Svart bakgrunn - gutter og jenter

Gyldendal, 2017

Nå når jeg leser gjennom tidligere blogginnlegg for å mimre om de siste 5 årene av bloggen, finner jeg noen mønstre. Jeg har hatt en del innlegg om det å være jente/ kvinne og eventuelle forskjeller mellom kvinner og menn. Jeg har nok dels valgt bøker - fakta og skjønnlitteratur - som har det som tema, men har også lagt merke til visse trekk i fortellinger jeg har lest.

Dette gjelder ikke minst boka jeg fant i eboktjenesten Ebokbib og lastet ned der: den svenske ungdomsromanen Guttene av Jessica Schiefauer. Jeg ble ferdig med den på en kveld, og den gjorde noe med meg. Jeg skal prøve å sette ord på det. Først et utsnitt fra side 243:

- Har du glemt hvordan det er, hvordan de oppfører seg mot sånne som oss? Har du glemt det? For det kommer aldri, aldri til å forandre seg, uansett hvor gamle vi blir. Ikke så lenge vi ser slik ut.
(...)
- Jeg har ikke glemt det.
Hun så opp på meg.
- Men jeg har ikke tenkt å forakte meg selv bare fordi de gjør det. Jeg har ikke tenkt å la dem vinne.

Etter at boka var ferdiglest satt jeg igjen med inntrykket av en hard verden der forsoning og vennskap mellom kjønnene er umulig, og det eneste fellesskapet og respekten er å finne blant mennesker av samme kjønn. En verden der alt som skjer med deg avhenger av hvilket kjønn du er, eller velger å være. Hvis du da føler deg annerledes enn det du ser i speilet, er du ille ute. 

Fortelleren Kim har to venninner, Momo og Bella, de er alle i starten av puberteten og har begynt å få ekle blikk av guttene. Og ikke bare blikk; særlig Bella med de store formene blir fysisk trakassert og delvis avkledd. Det skjer med flere jenter i byen, det er akkurat som om dette er en naturlov. Kim hater det, hun er redd for guttene og avskyr sin egen svakhet, at hun ikke kan ta igjen og beskytte seg. Hun er også spinkel til jente å være og har overfølsom hud.

Ikke så rart da at det er hun som blir så fascinert av det som så skjer: hun finner en magisk måte å bli gutt på. Å bli sterkere, raskere, tøffere.

Venninnen Bella har et drivhus der hun dyrker en ukjent plante. Den viser seg å inneholde en saft som får venninnene til å skifte kjønn når de drikker den. De blir gutter om natten. Neste morgen har de jentekropper som vanlig.
Alle de tre syns dette er spennende i starten. Men det er bare Kim som fortsetter å synes det er en bra ting å være gutt. Som rett ut sagt blir avhengig av det. De andre to syns det er skummelt. Finner hverandre i et nytt feminint prosjekt. I en følelsesladd scene ser Kim dem utenfra der de sitter og sminker hverandre og øver på "jenteleken".

Kim, hun finner Tony. Han som ser på henne med interesse og nysgjerrighet når hun er gutt, men med dyp avsky når hun er jente. Som gutt får hun være med på de grensesprengende turene hans der de stjeler, bryter seg inn i andres hus, kjører biler i 200 km/t. Så lenge Kim stoler på sin egen nyvunne styrke - og glemmer den sterke tiltrekningen til Tony - går det bra...

Boka er helt klart spennende. En må bare finne ut hvordan det går. Men den er også veldig trist.
Hver eneste jente som opplever trakassering av jevnaldrende gutter er en jente for mye, og det skjer selv i "likestilte land" (som forfatteren forteller i dette engelske intervjuet), men det kan ikke være de guttene som dominerer? Jeg har så lyst til å tro på de ok guttene, de som har en positiv form for maskulinitet, at de ikke blir færre, at de også har makt. Jeg skulle ønske disse var representert i Schiefauers bok, slik som det fins motstemmer til overgriperne i #alfahann (Torbjørn Moen) og Med på leken (Hirsch). Men det er ikke deres historie hun vil fortelle; det ville blitt en annen bok.

Guttene handler om en ungdoms opplevelse av å ikke høre til noe sted uten maske og kostyme og en ny kropp. Å være i konstant fare, å stå i spenn. Men også finne vennskap og til slutt en identitet. 

Boka kom forresten ut som film i 2015 (Pojkarna/ Girls Lost). Her kan du se traileren.