Brev til Victoria

Brev til Victoria av Marcelo Puglia fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget Korall (imprint av Cappelen Damm); det er sjeldent jeg tar imot slike, men forleggeren var så begeistra for boka at jeg tok sjansen. Jeg gjorde boka ferdig på toget hjem fra London-tur.

I boka møter vi først og fremst bloggeren/skribenten Mauricio, som er 40 år, nettopp har blitt pappa og nettopp har fått dødsdommen: svulst på hjernen. Bare noen få måneder igjen å leve. I tillegg blir han sagt opp på jobben, og hvordan skal han da klare å gi familien en økonomisk buffer når han er borte?
Løsninga blir å tjene penger på manusvurdering og bloggskriving; det siste med muligheter for publisering etter hans død. Blogginnleggene får vi ikke lese; men vi får innblikk i Mauricios hemmelige brev til den nyfødte datteren Victoria, og der skriver han også om bloggen. I tillegg til så mye annet som han skulle ha sagt til henne når hun vokser opp.

Ellers får leseren innblikk - av en slags altvitende forteller - i livene til både personene rundt Mauricio og andre bipersoner som etter hvert krysser veier med vår venn.

Korall forlag

Jeg liker idéen om mannen som skriver brev til en datter mens han selv venter på å dø. Brevene er intense, ærlige, og det kommer noen livsbetraktninger som er fine å ta med seg og som en kan nikke til. De henvender seg dels til en framtid som Mauricio aldri vil finne ut av. Det er trist og fint på samme tid.

Når det er sagt, er det tid for noen kritiske kommentarer.

Jeg følte at jeg hadde lest 367 sider med "happy ending" fra Hollywood. Boka appellerer til de store følelsene på en så insisterende måte, den er "større enn livet", og så kommer klisjéene: vi har livredding av kreftsyke barn og gjenfunne fotballstjerne-fedre og lekre og langbeinte og ikke å forglemme styrtrike kineserekskjærester. Hovedpersonen er kjekk og kona vakker og blond (og lager selvfølgelig nydelig mat!). De har rike venner som gjør sitt til at Mauricio får oppfylt sin "bucket list".

Jeg syns også slutten ble for lang og for sentimental. En metaavslutning der fans av bloggen og boka "Brev til Victoria" møter opp ved stranden tretten år senere. Forfatteren insisterer faktisk på at boka til Mauricio og dermed hans egen er livsforandrende, og det er litt risikabelt! 

Men jeg lurer på om dette kan være en roman fra en litterær tradisjon som er litt ekstra sentimental og "større enn livet"? A propos, jeg skjønte aldri hvor handlingen skulle foregå. Gikk jeg glipp av et hint? Jeg ville gjerne visst noe om land eller i det minste verdensdel, det ville hjulpet litt på bildene i hodet og spørsmålene jeg hadde om samfunnet som blir beskrevet. Det jeg vet er at hovedhandlingen foregår i en stor by, med muligheter for utflukter til havet. Forfatter Puglia er uruguayer, men bosatt i Brasil. Navnene er latinske (spanske/ italienske), så kan vi være i Sør-Amerika? Eller Sør-Europa?


Jeg tror også boka kunne tjent på å være bedre redigert, for å blant annet fjerne noen gjentakelser. I virkeligheten gjentar vi oss ofte, så det er forsåvidt realistisk, men i ei bok kan det bli litt frustrerende å lese. Og bihandlingen med Mario, barnehjemsbarnet som blir dataekspert, virker umotivert og passer ikke inn. Kanskje den kunne vært en egen bok? Det virker som om det er en fortelling Puglia kunne brukt mer tid på.

Med disse forbeholdene vil jeg likevel si at boka kan ha sine lesere. Har du lest denne anmeldelsen og vet at du ikke har noe problem med punktene jeg nevnte, kan du gjerne prøve å ta fatt på boka! Uansett vil du kunne få noe ut av deler av den (særlig brevene), om helheten ikke skulle falle i smak. Romanen kommer ut på Korall forlag nå i vår.

En kommentar til oversettelsen: jeg tror at den populære barneboka som Mauricio viser til på side 241, må være En pingles dagbok. Undertittelen heter på norsk Greg Heffleys dagbok.