En smakebit på søndag: Oryx og Crake

I dag prøvde jeg å begynne på Anna. En fabel om jordens klima av Jostein Gaarder, en ny ungdomsroman om miljø, eller skal vi si ei faktabok om miljøvern med enkelte innslag av skjønnlitteratur? Det ble såpass mye fakta og såpass lite sammenheng i selve rammefortellinga - og såpass mange gammeldagse uttrykk i det som faktisk er ment som en framtidsroman - at jeg la boka vekk, dessverre.

Norsk utgave:
Aschehoug, 2003

Smakebiten på denne søndagen (konsept fra bloggen Flukten fra virkeligheten, finn flere her!) er dermed hentet fra en annen bok som jeg har begynt på, Oryx og Crake av Margaret Atwood. Denne handler også om ei (forhåpentligvis uaktuell) framtid, men har en enda dystrere stemning, og jeg kjenner jeg er litt redd for hva som kan stå på neste side. Genmanipulering (og kanskje noe annet, jeg vet ikke helt ennå) har i bokens "nåtid" gjort verden til et øde og ugjenkjennelig sted. Her fra side 110, hvor uteliggeren Snømann har skremt de vitebegjærlige barna med at de kan bli "toast" hvis de stiller for mange spørsmål:

"Hva er toast?" sier Snømann til seg selv, da de har løpt av sted. Toast er når man tar et stykke brød - Hva er brød? Brød er når man tar litt mel - Hva er mel? Vi dropper det, det er for vanskelig. Brød er noe man kan spise, laget av en oppmalt plante og formet som en stein. Man steker det... Vi ber, si oss hvorfor du steker det? Hvorfor kan du ikke bare spise planten? Vi hopper over det. - Følg med. Man steker det, og så deler man det opp i skiver, og så legger man en skive i brødristeren, som er en metallboks som varmes opp med elektrisitet - Hva er elektrisitet? (...) 
"Glem det," sier Snømann. "Vi prøver igjen." Toast var en meningsløs oppfinnelse fra Den mørke middelalder. Toast var et torturredskap som fikk alle som ble utsatt for det, til i verbal form å gulpe opp alle syndene og forbrytelsene de hadde begått i hele sitt liv.

 Jeg fikk plutselig lyst til å kjøpe meg en brødrister.

Dikt: Du er du

Du er du
Det er ikkje deg du ser i spegelen

Du er svak
Ikkje la det tynge deg

Du er sterk
Ikkje la det blåse deg opp

Du er du
slik som eg er eg.

Synne 2005

Smakebiter på søndag: Flink pike og "flink gutt"

Konseptet En smakebit på søndag stemmer fra bloggen Flukten fra virkeligheten; her kan du finne flere smakebiter.

Jeg har lest to bøker parallelt, er ferdig med dem og kommer her med sitat fra begge.

Cappelen Damm, 2011

Flink pike: en seksuell biografi av Ingrid Marie Tryborg

Jeg blir sittende oppe helt til tre om natta, for minst 20 gutter tar kontakt og lurer på hvem jeg er. De spør hva jeg har tenkt å bruke friåret mitt til, og de skriver at de lo godt da de så kallenavnet mitt. Det føles som om jeg plutselig står på en scene og kjenner beundrende blikk fra alle-gutter-i-Norge.no, selv om stemmen i hodet mitt sier at jeg ikke fortjener så mye oppmerksomhet. Bare en håndfull gutter har vist interesse for meg i det virkelige liv, så hvorfor liker plutselig så mange meg på nettet?
Er det fordi de ikke har sett kroppen min?
(s. 174)

Jenter og gutter, kvinner og menn: les denne! Vi har alle godt av å tenke igjennom hva vi egentlig viser av oss selv til verden, hvilke forventninger vi tror andre har eller bør ha til oss, og hvorfor vi sjeldent tør å være oss selv og innrømme at vi ikke er perfekte. Mange blir "flinke piker". A propos det sexy omslaget: dette er ikke ei erotisk bok, den er ærlig, utleverende (litt som Knausgård), litt flau og framfor alt viktig. Mener jeg. Forfatteren er bloggeren bak de tre frekke jentene i bloggen Flinke Piker (nå nedlagt. Altså bloggen).
Kasiopeiia har skrevet mer om boka her.



Cappelen Damm, 2013

Artemis Fowl og den siste vokter av Eoin Colfer

Caballine løftet opp en eske med sløyfe fra det lave bordet. "Mens jeg venter på deg, skal jeg åpne denne nydelige gaven som noen har sendt meg, din romantiske kentaur."
I laben kjente Folen et stikk av sjalusi. En gave? Hvem kunne ha sendt en gave? Sjalusien vek fort plassen for engstelse. Dette var tross alt dagen for Opal Kobais store hevn, og det var ingen feen hatet mer enn ham.
Ikke åpne den, tastet han raskt. Jeg har ikke sendt den, og det skjer mye ille nå.
Men Caballine behøvde ikke å åpne esken, for den var både tids- og DNA-kodet, og så fort hun rørte ved den, skannet omnisensoren på siden av esken fingeren hennes slik at åpningsmekanismen begynte å dure.
(s. 202)

Her er siste bok i serien om ungdomsgeniet Artemis Fowl (eks-ungdomsforbrytergeni), alvekapteinen Kristornia Kortt og deres venner og fiender. Jeg syns vi har fått en verdig avslutning på denne irske fantasyserien med teknisk tilsnitt! Menneskene står i fare for å bli utslettet av en maktgal alv som vil slippe løs en urkraft, men det er vel pytt, pytt for Artemis og co? Spenning, humor og faktisk også litt å tenke på.
Her skrev jeg noen ord om forrige bok i serien.

Vpbi-bunka: Noe å tenke på, del 2

Her er del 1 av dette innlegget.

5. Opptegnelser fra Jerusalem av Guy Delisle


Hvorfor valgte jeg å lese denne? Jeg liker grafiske romaner, og jeg syns temaet er interessant - selv om jeg velger å ikke ta stilling mer enn nødvendig til sidene i den israelsk-palestinske konflikten.

Fikk jeg noe?  Jeg fikk en personlig og dokumentarisk, litt trist og av og til lattervekkende fortelling om en "vestlig" mann i møte med en fremmed og til tider bisarr verden. Det bisarre gjaldt stort sett konkrete problemer som oppstod på grunn av fiendskapen mellom de ulike grupperingene i byen og landet (eller vrangskap, hvis en skal være snill). Delisle bodde i Beit Hanina i Øst-Jerusalem mens kona jobbet for Leger uten grenser i Gaza, og måtte for eksempel planlegge nøye hvilke transportmidler han skulle ta i hvilke kvarterer og hvilke butikker det gikk an å handle i. Gikk det an å få barnet til å sove i god tid før de muslimske bønneropene? Og skulle han kalle seg selv for kristen i møte med en religiøs israeler, selv om han egentlig var ateist? Leser gjerne denne boka igjen!

6. Rettsnotater: 22. juli-rettssaken, Oslo tinghus 2012 av Kristopher Schau



No Comprendo Press



Hvorfor valgte jeg å lese denne? Jeg liker ikke musikeren og "forfalls-kunstneren" Kristopher Schau, men fordi jeg har hørt om boka han skrev om gjesteløse begravelser (På vegne av venner), fikk jeg lyst til å se mer av hans dypt seriøse side! I tillegg lurte jeg på om jeg ikke var helt ferdig med 22. juli. Artiklene skrev Schau opprinnelig for Morgenbladet, og boka plusser på en kommentar. 

Fikk jeg noe? Ja! Jeg syns det er fint at Schau i starten nettopp tar tak i motforestillingene jeg (og flere med meg) har mot ham, sier han er stolt av det han har gjort, men understreker at han i denne situasjonen gjør noe annet og håper det "bråkete/idiotiske" ikke vil skygge for tilstedeværelsen hans i rettssaken. Og slik fortsetter han gjennom boka, på en personlig måte uten å være selvopptatt, respektfull og samtidig med mot til å stille spørsmål. Hva slags reaksjoner opplevde han selv i Breiviks nærhet? Hvordan var det å være en av flere journalister, å ha en tilbaketrukket oppgave og samtidig være full av følelser? Ei flott bok. Også så tynn! Sier masse med få ord.


7. Spranget av Heidi Sævareid

Omnipax, 2013

Hvorfor valgte jeg å lese denne?Jeg hadde lest en anmeldelse på barnebokkritikk.no, og ble veldig nysgjerrig. Spesielt siden forfatteren har bakgrunn fra Filadelfia (pinsevennene) i Kristiansand og boka er inspirert av dette.

Fikk jeg noe? Ja, jeg fikk ei fortelling om en tenåring som blir med i ei karismatisk menighet, får vite at hun kan bruke evnene sine der til tjeneste for Gud, men snart må gå på akkord med det hun selv kjenner at hun vil. Hun prøver kort sagt å være kristen, men får det ikke til. Presset blir for stort både innenfra menigheten, fra ikke-kristne som gjør narr, og fra hennes egen tvil om det hun lærer i menigheten.  Hun ønsker å leve helt, og hun kjenner seg såret av en venn som har den samme tvilen, men lar seg drive med strømmen og ikke tar et aktivt oppgjør. Interessant og sterkt.

8. Rose av Gry Espedal

Gyldendal, 2008

Hvorfor valgte jeg å lese denne? I barndommen min var Rosemarie Köhn biskopen på villspor. Ikke bare var hun kvinnelig prest og biskop, hun hjalp lesbiske til å bli prester i Kirken. Jeg tenkte aldri på henne som menneske. I forbindelse med en nært forestående oppgave som jeg ikke kan si noe mer om, fant jeg ut at jeg trengte og ville vite mer om Köhn.

Fikk jeg noe? Ja. Jeg fikk møte mennesket Rose, den tysknorske jenta som måtte flykte fra krigen og ikke fikk vokse opp med faren sin, men kanskje først og fremst presten og biskopen, hennes liv og kamper og tanker. Av og til tenkte jeg med meg selv: "hvordan kunne hun tolke Bibelen så langt?" eller "er det en oppgave for en prest, da?", slik som jeg visste jeg ville tenke. Og kanskje det er greit nok å la disse fordommene være og bare prøve å gløtte litt inn i en annen verden. Hva slags prester og hva slags mennesker trenger vi i Norge i dag, tro?   

Vpbi-bunka: Noe å tenke på, del 1

For anledningen - når ventepåblogginnleggbunka har blitt stor (og en 2-3 måneder gammel) - velger jeg å dele den inn i to: tenke-bøker og oppleve-bøker. Det er ei veldig grov inndeling, og flere av bøkene passer helt klart inn i begge leire, men slik har jeg valgt.

Dette innlegget er viet tenke-bøkene. Jeg leste dem først og fremst for å få innsikt i en sak, og de gav meg mer eller mindre av denne innsikten.

(Merk: Flere av bøkene (spesielt del 2 av dette innlegget) tangerer temaet på min andre blogg, og der kan du lese om bøker som var viktige for min prosess.)

1. Noe å tro på: en filosofs tanker om tro i vår tid av Henrik Syse

Cappelen Damm, 2011

Hvorfor valgte jeg å lese denne? Fordi tittelen virket interessant, og jeg lurte på om en kristen filosof ville kunne gi meg gode argumenter for gudstro. Ikke fordi jeg ønsket å få en slik tro igjen. Bare av nysgjerrighet.

Fikk jeg noe? Vel. Jeg kan ikke huske noen gode argumenter for gudstro. Selv om Syse prøver å se på religion i en større sammenheng, er boka et tydelig forsøk på kristent trosforsvar (det sier han også i forordet) - men et litt rotete og etter mitt syn dårlig forsvar. Boka vil ganske sikkert føles fremmed for mennesker som ikke har noe forhold til kristen tro; kanskje den først og fremst er for kristne som vil diskutere med ikke-kristne? Dessverre for dem syns jeg ikke de får god ammunisjon her.


2. Åpent sinn eller høl i hue? av Asbjørn Dyrendal m.fl.

Humanist forlag, 2006

Hvorfor valgte jeg å lese denne? Det er mye rart vi mennesker kan tro på. Jeg har tidligere lest boka Skepsis fra samme forlag, og syntes den var interessant. Ellers må jeg innrømme at særlig setninga "Hva har Harry Potter til felles med norsk heksetradisjon?" på baksiden av denne fanget min interesse.

Fikk jeg noe? Ja! Det som fenget meg mest var nok Bjørn Are Davidsens artikkel om røverhistorien bak Hellig blod, hellig gral, som inspirerte den mer kjente Da Vinci-koden. Ellers leste jeg om (tidligere) bruk av søkevinkler (en slags ønskekvister) i Røde Kors, Holocaust-fornektelse og andre ikke veldig koselige fenomener.




3. Religion for Atheists av Alain de Botton



Penguin, 2013

Hvorfor valgte jeg å lese denne? Jeg var på en flyplass og trengte lesestoff, og denne tittelen slo mot meg. Boka så lettlest og interessant ut. Mange tror at ateister er religionsfiendtlige (og noen er også det), men her var det en forfatter som prøvde å bygge broer - det likte jeg. Jeg var også spent på om jeg som ekskristen ville få hjelp til å dekke behov som religionen dekket tidligere.

Fikk jeg noe? Ja! Her var det mange interessante ideer. Selv om en ikke tror på religiøse doktriner, kan en "stjele" elementer fra religion, for eksempel:

• kjærligheten til vakker arkitektur
• kunst som har en mening (ikke "kunst for kunstens skyld")
• utdanning som virkelig gjør oss til bedre mennesker
• fellesskap som setter en ramme rundt livet 
• "reklame" som ikke får oss til å kjøpe mer, men til å tenke oss om. 

Jeg er ikke veldig oppdatert på ateistiske teorier, men skjønner at de Botton her sannsynligvis tråkker på tærne til de aller mest anti-religiøse meningsfellene sine. Det bør han få lov til, syns jeg. I videoen under kan du høre forfatteren tale på en TED-konferanse.




4. Bortsendt av Berit Dahl

Berit Dahl.
Universitetsforlaget, 1990

Hvorfor valgte jeg å lese denne? Misjonærbarna var, da jeg vokste opp, barna til de norske misjonærene som jobbet i misjonslandene vi fikk rapporter fra i misjonsbladene. Jeg fikk nok lese fortellinger om hvordan det var å vokse opp som norskfødt i et annet land, og det var eksotisk, men fort glemt. I voksen alder har jeg blitt kjent med flere tidligere misjonærbarn, og jeg fant denne boka, som skulle være ei personlig og sterk fortelling/debattbok om temaet "trekulturelle barn".

Fikk jeg noe? Ja! Dahl tar utgangspunkt i sin egen oppvekst som misjonær- og internatbarn i Madagaskar på 50-tallet, og skriver både lettlest og sterkt om sine egne minner, i tillegg til mer faktabaserte kapitler. Kari Grasmo, som har en lignende forhistorie fra Japan, har illustrert og skrevet korte tekster til en del av boka. Det var rørende. Jeg hadde hele tiden i bakhodet at misjonærbarnas bakgrunner er forskjellige, men vet at det fins de som har strevd mye. Identitet og tilhørighet er viktige stikkord. Misjonærbarnas situasjon har heldigvis vært i fokus i misjonsorganisasjonene siden boka ble skrevet, og det ser ut til at dette fokuset hjelper.

Baksjå og framsjå: april

Tida går! Hørt det før? Det er tid for oppsummering av april her på Lesehest-bloggen. Her er oppsummeringa av mars.

Lesehest-heksa har farga håret selv for første gang.
Interessant for de spesielt interesserte.

19 innlegg i april i fjor. 6 innlegg i samme måned i år. Hm.
Mye å tenke på (bil, for eksempel). Forkjølelse som gjør det mer behagelig å lese enn å skrive (jeg rakk faktisk å lese 21 bøker!). Det fins mange grunner en kunne gitt for en innleggsstatistikk som ser flau ut mot fjorårets. Men jeg har mest sannsynlig ingen lesere som depper hvis det går for lang tid uten et innlegg, så jeg stopper unnskyldningene her. Jeg blogger når jeg har lyst og overskudd! Og fjoråret var jo skremmende aktivt, eller hur?

 De fem innleggene som ikke var baksjå/framsjå handlet om: 

• oppdatering av"er nynorsk kult"-debatten
• referat fra skrivekurs med Alf Kjetil Walgermo
• generelle betraktninger rundt bibliotekarens dårlige samvittighet. Innlegget ble lest av selveste kulturministeren, det er jo kjekt å lese på Twitter:) Siden vi nå har fått forslag til ny boklov (Dagbladet har bl.a. skrevet om den) og til en ny folkebiblioteklov (ikke alle er fornøyde, blant andre ikke Norsk Bibliotekforening) er hun ekstra obs på dette temaet, vi smir mens jernet er varmt.
• barnebøker jeg har lest - månedens bokomtale-innlegg!
• en sjarmerende diktskatt fra bibliotekmagasinet

Hva leste jeg i april?

 

• en grafisk roman med handling fra Jerusalem (innlegg på vei, med omtale av flere "tenke-bøker")
• en annen magasin-skatt inspirert av de amerikanske sex-rapportene på 50-tallet; en typisk sosialrealistisk roman
• en finsk roman jeg har tenkt på å lese LENGE, som var mer spesiell enn jeg forventa og som jeg håper å skrive mer om
• Kristopher Schaus funderinger rundt 22.juli-rettssaken
• ei bok om tredjekultur-barna fra Norge, med personlige fortellinger fra to misjonærbarn
• ei skeptiker-debattbok om alt fra Harry Potter til ønskekvister (her skrev jeg om den nyeste) 
• et kristentfilosofisk forsøk på trosforsvar
• biografien om Norges første kvinnelige biskop
• en kjempespennende dystopi med spilltema, kan ligne litt på Erebos, men en anelse mer dyster. Likte den, kommer nok innlegg her også!
• en nynorsk ungdomsroman om en gutt som prøver å finne ut hvem faren var, og finner ut mer om seg selv. Blir spenning også her.
• andre bok i serien "Sirkelen", engasjerende på iallfall en måte
• seks barnebøker jeg ikke omtalte, blant dem ei søt bildebok som heter Venner.

Kan noen av disse bøkene kjempe om å bli med i Best i 2013-videoen?
Kanskje Real Player One, som beste spenningsroman? Eller Rettsnotater, som beste essaybok? Ellers var det mye som var verdt å lese, men som ikke når helt opp på best-lista.
Forresten, kanskje jeg finner en kandidat til Bokbloggerprisen for norske bøker (Bokelskerinnen skriver om den her)? Jeg har så vidt jeg vet ikke lest ei bok utgitt i 2013 av en norsk forfatter, men det kan komme.

Når det gjelder lesemålet krim har jeg fremdeles bare 2 av 10. Men det er tross alt 7 måneder igjen av året!

 

Framsjå - mai
Nå når våren er på full fart inn i Hallingdal (ha, ha) er jeg nettopp ferdig med første bok i Kodeknekker-serien (jamfør surt innlegg), og er halvveis ute i siste Artemis Fowl-bok. Jeg har også rukket å lese Kunsten å høre hjerteslag; nydelig roman fra Burma. Inspirert av biografien om Rosemarie Köhn har jeg begynt på Håpstreet, som er ei slags andaktsbok (den bør dermed leses litt etter litt). Ellers har jeg bare tre bøker lånt fra biblioteket som jeg ikke har begynt på (to av disse er romaner jeg har store forventninger til). Det er ventepåblogginnlegg-bunka som er stor. Det skal jeg straks gjøre noe med! Sier vi.

En småsur anmeldelse: De tre utvalgte

Cappelen Damm, 2012

Jeg liker ikke å slakte bøker. Når jeg har lest ei bok jeg irriterer meg over får jeg lyst til å bare glemme den og arkivere den mentalt under "bøker jeg ikke vil anbefale i jobben", men denne gangen har jeg lyst til å skrive noen ord om De tre utvalgte av H.L. Dennis, første bok i serien Kodeknekkerne. Jeg begynner med det som er positivt.

• Utgangspunktet er spennende! Voynich-manuskriptet (MS 408) blir kalt verdens mest mystiske manuskript, og har vært tema for flere bøker tidligere, blant annet Kodeks av Lev Grossman (som jeg vet at jeg har lest og av en eller annen grunn heller ikke likte). Det er et ekte mysterium som fins fysisk og som mange av verdens beste kodeeksperter har arbeidet med oppigjennom årene uten å forstå det. En digital kopi kan du lese - unnskyld, se - her.
• Ideen om at tre glupe barn - en juniorsjakkmester, en litteraturelsker (!) og en tallekspert - skal klare å løse en oppgave som disse voksne kodeekspertene ikke mestrer, er kanskje ikke veldig realistisk, men interessant, og vil fenge unge lesere. "Hvis de får det til, da kan jeg også gjøre noe for å forandre verden!"
• starten er godt skrevet; en kommer rett inn i et mysterium som gjør at en får lyst til å lese videre.
• hovedpersonene utfyller hverandre på en god måte, og de er lette å like.
• passasjene der Brodie har synsvinkelen og avsnittene der en får se hvordan de voksne planlegger trekk og mottrekk, er skrevet med ulike språk og toner som virker sannsynlige i forhold til en voksen/barn-synsvinkel.
• til tider blir det ganske spennende, og slutten åpner for en fortsettelse som byr på mer spenning og svar på viktige spørsmål.

MEN (og her vil det komme noen SPOILERE):

• fortellinga flyter dårlig etter mitt syn. Det er for eksempel for mange unødvendige og irriterende fortellerkommentarer i dialogscenene som gjør at lesinga stopper opp, som disse:
  
  "Hun måtte innrømme at historien begynte å bli litt bedre."
  "Smithies ansiktsuttrykk tydet på at historien sannsynligvis ikke var enkel. Brodie ventet." 
  Merk: det blir også ofte feil hvis en fortelling ikke har slike kommentarer i det hele tatt, bare dialoger; men innskuddene bør ha en funksjon og virke naturlige i sammenhengen, og det syns jeg gjelder litt for sjeldent i Kodeknekkerne.
• det er for mange logiske brister og selvmotsigelser. For eksempel faller Hunter fra flere (10?) meters høyde ned på et golv (eller var det "salongens krumme tak"?); han mumler litt om at foten er i feil vinkel, men trekker den konklusjonen at den er bare forstuet. (Jeg har opplevd selv at en ankel er i feil vinkel, og det var ikke bare mer enn en forstuing, det var SINNSYKT VONDT.) I det hele er det for mange logiske feilskjær i denne aller mest dramatiske scenen i boka. Stikkord: åpen fallem, kinesiske tegn.
• noen av de logiske bristene handler om plutselige innfall barna får som gjør at de klarer å løse kodene. Det er tilfeldigheter, ikke kodeknekking, som hjelper dem flere ganger.
• av og til prøver barna seg på å oppsummere tankerekker de voksne har kommet med, helt enkle tankerekker, og de voksne applauderer og kommer med strålende smil, som om dette var en utmerket utført jobb. Det syns jeg blir litt komisk. Burde de ikke stille større krav til de utvalgte?
• de voksne oppfører seg av og til som barn i språk og handlinger. Eller er det bare jeg som syns det er unaturlig at frøken Tandari stikker albuen sin i gutten Hunter fordi hun er irritert på ham?
• en siste sutring kan jeg slenge mot tittelen på det norske omslaget, som ikke akkurat hjelper i kampen mot særskrivingsfeil. Men hva skal en gjøre når en strek etter "kode" ville dekket fjeset til en av jentene?

I det store og det hele fikk jeg ikke den gode opplevelsen med denne boka. Men jeg tror nok den kan fenge barn som liker spenning.

Spørsmålet er: vil jeg "snakke ned" barna hvis jeg anbefaler boka og likevel har disse motforestillingene? Vil de kanskje oppdage de logiske bristene selv og føle seg snytt?

Bok 2 i serien, Flammens barn, er forresten allerede ute på norsk! Kanskje den er bedre?