Kaoshjerte etter mitt hjerte

Aschehoug, 2014

Jeg har lest ut Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes, i bloggverdenen bedre kjent som Knirk. Ei huldrebok fra ei oppdikta norsk skogsbygd med en litt ensom og egen sekstenåring som forteller: Minja, som er bestevenn med norskiraneren Josef, som ikke har noen familie utenom en litt flagrende mamma og som elsker å tegne. Og forresten: hun kan rive opp trær med bare nevene, men det bør ingen vite.
Ja, der har du henne.
Eller, nei. Du må lese boka for å bli kjent med henne.

Åpningen, hvor jeg-personen våkner alene og med delvis hukommelsestap, bare med noen brokker av drømmeaktige minner og en panikkartet følelse, fanger inn leseren med en gang. Det er dette mysteriet! Hva har skjedd?

Det at Minja tegner, og at tegneinteressen og –evnen viser seg å ha gått i arv, syns jeg er ekstra fascinerende. Hvor har vi ellers en tegnende helt i norsk ungdomslitteratur? (Skulle gjerne sett tegningene! I det hele kunne jeg godt forestilt meg en grafisk roman av Grimnes’ fortelling.) Og så har du det søte innslaget – hunden Kappi, som jeg nå når jeg har sjekket det vet er brun og hvit, men hele tiden mens jeg leste tenkte jeg på Tintins lille, trofaste og årvåkne terrier. Sukk.

Språket – Minjas fortellerspråk – er enkelt og stort sett konkret, med korte setninger. Av og til, i følelsesmessig sterke situasjoner, poetiske bilder. Måten språket varierer på viser fortellerens ulike sider og stemninger – alt fra det sta og mutte («jeg klarer meg sjæl») til det poetisk romantiske. Det er ingen ting der som skurrer i mine ører (øyne), bortsett fra kanskje engangs-ordet "sjæl", som virker litt bredt inni en ellers jevnt samnorsk tekst. (Men bare glem at jeg skrev det.)

Vennskapet med Josef er Ronja og Birk-aktig sterkt, og selv om en liten stemme i meg lurer på om et slikt heterofilt vennskap går an, insisterer en annen stemme «ja!». Og beskrivelsene av den erotiske lengselen og lysten Minja opplever utenfor vennskapet er fine og intense. De magiske passasjene, på sin side, er nettopp det – magiske – og detaljene i huldredimensjonen blir litt ulne for meg av en eller annen grunn, men resultatet får jeg jo med meg.
Jeg syns slutten er fin, at trådene samles på en god måte, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Minja insisterer på å fortsette å kalle han-du-vet ved navn, selv etter at han er avslørt. Hvorfor det?

Men alt i alt: Lise Grimnes og Kaoshjerte har fortjent å bli nominert til Kulturdepartementets debutantpris (barne- og ungdomslitteratur). Det skjedde i dag. Boka er også nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Flukten fra virkeligheten har en liste over bloggere som har skrevet om boka, her. 

Hvem var Fredrik?

Jeg heter Fredriksen til etternavn. Egentlig, hvis navnet skulle ha noen mening, burde jeg brukt fornavnet til ett av foreldrene mine med -datter etter. Men det gjør jeg ikke, på grunn av en historisk endring av norske navneregler. (Det kunne vært interessant å finne ut mer om sen-navnenes historie en gang!)

Men det går også an å gjøre private undersøkelser. Sånt som en har personlig interesse av å vite. For eksempel: hvem var Fredrik? Han som navnet mitt kommer fra?

Undersøkelsene begynte etter en ettermiddag med familieprat hos tante. Pappa hadde tatt en telefon til fetteren sin som vet litt om farfars Oslo-familie, og etter utveksling av navneopplysninger var jakten i gang. Oldefar (farfars far) hette Ole, det visste vi, men hette oldemor Magnhild eller Bergljot? Se, det var spørsmålet.

Vi fant fram de digitale dupedittene våre og søkte litt her og der, med utgangspunkt i Digitalarkivet, hvor du finner massevis av kilder - kirkebøker, folketellinger, utreiselister til Amerika - noen bare scannet, men mange fulldigitalisert og dermed søkbare.

Og etter søk på "Ole Fredriksen" i folketellinga for Christiania i 1910 fant jeg Ole Martin Fredriksen (f. 1885) med familie: Magnhild Berglodt (kone, fra Solør) og toåringen Ragnar Thorbjørn (sønn). Ragnar var farfars eldste bror. Dette måtte være riktig!
Det stod i folketellinga at Ole Martin var smørarbeider, og det stemte, sa pappa, han jobbet på margarinfabrikk (fabrikken til Mustad, som visstnok var opphav til uttrykket "klin kokos"!) Det stod også at han var født i Nes på Romerike. Det var litt mer overraskende. Så han hadde flyttet dit, og ikke vokst opp i Christiania?

Da jeg kom hjem fortsatte jeg undersøkelsene for å finne ut mer om Ole Martins familie. Han var 25 år i 1910, og det eneste jeg fant i folketellingene fra 1900 var en Ole Fredriksen (15), tjener på garden Finstad nedre i Nes. Men hvem var familien? Folketellingen før dette var allerede i 1865, ti år før Ole Martin ble født. Så hvor kunne han ellers dukke opp?

Det måtte bli kirkebøkene over døpte og fødte. Jeg fant den scanna kirkeboka for Nes i Nes 1885, og lette gjennom sidene med snirklete skrift. Der var Ole Martin, og der... var faktisk Fredrik!

Ole Martin, far Fredrik Gudbrandsen (bosted Vogstadtangen, f. 1858) og mor Oline Olsdtr (bosted Finstadeje, f. 1863). Det står også påskriften "Ug" (ugift).  
Foreldrene var 27 og 22 år gamle da min oldefar ble født, utenfor ekteskap.

Etternavnet Fredriksen begynte altså med at Ole Martins barn ikke overtok farens navn til etternavn, men bestefarens. Og Fredrik var min tippoldefar.

Så fortsetter det... hvem var så Fredrik?

Jeg kan foreløpig bare tippe. Jeg finner nemlig ingen Fredrik Gudbrandsen i Digitalarkivet, bare Fredrik Gulbrandsen (med "l") i folketellinga for Næs i 1865, da han var 8 år gammel. (Det hender nok at navn er skrevet feil i kirkebøkene.) Denne Fredrik var nest yngst av seks barn, og faren Gulbrand Ingebregtsen var husmann på bruket Tangen (tellingskrets Westranden). Kanskje min tippoldefar var husmannsgutt? Kona, kanskje min tippoldemor, hette Sørine Christoffersdatter.

Skal jeg finne det ut sikkert, og finne ut enda mer om forfedrene og -mødrene mine, må jeg nok til bygdebøkene eller gardsfortegnelsene.

Vi får se om letinga etter Fredrik fortsetter!

Lesing for en god sak

I dag er det den internasjonale barnekreftdagen.

Fakta: hvert år dør 40 norske barn av kreft.

Hvordan kan vi hjelpe kreftsyke barn ved å lese?

Line i MoonStar's Bokverden har tatt initiativ til en lesemaraton til inntekt for Barnekreftforeningen. Jeg blir med og har lovet å gi 1 kr per side jeg leser i løpet av dagen.
Her kan du bli med!

Dette innlegget vil bli oppdatert i løpet av dagen etter hvert som jeg leser. 




I går kveld satt jeg og leste første kapittel i noen bøker jeg vurderte å bruke til maratonen. Første kapittel, fordi jeg da har fått god tid til å bli nysgjerrig på resten av fortellingen. Og bøkene jeg til slutt plukket ut hadde alle det til felles at det er et element av spenning. Hva skjer egentlig mellom hovedpersonen og han pensjonisten i Vårt magiske univers, og hva vil anmeldelsen av "evighetsboka" ha å si? Blir venninna avslørt? Hvordan gikk det med atomkrigen i Morgen i aftenlandet, og hvordan overlevde hovedpersonen? Hva skjedde egentlig med de to bestevennene i Tak over Teheran, og hvordan havnet fortelleren på psykiatrisk institusjon?

Jeg får ikke lest alle i dag, så det blir et utvalg uansett. Bøkene er ulike i tone og språk. Noen kjennes lettere å lese enn andre. Vårt magiske univers kjenner jeg blir litt tung; det kan ha med oppsettet av sidene å gjøre (få avsnitt). Morgen i aftenlandet bruker lang tid på forklaring av nåtidssituasjonen og generell filosofering, jeg merker at jeg har vent meg til de moderne dystopienes in medias res-start og blir veldig utålmodig. Men andre kapittel skal starte med dramatikken. Vi får se:)

To bøker jeg allerede hadde bestemt meg for var bok 2 og 3 i Jørn Lier Horsts CLUE-serie, en detektivserie for barn (ca 10-13 år).

Oppdatering klokka 11:05
Jeg har lest ferdig Maltesergåten (157 sider). Spennende! Jeg ser tydelig at Horst er politimann; han er flink til å beskrive det hovedpersonen ser - ned på detaljnivå - og hører, men uten at det blir plagsomt pirkete. Et mysterium blir løst, her mysteriet med en rømt tyv som har røvet en gullsmedleverandør, og vennene Cecilia, Leo, Une og hunden Egon (er sammensetningen inspirert av Fem-bøkene?) finner ut av det ved hjelp av modig detektivarbeid - og litt flaks. I hver bok er det en filosofisk tese eller et tema som tas opp, og i denne andre boka er det tiden. Går den, eller kommer den, og har vi den eller må ta den?
Interessant å tenke på akkurat i dag.

Oppdatering klokka 16:11
Da er Undervannsgåten også ferdig, og jeg har lest Hvit som snø av Salla Simukka. Til sammen 329 sider til. Bok 3 i CLUE-serien var ganske lik toeren, men mysteriet med Cecilias døde mor får flere puslespillbiter på plass. Denne gangen er den filosofiske tesen
den gylne middelvei,
etter Aristoteles, som er gjennomgangstesen. Den er gull!

Simukkas bøker har, akkurat som CLUE-bøkene, et mysterium rundt hovedpersonen som gradvis åpenbares gjennom serien. Vi får vite mer om den eneste personen Limukka har latt komme innpå seg, og i Praha venter en person som hevder å være søsteren hennes - og er med i en streng sekt. Og hun har minner om en venninne eller søster fra hun var liten, men kan hun stole på disse? Limukka kom til byen for å være turist og glemme dramatikken fra forrige eventyr (i Rød som blod), men om ikke lenge tar nysgjerrigheten overhånd. Trangen etter å vite, og å hjelpe.

Innimellom bøkene får jeg rørt litt på meg - gått en tur, støvsugd, og så videre. Kanskje et 3D-puslespill venter. Og et par filmer. En god middag. Og en telefon. Og en eller to bøker til, denne gangen romaner for voksne!

Oppdatering klokka 21:57
Det er flaut å si det: jeg valgte feil roman. Og selv om jeg egentlig skjønte det, la jeg ikke boka vekk og prøvde en annen. Jeg brukte altså cirka en time på Vårt magiske univers, men det ble til at jeg bare bladde ganske raskt og leste litt her og der. Den ble for filosofitung med for lite framdrift og for mange forvirrende tilbakeblikk. Kanskje jeg alt i alt har lest 5 sider.
Men da kan jeg med god samvittighet (!) levere den tilbake til biblioteket i morgen!

Altså har jeg lest til sammen 491 sider i dag. Jeg runder oppover til 500 og gir altså 500 kr til Barnekreftforeningen.

Den største forbrytelsen

Gyldendal, 2014

 

 

Jeg har lest Den største forbrytelsen av Marte Michelet. Ei ny og ettertraktet fagbok om andre verdenskrig som setter særlig fokus på de norske jødenes skjebne, med Oslo-familien Braude i spissen. Nettopp denne familien, med barn som vokste opp i det som den gangen var et Grønland preget av jøder og andre østeuropeiske innvandrere, var fascinerende og dramatisk å følge - helt fra starten i Litauen. Det å få møte enkeltpersoner gjør mye for opplevelsen av ei bok eller en film; tenk på Schindlers liste og skjebnene der!

Ellers sprikte boka litt tematisk, den røde tråden ble tvinnet inn mellom andre tråder - det kom informasjon om norske aktive nazister, europeiske nazistledere, om hvordan den "endelige løsningen" ble tenkt ut etter hvert, og om den grusomme masseutryddingen som skjedde i Øst-Europa før det vi tenker på som Holocaust (gasskamre og arbeidsleire). Det ble mye informasjon og mange inntrykk, og jeg savnet å lære mer om "vanlige nordmenn" som på grunn av redsel, uforstand eller bevisst grusomhet bidro til jødetransporten, slik som i den dramatiske innledningen til boka.

Men: neste gang jeg ser filmen Tante Pose vil jeg tenke med sinne på regissøren som bare lot Harry Braude spille i en tidligere film fordi han ikke visste at han var jøde; og neste gang jeg hører om Hitler vil jeg sannsynligvis tenke "utdanning". Han hadde nemlig klare planer for hvordan utdanningen i de okkuperte områdene skulle være avgrenset til opplæring i nazistenes overlegenhet. Diskriminering og kontroll på alle nivåer av samfunnet. Og på grunn av en slik ideologi ble jøder samlet inn og bortført også i Norge, bare fordi de var jøder.

 

 

Best i 2014 (video)

Lista over omtalte bøker finner du i videoinformasjonen på YouTube.

Og så litt ekstra:




Nyt det!

Baksjå og framsjå: januar

Vinterbilde som du må vri hodet - eller skjermen - for å se riktig.

Første måned i 2015 skal oppsummeres! Her var oppsummeringa for desember 2014.

I januar leste jeg 17 bøker. Jeg blogga om tre ungdomsbøker, en samisk fantasy, Samlagets nye lettlestsatsing og biografien om Hovland.
Her kommer noen ord om bøkene jeg ikke rakk å blogge om:

• 2 romaner av Ragnar Hovland; den ene en kultbok fra 80-tallet (Sveve over vatna) og den andre en nyere roadmovie-/dagboksroman om kreft (Ei vinterreise). Det var særlig disse to jeg fikk lyst til å lese etter biografien, og jeg ble ikke skuffet. (Påskrift neste dag: En roman som kan bruke bilder som "dei rette orda sat for seg sjølve på ein stemningsfull kafe, skåla og drakk og hadde det strålande med kvarandre" må vel bli en kultbok?)

• Nesten frelst av Sigvart Dagsland; boka ønsket jeg meg og fikk til jul. Den er ført i pennen av Olaug Nilssen, som er en tydelig og personlig forteller i boka. Hun og hovedpersonen (og andre intervjuede personer) kommer inn på flere tema, men under det meste ligger Nilssens spørsmål: er Sigvart egentlig kristen? Han vil iallfall ikke bli kalt "kristen artist".

• Kunsten å snakke sammen av Hans Olav Brenner. Her ble jeg dessverre ikke underholdt; Brenner kom med for mye intervjureferat og for lite hverdagslig samtaleteknikk ut fra mine forventninger. Kanskje mest interessant for journalister? 

• Den største forbrytelsen av Marte Michelet. Denne hadde jeg så mye å skrive om at det kommer et eget innlegg! 

 

• En kjetters bekjennelser av Arnulf Øverland. Fant dette tynne heftet i ei bokhylle i Sandnes og leste den på senga i "age og andakt". En gang i tiden så jeg på Øverland som en dyktig dikter, men - akkurat - en kjetter. Farlig. Men han kommer ikke bare med kritikk mot kristendommen; han argumenterer for hvordan et gudløst liv også kan være et rikt og moralsk liv. Og avslutter med ordene: 

• Mørke og Ild av Angie Sage. Slutten av Septimus Heap-serien! Den har fått mindre omtale enn den fortjener. Og likevel skal jeg rett og slett bare henvise til Annas blogginnlegg og mitt første møte med serien ellers si: en verdig avslutning. Dette er en magisk bokserie som er noe for seg selv, som passer for både små og store eventyrelskere. I Mørke (som jeg til min beskjemmelse ser at jeg har lest før) blir selve Borgen invadert av Mørket (som er en slags personlig ondskap i bøkene), og Septimus må inn i det mørkeste av det Mørke for å befri spøkelset Alfred. I Ild samles alle trådene, alle personene møtes, og noen må tilbake til tidligere kjente, magiske steder. Når jeg leser om Septimus & co ønsker jeg nesten at jeg levde i en magisk verden. Kakaokodenøkler ville for eksempel vært deilig nu om dagan.   

Cappelen Damm, 2013

• Fangirl av Rainbow Rowell. Får jeg kalle denne den ultimate kjærlighetshistorien for kvinnelige nerder? Den stiller viktige spørsmål som: hvem er jeg, og hvem vil du at jeg skal være? (Og skal jeg bry meg om det?) Storkoste meg, både med hovedhistorien om Cath, som syns det er skummelt å begynne på college og helst vil gjemme seg i hulen sin, og passasjene fra fanfic-historien hun skriver om trollmannen Simon Snow (som i hennes fanfic er homofil). Søsterkjærlighet og -rivalisering, sorg, den første forelskelsen og de første store skuffelsene - det har Rowell lagd en god historie av. Noen vil si den er litt rosa. Men jeg syns den er helt ok.

• Nemi - du kommer ikke til å angre av Lise Myhre. Jeg trenger vel ikke si noe mer om denne?:) Den offisielle hjemmesida til Nemi finner du forresten her.

• Totales wipeout i Atlant av Jon Ewo. Jeg så Ewo på NBBK i Stavanger tidligere i uka, og lurte på om jeg skulle spørre ham om hvordan en skal uttale det første ordet i tittelen. Og si at jeg likte boka når jeg kom inn i den ekstreme slangbruken i språket (visstnok typisk skatespråk, ifølge en kommentar til Bokmerker-anmeldelsen. Og den som leser epilogen får forklaring på ordene). Men jeg gjorde det ikke. Dette er uansett noe så originalt som en fortelling om en brettsurfende og dresskledd (!) engel i Jahves (Guds) nærmeste krets som må besøke Atlant - vår verden - for å forberede seg på en stor oppgave. Glimtene av Atlant/ Tellus er fra ei dystopisk framtid, i ulike tidsaldre.  

Cappelen Damm, 2014

• I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Dystopi som tar utgangspunkt i en virkelig bakterie, en bakterie som lever i mange av oss, men som i enkelte dyr har ført til voldelig galskap. Mostue tenker seg at en slik galskapsepidemi starter blant mennesker i Japan og så sakte, men sikkert sprer seg til Vesten - og Norge. Hva gjør menneskene da? For eksempel tenåringen Brage. Det blir skremmende. Blodig. Og det fortsetter etter hvert i serien Brages historie.

• I sjuende himmel - not! av Mari Kjetun. Barnebok, målgruppe cirka mellomtrinnet, om Lind som har mistet venninna si Hilde til "fienden" Britt over sommeren. Typisk, og dessverre stadig aktuell, tematikk i bøker med jenter i hovedrollen! Lind er ei jente som interesserer seg for mange ting (minner litt om Pym Petterson og særlig Astrid Baros), med ei kjærlig mor som hun skammer seg over, ei overlegen storesøster og altså ingen bestevenn. Hun er en nerd som ikke vil være en freak, og kanskje det hjelper å komme på forelsketlista til klassens mest populære gutt, Leo? Det klarer hun faktisk! Men kan en bygge et kjæresteforhold - og venninneforhold - på løgner?   

Jeg regner jo med at det blir en Best i 2015-video også. Kunne noen bøker passet inn der?
Råta, som fantasyfortsettelse? En av biografiene, som beste fagbok? Totales wipeout, som mest spesielle bok? Og Mostue skårer høyt på spenning/ ungdomsbok.

Hva skjer så i februar?

• jeg har altså vært på Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger. Det var litt av en opplevelse og matnyttig både for lesehesten og barnebibliotekaren (og bloggeren. Traff jo Moonstar-Line der!). Bokformidlere, lærere, forfattere, illustratører og forskere samlet i en herlig røre, i et stort og fint bibliotek, Sølvberget. Les gjerne Lesebabbel-Elis inspirerte innlegg fra konferansen!  
• bokvideoen er ferdig innspilt med nisselue, og rett rundt hjørnet.
• jeg har allerede hatt flere spennende og interessante bokopplevelser som jeg vil dele senere. Har ingen lesemål for året; det måtte i så fall være (gulp) å lese færre bøker... 

God februar måned!  

Hva leser jeg nå?

Jeg leser masse for tida. Her er noen raske ord og sitater fra ungdomsbøker jeg er ferdig med (dvs., de er ferdigleste; noen blir jeg fortere ferdig med i tankene enn andre):

Orkana, 2014

1. En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok av Sherman Alexie.

"Hun kan fremdeles bli forfatter," sa jeg. "Det er aldri for sent å forandre livet sitt."
Jeg brakk meg nesten da jeg sa det. Det er alltid for sent å forandre livet sitt. Man får aldri sjansen til å forandre livet sitt, punktum.(s. 48)

Hadde hørt godord om den engelske utgaven av denne ungdomsboka; nå på norsk. Kan dette være "Pingles dagbok" fra indianerreservat, tro? (Litt for enkel merkelapp, hvis en skal tro Bjørn Veen.) Det er iallfall lettlest og med friske svart-hvitt-tegninger; selv om det fins flere følelser og dypere bunn enn i Kinneys bøker. Settingen utfordrer ingen av mine fordommer mot livet i indianerreservat (dessverre), men gutten med det lyse (vann)hodet, basketballteft og ett ben i hver leir var både spesiell og likandes.
Boka har forresten akkurat såpass direkte/ tøff temamessig og språklig at den er bannlyst på enkelte amerikanske skoler. Akkurat som Neil Gaiman spådde. - Når jeg tenker meg om, er kanskje ikke hele USA heller klare for skyldfølelse for måten hvite innvandrere har behandlet og behandler urinnvånerne på?

2. Råta av Siri Pettersen (serie: Ravneringene).

Brått ble hun overveldet av skam. 
"Vi trodde ikke... Vi har sagt at du ikke finnes! Du var ikke der? Hvorfor var du ikke der? Seeren finnes ikke!"
Han satte seg på huk foran henne, og la hodet på skakke. 
"Sjekk en gang til." 
(s. 108)

Gyldendal, 2014

Da jeg var ferdig med denne boka skrev jeg på postit-lappen utenpå:

Utrolig. 

Sånn føltes det. Og jeg burde egentlig skrevet et eget innlegg her. (Det har andre gjort, blant andre Julies bokbabbel (begeistra) og Ellikens bokhylle (litt skuffa).
Andreboka om halelause Hirka og opprøreren Rime (les første bok først!) er actionfylt fra første side, og tøff. Mørkere enn jeg hadde tenkt før jeg begynte å lese, og både på grunn av den nye settingen (vår tids York) og introduseringen av nye (blodige!) skapninger ganske annerledes enn Odinsbarn. Sjangeren blir nesten mer overnaturlig thriller enn fantasy. Vi får overraskende avsløringer og nyanser av grått; vi vet ikke hvem vi kan stole på. Myter fra førsteboka blir til virkelighet; grusom virkelighet, og hovedpersonen er blandet inn i det mer enn hun aner og ønsker.   

3. Blodrød vei av Moira Young (serie: Dustlands).

Gyldendal, 2011

Sånn! roper Lugh. Sånn skal det være! Det kommer til å hjelpe! Nå kommer nok det forbanna regnet, skal du se!
Han sparker til pappas nyfeide sirkel så støvet flyr. Så stikker han en finger hardt inn i brystet på pappa. 
Nå må du våkne, gamlefar! Du lever i en drøm! Regnet kommer aldri! Dette helveteshølet dør langsomt ut, og vi kommer åsså til å dø ut hvis vi blir her. Og veit du hva? Jeg holder ikke ut lenger! Jeg drar min vei!
Jeg visste at dette ville skje, sier pappa. Stjernene fortalte meg at du var ulykkelig, gutten min. 
(s. 21)

Dette var ei bok jeg lenge hadde planlagt å lese, etter å ha lest inspirerte rykter i bloggverdenen, for eksempel hos Flukten fra virkeligheten. Og jeg ble ikke skuffet! Denne postapokalyptiske boka fra en sandfylt og analfabetisk verden fascinerer.

Fortelleren Saba er omtrent så elskelig og menneskekjær som Katniss (altså ikke så veldig), men utvikler etter hvert, når den elskede og sterke tvillingbroren forsvinner, en sterk ansvarsfølelse og kjærlighet til også lillesøster og andre rundt seg. Og lillesøster imponerer og blir mer enn en irriterende attpåklatt; alle vokser og overrasker. Søsknene hører sammen, de skal passe på hverandre uansett. Men Lugh er borte vekk; Saba og Emmi blir slaver i en by, Saba innelåst og bare sluppet ut for å kjempe på liv og død. De må finne en måte å flykte på. Det er dramatisk. Actionfylt.

Det kommer også en kjekk og mystisk mann inn i handlinga. En som får Sabas halssmykke til å brenne. Men han er bare en av flere venner, iallfall i førsteboka.

Språket er muntlig; stavemåten følger ofte uttalen (for eksempel "åsså"). Det tok litt tid å venne seg til, men så ble det underordna spenninga og mysteriet.  

Samisk ungdomsbok - for hvilken verden?

Siden det er samefolkets dag i dag poster jeg et innlegg om ei bok jeg leste ferdig nylig, Mellom verdener av Maret Anne Sara. Innlegget inneholder noen generelle betraktninger om boka ut fra tanker jeg har om samisk litteratur.

DAT forlag, 2014

- Lemme, hvor er du?
Sanne som vanligvis var en skøyeraktig tøffing, var nå redd. Stemmen sprakk nesten (...)
- Her er jeg, hvisket Lemme med skjelvende stemme. Sanne løftet hodet mot stemmen og møtte blikket til en skjelvende ungbukk som sto innerst ved gjerdet.
(s. 49)

Dette er en samisk mytisk spenningsroman for ungdom, nå oversatt til norsk (originalen kom i 2013). To bøker har kommet ut i serien på nordsamisk.

Litt om handlinga: Vi følger et søskenpar, storebror Lemme og lillesøster Sanne, som en dag blir omskapt til reinsdyr og forsvinner fra vår virkelighet. Her møter de både truende reinsjegere som vil fange dem, en mørk tåke som vil overmanne dem og en mystisk gammel noade (viskvinne) som de ikke vet om de kan stole på. I vår verden leter foreldrene, særlig faren, fortvilt etter dem.

Så de generelle betraktningene.
Det er en skrikende mangel på samiske bøker for ungdommer; dette er selvfølgelig verst for de som trenger litterære forbilder fra sin kultur og på sitt språk, men også for "norskkulturelle" som trenger litt ny samisk input. For hva vet "vi" om samene? De holder seg vel i kalde og tynt befolkede områder, helst på vidda, gjør de ikke det da? De joiker og kjører med scootere, og de driver med reinsdyr, og religionen deres er en naturreligion. Og de har blitt undertrykt språklig og religiøst og har måttet arbeide hardt for å ta vare på sin egen kultur.
Og dette finner leseren spor av i Mellom verdener -  så det er tydelig at forfatteren ønsker å sette fokus på samisk kultur og tradisjonelle samiske verdier. Hovedpersonene er moderne ungdommer, og de er troverdige nok (minusfaktor: høytidelig språk i spesielle situasjoner), men...

Fokuset på det tradisjonelt samiske er fint, det er bare det at det er det jeg ventet meg. Og jeg hadde lyst til å bli overrasket. Det eneste som egentlig overrasket meg var vrien med å la ungdommene bli til dyr (reinsdyr), med all den uroen og forviklingene som følger med. Forfatteren kunne med fordel ha utforska dette mer også! 
Ellers er det virkelig spennende til tider, særlig i scenene med utburden (spøkelsesunge) som må galdres vekk. Hele situasjonen hvor søsknene er fanget i en fremmed mellomverden med en voksende mørk tåke gir litt grøsninger. Men originalitet, da!

Ville jeg så at Sara skulle finne opp en helt ny mytologi i et samisk miljø? Eller skrive om ungdomsopplevelser som ikke er spesifikt samiske, bare skrevet om på samisk og/eller i et miljø en får høre er samisk? Kanskje! For det samiske språket er også viktig, og også samiske ungdommer som ikke er reindriftssamer burde få nye, spennende ungdomsbøker på sitt språk.

Spørsmålet er kanskje: for samer som lever "mellom verdener", hvilken verden skal en velge?

Barnebokkritikk skrev om boka i forbindelse med at den ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.

Samisk bibliografi ble lansert i dag, her kan du se oversikten over barne- og ungdomsbøkene.