaget, 2017

Sommersverdet er første boka i en ny serie av forfatteren Rick Riordan, en av de mest populære fantasyforfatterne for barn de siste årene. Percy Jackson-serien er den mest kjente og tar for seg gresk mytologi. Akkurat som i de andre seriene starter Sommersverdet i vår verden, og hovedpersonen oppdager igjen at han egentlig er en halvgud med magiske krefter. Det nye er at det er den norrøne gudeverdenen som er bakteppet i serien om Magnus Chase. Men: har du sett for deg Valhall som et digert luksushotell? Ikke det?

Her er det nemlig mange moderne tilpasninger. Og en masse spenning. Og - i større grad enn før hos Riordan - en overflod av humor. Anbefales til unge lesere som vil ha mange sider med fantasifull action!

---

Forsiktig dyppa Bjørn foten ned i vatnet.
Kulden var som ein støyt.
Han trekte foten lynraskt til seg.
Ein jentelatter blaffa opp bak han, og det neste han kjente, var ei iskald hand mot halsgropa, som røska tak i han, han mista balansen - og gjekk over ende i vatnet med eit plask.
Bjørn sokk under med hovudet og alt. Ein eksplosjon av frost.

Jag är supermann av Lars Mæhle er ei nynorsk novellesamling (eller en kollektivroman?) hvor de unge hovedpersonene opererer i det samme universet, den samme bygda, i løpet av noen sommerdager. Slik ser en hver person fra ulike vinkler, og får stadig bedre innsyn i mysterier som dukker opp. Konseptet minner om færøyske Skriv i sanden, som jeg bokpratet om på Ungdomsbokgildet i Drammen i 2014 (spol til 1:07:23).

Samlaget, 2016

Serien Vegandi av Asbjørn Rydland er nok det nye store i norsk fantasy. Jeg elsket den første serien hans om Drakeguten (blogget om her). Galderstjerna leste jeg som ebok, og det er mulig at dette kan ha hatt sitt å si for problemene jeg hadde med konsentrasjonen. Ellers er boka merkbart tjukkere enn bøkene om Drakeguten. Men jeg mistenker at mye handler om mitt ganske så ferske og ikke enda "frelste" forhold til dataspill.

Her er det nemlig ungdommer som spiller rollespill på nett som danner den realistiske rammen rundt fortellingen. Spillelementer og mytiske, utenomjordiske skikkelser blandes og skaper et originalt eventyr. Jeg syns nok at boka var mest spennende i starten og mot slutten, og dette er også delene med action i vår verden og ikke i den parallelle, middelalderaktige spillverdenen. På det beste ble jeg også oppslukt.

Ungdommene selv nominerte boka til årets Upris, for selv om anmeldelsene ikke er mange, er de veldig positive.

Gyldendal, 2016

Man dør litt hver dag av Arne Svingen har realistisk miljø, men er actionfylt og av og til en smule urealistisk i handling. Hva gjør vel det? Det er spennende. Akkurat som i Adrians atlas-serien av samme forfatter har hovedpersonene delvis fraværende foreldre. Det gjør dem frie til å oppleve eventyr, men samtidig ekstra utsatte for farer...
Tre kamerater blir forsøkt drept på slike måter at det skal se ut som selvmord. Bare én overlever. Han rømmer og prøver febrilsk å finne ut hva som skjer, i kompaniskap med sin døde kamerats ekspoliti-mamma, som er litt for glad i flaska.

Parallelt får vi komme inn i hodet på leiemorderen. Han som aldri pleier å drepe unge mennesker. Som helt til nå har stolt på at det likevel er en grunn til at de skal fjernes, at de har fortjent det. Og som må gjennomføre hvis ikke hans egen familie skal lide.
Gradvis blir mysteriet oppklart og bakmennene avslørt. Med spenning til siste slutt.

Barnebøker

Cappelen Damm, 2016

Jeg hadde med meg to gode bunker med krimbøker til elevene på en av barneskolene her, og leste litt for å forberede meg.

Det ble Purriot og skimysteriet av Bjørn Rørvik, en grønnsaksvariant av Poirot hvor skigåeren som har mistet skiene sine minner mistenkelig om Petter Northug! Tyven på fjellet av Linn T. Sunne er ei fin og lettlest historie hvor to jenter løser et hverdagsmysterium.  

Kong Grimms hevn av Aleksander Kirkwood Brown er første bok i en ny, flott og morsomt illustrert serie (Edward Rubikons mysterier) om mystiske ting som skjer i en liten, norsk by. Den er støttet av organisasjonen Leser søker bok, og er altså anbefalt som lett lesing. - Visste du at de har et eget boksøk for tilrettelagt litteratur?

Jeg leste også Odd og frostkjempene av Neil Gaiman, et kort norrønt eventyr om en slags Askeladd som overlever møtet med jotnene og hjelper de norrøne gudene. Norrønt er altså in! Gaiman har forresten nettopp gitt ut Norse Mythology, ei bok som nok passer bedre for voksne. Kan komme på leselista.

Alt i alt
April var en variert og fin lesemåned. Det meste leste jeg fort og "gale" igjennom, men noe festet seg. Jeg kommer nok til å huske Brodins noveller (omtalt i første innlegg), for eksempel. Og ungdomsboka Fordi du ser meg. Og Tjenerinnens beretning. Skal jeg se TV-serien? Har du sett den?

Flere av bøkene hadde fortjent flere ord. Jeg håper på å komme inn i en stim etter hvert der jeg kan blogge mer suksessivt, når bøkene er friskt i minnet. Det er da det er gøyest å skrive.

Hva skjer i mai? 
Jeg er inne i en litt rastløs periode, der lite fenger så mye at jeg orker å lese ferdig. Men jeg har vært gjennom tre ungdomsbøker den første uka, fullstendig ulike. Og så har jeg kikket i ei bok jeg kjøpte på flyplassen i Nederland: Why the Dutch are Different.

På jobb i dag ble jeg stående og kikke i Kristian Meisingsets bok Kulturbløffen (2013), hvor han blant annet bekymrer seg for de norske folkebibliotekene, som blir mer og mer kommersielle i bokutvalget. Vi får litterært vurderte bøker fra staten gjennom Norsk kulturfond, men utlånslistene våre ligner til forveksling på salgstoppene i bokhandlene. Hvor er kvalitetslitteraturen og formidlingen av den?
Det pågår prosjekter som hjelper på, men jeg fikk et blaff av personlig (faglig) ansvarsfølelse.

Kanskje jeg dermed plukker ut flere bøker framover som ikke nødvendigvis får så mye omtale andre steder. Vi får se! Gi meg gjerne tips på skjulte skatter.

God lesemåned!

Lesehesten oppsummerer: april (del 1)

Hva skjedde denne måneden?

Den norske Bokklubben, 1982

April var påskeferie med eggmaling, turer ut i terrenget på Sørlandet og - en ekstra minneverdig bokopplevelse: en kveld med privat høytlesning fra gamle eventyr.

Søster og jeg leste fra hver vår bok for hverandre og for mamma og pappa. Jeg hadde Asbjørnsen og Moes eventyrsamling (digitalt tilgjengelig på Bokhylla!), og søster hadde H. C. Andersens samlede. Det ble både klump i halsen og høylytt latter i stua. Vi diskuterte hva som egentlig var forskjellen mellom kunst- og folkeeventyr, det kan være en glidende overgang. Og jammen meg måtte ikke mamma inn på nettet for å sjekke og lese opp den norske versjonen av "Det far gjør, er alltid rett", som hun mente hun hadde hørt ("Gudbrand i Lia").

I ferien fikk jeg også tid til filmquiz; ekstra artig siden laget mitt kom på andreplass! (Her skriver jeg om et par musikkvideoer i den forbindelse.)

Ellers rakk jeg før månedsslutt en tur til Amsterdam og Utrecht sammen med vokalgruppa jeg er med i. Veldig fint! Stakk innom biblioteket i Utrecht; det var sentralt, lyst og luftig, men kanskje litt upersonlig? Jeg koste meg ellers med sykling, synging og god mat og drikke, men også fine prater om for eksempel bøker.

Jeg blogget om...
flere barnebøker, ei ungdomsbok som virkelig gjorde inntrykk og et par ditto voksenromaner. Det var en god bloggemåned!

Bøker lest

Når jeg teller opp, leste jeg 16 bøker i april.

I forbindelse med påsken tok jeg for meg et par krimbøker, nemlig Den stille flokken av Lars Mæhle (ikke så god som Linnés dystre lærdom, som jeg blogget om her) og dalebygd-krimmen Død manns kiste av Ragnhild Kolden.

Tiden, 2016

Ellers fikk jeg med meg Winther i verdens rikeste land av Janne S Drangsholt, ei bok jeg har hørt mye bra om og også likte! Heier masse på Ingrid Winther; hun framstår vel egentlig som den mest likandes og ærlige personen i denne fortellinga. Men også andre personer viser nye sider av seg selv underveis. Det er mye humor, men også en bunn av alvor med ilands-problemer (og førtiårskriser) stilt under lupen.

Bokvennen, 2016

Mørkets fyrstinne og andre historier av Elin Brodin var veldig spesiell. Anbefales!

Brodin har jeg såvidt vært borti før, hun skriver en blanding av magisk realisme og "fabelprosa" (fantasy/sci-fi). (Og grøss?)

Allerede i starten slås den mystiske tonen an:

Jeg kommer fra et annet sted. Om ikke fra en annen verden, så fra et sted der de tror annerledes om verden. Og kan ikke det gå ut på ett? 

I denne første historien, Verdens overgang, møter vi ei jente som kan se ånder og hjelpe dem. Hun føler seg fremmed i sin familie. En slektning på besøk viser interesse for det østlige, men mener at hun vil ha det best i Vesten; hun tar henne med seg til England. Her føler jeg-personen seg også fremmed, som en gjest. Novellen peker på kontrastene mellom materialisme og åndelighet.
Ellers skildres mange slags menneskelige følelser, og av og til filosofiske ideer.

Brodin forteller blant annet om: ei forknytt dame som vinner et millionbeløp og finner en far hun ikke visste om, en i overkant samvittighetsfull tyv og en mann som elsker digre damer og får ønsket sitt oppfylt på en helt annen måte enn ventet. Og i sci-fi og dystopinovellene: en ikke-menneskelig skapning som opplever menneskenes invasjon av en ny planet, ei kvinne som lever i et samfunn der kjærlighet til familien er en genetisk sykdom, og en ny Adam, stadig like ung, i en slags skapelsesfortelling fra fremtiden.  

I denne novellesamlinga er det altså litt av det meste. Mye har en mørk undertone. Noe er vondt å lese. Mye er vakkert. Bittelitt er grotesk. Noe kan kanskje være selvbiografisk? Det meste av Mørkets fyrstinne er helt spiselig, men opp-ned og på siden ut fra vår verden slik den er i dag.

Her finner du del 2 av dette innlegget!

Funkete dansevideoer til inspirasjon (også for lesing)

Mot slutten av filmquizen jeg deltok på i Lyngdal i påsken viste de en YouTube-video der danseklipp fra ulike filmer er satt sammen til Uptown Funk (her er den originale musikkvideoen med Bruno Mars). Den sangen er skummelt fengende. Perfekt å riste løs til når lese- eller skrivøktene blir for lange. Her ser du filmvarianten:




Og a propos Uptown Funk, det fins også en ganske så proff bibliotekparodi. Denne har jeg brukt til "pauseunderholdning" på opplegget jeg har for sjetteklassingene på biblioteket i vår. Verdt å se, og lov å danse til! "Guybrarian" (i rosa) måtte jeg bare google etterpå, han viser seg å være utdannet lærer med kreative interesser. Litt uklart om han har noen annen funksjon i bibliotekverdenen enn å være en veldig kul leselystvekker.