Forsøksvis kategorisering av bøker

I den nye bokhylleseksjonen/romdeleren har jeg begynt på å kategorisere bøkene mine med figurer og nips som skal passe til emnet eller sjangeren. Noen som kan tippe hvilke kategorier det er snakk om?

God boksøndag forresten! Det kommer ikke noen smakebit fra meg i dag, men jeg kan si at jeg har begynt på å lese Lysløypa av Gunnar Ardelius. Jeg er litt rastløs for tida, så jeg leser flere ting parallelt. Her om dagen satt jeg oppe altfor lenge om natta med dokumentarboka Skoletid, der elever i en klasse ble fulgt fra 1. til 10. trinn. Jeg måtte jo bare vite hvordan det gikk med dem!

Jeg er ellers nettopp ferdig med bok 2, den siste, om millimeter-helten Tobie Lolness. Den anbefales! Jeg har en plan om å få blogget mer om den.

Ja-bøker, nei-bøker og tja-bøker

Noen romaner som blir utgitt for barn i dag er ikke gode. De er så lite gode at en kan lure på hvorfor de ble sluppet slik. Forlaget burde grepet inn. Bøkene kan for eksempel ha

• et oppstyltet, unaturlig språk som ikke har det minste liv i seg
• dårlig fortellerteknikk
• et ordforråd som ikke passer til handlinga eller hovedpersonen
• en hovedpersonen med lite liv i, eller
• en form (språk, ordoppstilling eller bilder) så kunstnerisk og utilgjengelig at den ødelegger hele leseropplevelsen.

Dette er nei-bøker i min leseverden.

Så har du ja-bøkene, som ikke alltid er så lette å forklare, men de får meg ubevisst til å tenke "ja!" når jeg leser dem, og jeg kan slappe av med dem. Ikke misforstå: de kan være så spennende at jeg sitter og dirrer, men jeg slapper av fordi jeg stoler på at forfatteren kan skrive. At alt er nitidig beskåret, stekt, krydret og anrettet slik at jeg bare kan sette meg ned og nyte det. Og kanskje jeg til og med husker noe av måltidet etterpå.
(Selvfølgelig fins det tja-bøker også, som har noen snublesteiner, men som jeg likevel kommer meg igjennom uten å ha noen ekkel følelse av misbrukt tid.)

Her er noen ja-bøker jeg har lest i det siste:

1. Onkel Jarles himmelske frokoster av Hilde Eskild

Ganesa forlag, 2012

 

• en av de to bøkene jeg nevnte her, med temaet fortellerkunst
• forfatteren vant publikumsprisen på Litteraturformidlings-NM i sommer (her kan du se henne i aksjon - helt sist); hun jobber selv som forteller og holder kurs 
• rammefortellinga handler om Siri Sara som reiser på ferie til den noe eksentriske, men snille og ikke minst fantasifulle onkelen Jarle. Han er med i ei gruppe mennesker som veksler på å fortelle fortellinger fra ulike kulturer. Fortellerne får en også vite litt om, for eksempel Naranja som stinker av parfyme og den litt sjenerte Ralf.
• det er naturlige overganger mellom det som skjer i Siri Saras og fortellernes liv og selve fortellingene; det viser at fortellinger ikke bare er eventyr - de kan bety noe for oss her og nå!

2. Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde

Gyldendal, 2012

 

• her er det hovedpersonen som dikter, og det gjør hun for å pynte på virkeligheten! For Pyms familie er rett og slett for kranglete og rar til at hun kan snakke sant om dem i skoleoppgaven de har fått. Her er det ingen krigshelter og slett ingen sjelevenn-søster. Hvilken sjelevenn vil vel stenge ei lillesøster ute i regnet, sminka som et spøkelse og i bare underbukse?
• Pym er ei slagferdig og rappkjefta jente som får meg til å tenke på Frida (hun med hjertet i hånden eller hånden på hjertet)! Full av fantasi og av mer eller mindre relevant informasjon som hun strør om seg med. Rammet av uflaks. Hun er også det en kan kalle ei guttejente.
• humor, humor, humor og godt skrivearbeid.

3. Elveforsvinningen av Sturle Brustad

Gyldendal, 2012

• her er vi over i fantasy- eller eventyrland, med en hundre prosent oppdikta og fint utarbeidet verden som gjerne kunne blitt en animasjonsfilm!
• andre bok i en serie om Nils og vennene hans i Underskogen; første boka nevnte jeg her.
• både trofast vennskap og en våken nysgjerrighet blir løftet fram som viktige egenskaper. (Selv om groeroe er tilgjengelig, trenger det å være det eneste du spiser og drikker?) Underskogerne har kommet inn i en kollektiv blindhet som faktisk er ganske skummel, og Nils må fri dem fra den. Jeg får assosiasjoner til denne boka (som passer bedre for eldre barn) 

4. Engelen i Djevelgapet av Levi Henriksen

Cappelen Damm, 2012

• Levi Henriksens debut som barnebokforfatter. Jeg har ikke lest bøker av ham før, men det frister å begynne.
• Astrid er litt den samme typen som før nevnte Pym; rappkjefta og fantasifull, men har i tillegg sine ekstra særegenheter (kaller stefaren sin for Domrot, Domrot, Domrot, og står på hodet jevnlig for å slippe å bli stor.)
• familien er, bortsett fra at den er oppdelt med en ekstra forelder på hver side, ganske normal. Mamma og pappa er unormalt (og befriende) modne og ansvarsfulle hvis en tenker på gjennomsnittet i dagens barnelitteratur.
• prosjektet her er rett og slett å føre mamma og pappa sammen igjen - på barndommens ferieøy Djevelgapet. Her må det mye planlegging til (som innebærer smugling av en kjettingtang i buksa og fastliming av stefaren til dosetet), og hun får en skremmende Robinson-aktig tur alene før foreldrene dukker opp. Siden skjer ting som overgår Astrids fantasi, og gjenforeninga blir et ekte kidnappingsdrama!
• SPOILER: jeg likte den happy endingen, jeg. Det er klart at gjenforening ikke alltid er mulig i virkeligheten, men løsninga virket godt gjennomarbeidet og naturlig i forhold til det som skjer.
• eneste aberet er litt tett tekst og for lange avsnitt.

5. Pissemaurbittet av Kenneth Bøgh Andersen

Mangschou, 2009

• akkurat som Supermann og Edderkoppmannen har denne superhelten sitt antihelt-alter ego: Pelle "Nørdmann" Nøhrmann. Som Nørdmann blir han mobbet av både gymlærer og (den obligatoriske?) terror-elevduoen, og det er vanskelig å leve rett og slett. Men etter at han blir bitt av en mikrobølgeovn-oppvarma pissemaur får han overnaturlige egenskaper og blir den søtsugne, supersterke og superraske Antboy.
• Superhelt eller superskurk? Det er spørsmålet.   
• godt fortalt, morsomt, litt spennende, rett og slett god lesning.
• artige tegninger frisker også opp.

Dikt: Ei grind

Ei grind
bendt ned, skjev, nesten brukket

Jeg ser på den
og lurer på hvorfor
Vær og vind?
En dum sau som ikke visste bedre?
Mennesker som ikke tok seg bryet
med å hekte repet av og åpne den varsomt?
Som satte foten kjekt mellom plankene
og vippet seg over,
med urealistiske ideer om sin egen vekt?
Eller som presset den på ren djevelskap?

Resultatet er det samme
Jeg skulle bare ønske
jeg visste hvorfor

det er bare det

Synne -12

Lesehesten prøver seg som forteller

Biblioteket mitt har nettopp fått Marianne Svarstads nye bok Da Sannheten fikk klærne på: en innføring i muntlig fortellerkunst. Her får vi vite hvordan vi kan fortelle på en engasjerende måte. Jeg var selv på fortellerkurs hos Marianne for noen år siden, og det var en opplevelse jeg ikke glemmer! Jeg husker faktisk best kursholderen selv (for et menneske!) og fellesskapet med de andre deltakerne; vi kom ganske nær hverandre følelsesmessig. Og når jeg leser boka får jeg også repetert det hun kurset oss i, for eksempel:

• vær personlig, men ikke privat,
• bygg opp fortellinga med en struktur så tilhørerne får alle inntrykk på riktig plass (først tid og sted),
• gå heller dypt inn i en scene enn å referere en handlingsrekke (for eksempel i bokprat).

Biblioteksentralen, 2012

Inspirert av dette gjensynet - og av to barnebøker jeg nettopp har lest som handler om fortellerkunst (de bønnfaller om å bli blogget om, og jeg kommer til å si ja!) vil jeg nå fortelle en liten fortelling. Og som Marianne skriver: i en fortelling "fra virkeligheten" vil Sannheten trenge klær for å bli vakker. Ikke alt vil stemme med det som faktisk skjedde.


- Det er en solrik dag, tidlig om høsten, i 1995. Et kjølig klasserom i en diger, ærverdig gammel gymnasbygning med høye vinduer. Det har akkurat ringt inn til andre time. Ti-tolv elever sitter rundt i rommet, på pulter og stoler. Praten går høyt, som den alltid gjør før læreren kommer inn døra.

På bakerste rekke, pult nummer tre fra venstre, sitter jeg. Til venstre for meg: min beste venninne. Og akkurat i dette øyeblikket sitter vi helt musestille og stirrer på en gutt som står en meter foran oss, lent mot en pult. Han holder en lapp i venstre hånd. En lapp som har vært brettet i to og sendt fram og tilbake flere ganger. Nå har han brettet den ut med et selvtilfreds glis.

Jeg vet hva som står på lappen. Venninna mi vet det også. Men ingen andre må vite det. Spesielt ikke gutten som sitter midt på vindusraden til venstre og leser konsentrert i engelskboka si. Da vil verden gå under. Hjertet mitt vil stoppe opp, og noen vil ta de slappe lemmene mine og legge dem ned på ei båre. Bære kroppen min nedover de digre trappene og ut.

Gutten med lappen ser ned på den. Han ser på meg. Jeg svelger og oppdager at jeg ikke kan kjenne kroppen min lenger. Hendene har visst stivnet i en stilling med håndflatene opp, som om jeg ber om noe. Jeg ser i øyekroken at ei av jentene borte ved døra kikker på oss, hun gjør en bevegelse som om hun vil komme hitover. 

Jeg tenker febrilsk: Han er snill. Han vil ikke gjøre det. Han er snill. Han vil ikke...
Han løfter lappen demonstrativt sakte opp foran seg og kikker seg rundt. Ser bort mot vindusrekka. Jeg følger handa med lappen med øynene. De lyse øynene hans som ser tilbake på meg. Og munnen som brått åpner seg. Han tar sats.  

Han lar det gå et sekund. Det lengste sekundet jeg har opplevd i mitt syttenårige liv.

Han tar et skritt fram, bøyer seg ned mot meg og legger den lille lappen ned på pulten min. Med skriften ned. Han hilser med et lite, skjevt smil før han snur seg og går bort til plassen sin.

Langsomt slapper kroppen min av igjen, lem for lem. Gutten ved vinduet leser videre uten å vite at jenta som elsker ham har vært et sekund fra døden.

You

En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg en kassett av kusina mi, som var på min alder. Det var veldig snilt gjort og absolutt nødvendig som en del av min popmusikalske utdannelse. Tida til Lesehesten ble ytterst lite brukt foran kassettspilleren / joggende med walkmanen eller siklende over TOPP (som jeg ikke abonnerte på), heller i sofaen med ei... (gjett tre ganger).

På denne kassetten var det mye forskjellig musikk, men det eneste jeg husker er "You" av Ten Sharp. Hun hadde spilt den over i to versjoner, en med sang og en instrumental. Den instrumentale ble yndlingssangen min i lange tider; jeg husker at jeg la meg ned på det blå golvteppet på soverommet, lukket øynene og bare kjente rytmene, melodien, vendingene flyte gjennom meg.

Versjonen med sang var det jo tekst på. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har hørt engelske tekster og sunget dem uten å egentlig vite hva vi sang. Eller hva det var meningen at vi skulle synge. Jeg tolket teksten omtrent sånn:

It's all over me as long as you are by my side.
Talk or just say nothing, I don't mind, your looks never lie.
I was always on the run
Bind me now, what I was looking for and
I was always insecure - just until I found

- så kom trommene inn, så sangen ble mer upbeat (for å si det på nynorsk) -

Words often don't come easy, they never learn,
to show me inside of me you know my baby you
 were always special
drag it out what I'm trying to hide

I was always on the run (og så videre)...
- og så masse trommer og en hel klar stigning til refrenget:
You, you were always on my mind
you, you're the one I'm living for
you, you're my everlasting by (eller noe?)
you will always shine inside my ...?

- og så den litt frekke bridgen:
The night's always a good friend
a glass of wine, and the lights stand low
you lying beside me, me full of loving
and filled with...

Ja, akkurat det siste ordet lurte jeg veldig på. Vokalisten sang da vitterlig "ho" uten noen konsonant etter. Kunne det være "holes"? Men hvordan skulle det passe inn i sammenhengen?

Mysterier, altså.

I dag, med internett, har disse mysteriene blitt løst.

Jeg har funnet videoer på YouTube der Ten Sharp synger sangen; både den vokale versjonen, den instrumentale og en nyere, akustisk, der de spiller og synger for Willem-Alexander og Maxima (på engelsk og spansk?).
Og jeg har funnet teksten. Det er faktisk "hope" den nederlandske vokalisten Marcel Kapteijn synger til slutt. "My always shining star" avslutter refrenget. Navnet hans fant jeg på Wikipedia. Og den eminente pianisten heter Niels Hermes.
De har fått ansikter, de har fått en form utenom det rent musikalske. Tenk det.

Jeg har også fått sjansen til å digitalisere kassetten jeg en gang fikk av kusina mi. Så minnene blir litt fastere, på en måte.

Men det er fremdeles mysterier som ikke er løste. For eksempel hvorfor jeg fremdeles får lyst til å legge meg ned på golvet og lukke øynene når jeg hører de fine pianoriffene og klokkespillet.

SmakebitER på søndag: I havet er det krokodiller

Gyldendal, 2012

Den årlige tXt-aksjonen for ungdomsskoleelever er i gang, og en av bøkene som er i fokus i år er I havet er det krokodiller av Fabio Geda.

Etter å ha lest denne romanen er jeg naturlig nok skeptisk til "historier fra virkeligheten", men hovedpersonen Enaiatollah Akbari figurerer sammen med forfatteren på bilder, og jeg har lest om hazarenes stilling i Afghanistan andre steder (et tema som også er behandlet i Drageløperen), så jeg stoler på at dette er så nært en kan komme fakta.

Men aldri kjedelig fakta. Nei. Fabio skriver vakker poesi som pakker inn ei veldig alvorlig fortelling om en gutt som flykter fra landet sitt. Jeg sitter og holder på en imaginær plakat med "vakreste roman lest i 2012" (til nå).

Og jeg klarer ikke å gi bare en smakebit. Her vrimler det av setninger som må siteres. Vær så god.

... det å høre er veldig forskjellig fra å se. Mindre vondt. Er det sånn? Det gjør at man kan leke med fantasien, forvandle virkeligheten.
(s. 38)

Det som forandrer livet ditt, er det som hender, ikke hvor det skjer eller sammen med hvem.
(s. 51)

Jeg begynte å tenke at det kanskje var en feil å sove. At det kanskje var lurere å være våken om natten for å unngå at mennesker som sto meg nær bare skulle forsvinne.
(s. 77)

Hår ser rart ut når det ikke er på hodet.
(s. 84)

Solen hadde okkupert alle himmelhjørner, det blå var ikke blått, men gult, skyene var av gull og blødde fra sårene de hadde fått av fjellene. Der steinblokkene brytes. Der snøen skjærer og kveler.
Ennå visste jeg ikke at fjellet dreper.
(s. 102)

Vil du ha flere smakebiter fra bokbloggere? Besøk bloggen Flukten fra virkeligheten, som er vert for denne ukentlige utfordringa.

Høstlesing: grafiske romaner og sådant mere

Cappelen Damm, 2008

1. Muren av Markus Midre (siste "e" skal ha aksent) og Flu Hartberg. Dette er vel heller en gjennomillustrert roman enn en tegneserieroman/ grafisk roman - omtrent som ei bildebok for voksne. Svarthvitt-illustrasjonene til Flu Hartberg gir boka særpreg og er fulle av detaljer. Kanskje vi også har med ei såkalt myldrebok å gjøre? 

Det var først og fremst plottet - lest fra baksideteksten - som fikk meg til å låne boka. Dag bor på byplaneten Misantropolis (altså en menneske-uvennlig planet), der en skyhøy mur har blitt satt opp og deler hele kloden i to. Muren har først og fremst vært en garantist for arbeidsplasser, og den er i tillegg et litt uklart symbol for planetens storhet. Men når den vokser, skaper det etter hvert ulevelige forhold i Dags by ved grensen - og han merker det på tomatplantene sine, som dør. I tillegg virker det merkelig at innbyggerne ikke skal få vite noe om de som bor på den andre siden.

Et miljøbudskap, kanskje også et politisk budskap, leser jeg ut av dette. Men hva skal slutten bety? Den (SPOILER) bryter med hele fortellinga fram til da og spenninga som er oppbygd. Hvis andre har lest boka vil jeg gjerne få kommentarer på den!

IDW, 2012

2. Spike: the complete series av Brian Lynch & co: så var det ren og skjær underholdning igjen!
Det er ett år siden jeg (nesten som en tenåring) slukte alt jeg kom over av Buffy-episoder, tegneserier og bøker, men det er fint å kunne følge med på det som skjer nå som TV-serien er slutt og tegneseriene har tatt over. Spike: the complete series er et samlealbum med 8 tegneserier om den platinablonde vampyren. (For de som følger med: handlinga skal visstnok foregå før Buffy sesong 8 og etter Angel: After the fall, men det har kommet album om Spike også utenom disse, og jeg er en smule forvirra.) Uansett - Spike er nå sin egen sjef i Los Angeles og må kjempe mot de (andre) mørke kreftene som en ekte helt.

Og her om dagen fikk jeg en flott gave fra en av mine Buffy-venner: de to første bladene i Buffy sesong 9 fra USA. Takk, Rebecca!

Minuskel, 2012

3. Aya av Marguerite Abouet og Clement Oubrerie. Ikke lenger science fiction eller fantasy/grøss, men realisme og historie: Elfenbenskysten i 1978, fortalt gjennom livene til tre tenåringsjenter og menneskene de er i kontakt med. Bintou og Adjoua vil helst at livet skal være en fest og sniker seg ut til hemmelige nattmøter, mens Aya har høyere ambisjoner; hun vil bli lege. Hun vil ikke ende i K-serien: kam, klær og klappjakt på menn. Men faren har et annet syn på saken...
Det er veldig interessant å lese om et samfunn som stod i spenn mellom det moderne ("vestlige") og det tradisjonelle afrikanske, mannsstyrte. Fortellinga er både humoristisk og tragisk.

Litt fakta (hentet fra Wikipedia): I 1978 satt fremdeles president Houphouët-Boigny ved makten i Elfenbenskysten, og selv om det var en ettparti-regjering og ingen fri presse, var det fred mellom de religiøse grupperingene i landet. Det endret seg med neste president, og i 2002/2003 kom borgerkrigen som mange sikkert har hørt om. For ikke mange år siden reiste lillesøster dit på en ukes tur, og jeg var ubehagelig engstelig helt til hun kom hjem.

Framsjå og baksjå: august



Bokhyller kan også brukes som romdelere.

 Da skal lesemåneden august oppsummeres. Her er framsjå og baksjå for juli.

Dette må være den første måneden på lang tid der jeg har lest minimalt med barne- og ungdomsbøker! Bare to ungdomsbøker kom på lest-lista, Spesielle kriminelle og Dustedagboka. Jeg blogga om ei bildebok og ei ungdomsbok fra ventepåblogginnleggbunka (lest i juli); ellers var det voksenbøker jeg konsentrerte meg om. En kan kanskje si "typisk senferie". (September, på den andre siden, er altfor sent i året til å bruke den unnskyldningen.)
Voksenbøkene jeg blogga om var

• ei fagbok om det å være skeptisk
• en roman om det å være fan av Kiss og ellers ha det litt både-og i livet 

Ellers ble det et ikke-litterært, men musikalsk og humoristisk, innspill til myke menn-debatten.

Jeg leste også (foreløpig ublogga)

• to tegneseriebøker - én (heldigvis) fri fantasi og én bygd på virkeligheten (fra Elfenbenskysten),
• en illustrert roman som handler om en mur,
• ei bok med humoristiske tegneseriestriper fulle av såkalt fakta,
• to romaner som behandler temaet "kvinner og menn" fra hvert sitt ståsted (et mannlig og et kvinnelig),
• tre fagbøker om de samme to kjønnene - innen fagfeltene medisin, psykologi og religion,
• en dokumentarroman fra 22. juli,
• en kort roman om ei arabisk kvinne med en litt spesiell interesse, 
• et enda kortere skuespill om en tilbakestående mann,
• en russisk roman. 

Sistnevnte gjør at jeg faktisk kan krysse av for enda et litteraturmål! Men på diktfronten var det tyst, og det gjelder også de andre punktene.

August var også en måned der jeg parallell-leste flere bøker - ikke helt vanlig i min leseverden. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er greit eller ikke. Jeg har lånt mange bøker på en gang, kjøpt mange bøker og fått noen - og der står de så fint i hylla eller ligger på et bord!

Kan en eller flere av bøkene jeg leste havne på listene til "Best i 2012"? Det måtte kanskje være skuespillet, siden jeg ikke har lest andre til nå i år. Men ei bok i en kategori blir jo ingen konkurranse.

I september håper jeg på å

• få lest ferdig bøkene jeg leser parallelt
• lese ferdig bøkene jeg har fornya på biblioteket x antall ganger
• blogge litt mer og mer kreativt enn i måneden som gikk. Helst uten kopiering av forlagsomtaler.
• innrede de nye Billy-bokhyllene mine - etter at jeg har fått opp sponplater med fototapet på.

Det nytter!

Gyldendal forlag har bestemt seg for å stoppe salget av Det virkelige folket. Det nytter å engasjere seg, venner, stå på!

Nå har jeg en gladnyhet å komme med til aboriginernes representant Robert Eggington.

- En annen gladnyhet: Snart er det tid for å skrive augustmånedens Baksjå og framsjå.

Et augustbilde som verken Wordpress eller Facebook vil vise riktig vei.

Smakebit på søndag: Ingen er alene

Oktober, 2007

Jada, jeg skal begynne å lese barne- og ungdomsbøker igjen! Jeg vet om noen som jeg gleder meg virkelig til. Jeg må bare lese noen romaner først. Romaner som jeg kan sitte og smake på, sitte og leve meg inn i og kanskje, kanskje, huske noe av ett år etter.

Denne søndagens smakebit kommer fra Ingen er alene av Mattis Øybø. Det er første gang jeg leser noe av denne forfatteren, og det gir mersmak. Øyby skriver enkelt og akkurat passe poetisk om tanker, inntrykk og følelser; om forholdet mellom mennesker og om små ting som kan bety mye i et menneskes liv. Av og til blir det litt detaljert - i denne boka for eksempel om filmmediet - men det kjennes trygt å hoppe litt her og der. Så får jeg med meg tonen og budskapet i boka likevel.

Fascinerende plott: Oslo-psykologen Harald får en klient som har vært med i en dommedagssekt - og som mistet troen da verden likevel ikke gikk under. Nicholas er også sønn av en genierklært filmskaper som forsvant sporløst for flere år siden - og det går rykter om en siste film som aldri ble offentliggjort, men som har gjort dramatiske ting med personer som har sett den. Harald blir besatt av tanken på å finne denne filmen. Samtidig strever han med å nå inn til kona Helene, som vet at han vet at hun er utro.

Smakebiten kommer fra side 86, der Harald og Helene prater om Josef Bergs dokumentarfilm om dommedagssekten:

- Og i dag skulle det skje, hadde Helene sagt og ristet på hodet. - Herregud.
De satt i sofaen i stuen, med vinduet åpent. Kvelden var varm, og de kunne kjenne en svak vind gjennom leiligheten fra sommeren der ute.
- Men jeg synes metaforen er ganske fin, sa Harald.
- Hvilken?
Hun hadde en enkel kjole på. Skuldrene hennes var brune etter uker i solen. Det lange håret like lyst. Det hadde vært en fin sommer.
- Det å våkne opp, og ikke vite hvor du er, sa Harald. - Som et bilde på døden. Har ikke du også opplevd det?
- Jeg vet ikke, sa Helene. - Jeg sovner og våkner. For meg er det ikke mer komplisert enn som så. Det er du som har problemer med å sove i dette huset.

Besøk vertsbloggen for denne utfordringa, Flukten fra virkeligheten, for å finne flere smakebiter og kanskje legge ut din egen.

Det "virkelige" folket

Gyldendal, 2004

Samtale mellom lillesøster og meg for noen uker siden (fritt etter hukommelsen):

LS: Jeg leste ei bok her om dagen...
S: Å? Hva heter den?
LS: Det virkelige folket. Forfatteren heter Marlo Morgan. Hun er amerikansk og skriver om møtet sitt med et aboriginerfolk i Australia. Veldig fin bok.
S: Så bra! Kanskje jeg burde lese den...
LS: Og så søkte jeg på den på nettet, ville finne ut mer. Da fant jeg en Wikipedia-artikkel der det står at det ikke var riktig, det som står der. Aboriginerne sier at hun har bare funnet det opp. Jeg fant en side som forteller om alt som er feil der.
S: Hæ? (Søker i vårt biblioteks base der jeg sitter ved pc-en)... Vi har den boka på biblioteket!!!
LS: Tenkte kanskje du ville vite om det! Jeg ble så skuffa da jeg skjønte at boka var feil, for jeg likte den virkelig.

Slik begynte det.

Jeg leste så artikkelen på Wikipedia, og fulgte lenkene derfra til en side om aboriginernes kamp mot Marlo Morgans "Mutant Message-kampanje". Jeg leste nok til å vurdere det slik at Wikipedia-artikkelen var nøktern og sann. Og oversatte den til norsk Wikipedia, med lenker. Dette måtte folk i Norge også få vite! Boka er tross alt fremdeles i salg, og da jeg lånte den på mitt bibliotek stod den med emneordet "aboriginere" i basen. Lånere som vil ha bøker om aboriginere finner denne. To av mine kollegaer hadde lest den, likt den og trodd på den. Og selv om den er markedsført og plassert som en roman og forordet modifiserer sannhetskravet noe, blir dette som den små skriften en sjelden leser.

Jeg leste boka (1995-utgaven) og skjønte at det gikk an å like tankene der, men jeg stusset også snart over detaljer som virket afrikanske eller nordamerikanske, og klarte selvfølgelig ikke å lese den med åpent sinn.

Vi har et urfolk i Norge også - samene. De er helt klart mer assimilert i det "norske" samfunnet enn aboriginerne sett under ett i det "australske" (hvite), kulturen deres er aktivt markedsført og kjent, og Norge mer bebodd og beboelig - men likevel, samene har sine egne språk og strever for å beholde sin egen kultur. Så kanskje et norsk tankeeksperiment kan være på sin plass.

Sameflagget, funnet på Wikipedia

Ei amerikansk dame (visstnok helseutdannet) kommer til Oslo for å delta på en medisinsk konferanse med fokus på helsearbeid blant samene. Hun tar en svipptur opp til Tromsø og arbeider i kortere tid på et norsk apotek.
Når hun kommer hjem til USA skriver hun en bok der hun hevder å ha bodd hos en stor samefamilie som holder seg adskilt fra resten av samene og som holder fullt og helt på de gamle skikkene. Hun beskriver skikkene detaljert og kommer med betraktninger om samefamiliens syn på religion og forholdet mellom menneskene, slik at det blir gjort allmennmenneskelig. Hun skriver at denne samefamilien har gitt henne ansvaret for å ta vare på deres åndelighet og deres historie - for de vil selv forsvinne.

Forfatteren reiser på en lanseringsturne i USA og Asia der hun forteller om oppholdet sitt hos "det virkelige samefolket" på vidda. Boka blir kjempepopulær, blir solgt i mange land, oversatt til mange språk, og det blir snakk om å lage en Hollywoodfilmatisering av den. (Litt mer dramatisk enn i boka, selvfølgelig - hun blir tatt til fange av denne samefamilien.) Boka blir uansett lest og særlig godt likt i New Age-miljøet.

Så kan plutselig en gruppe med representanter for samene fortelle at de har lest boka og ikke kjenner igjen beskrivelsene til forfatteren. Det er ikke slik vidda ser ut. Det er ikke slik samene oppfører seg. Det er ikke denne religionen de har. Og på ingen måte ville en utenforstående fått eneansvar for å videreføre deres historie - det vil jo i alle tilfelle være deres eget ansvar og rett!  I tillegg har de kontaktet alle samene i Norden for å undersøke om forfatteren virkelig var i området, og de har ikke funnet spor etter henne noe sted.

Samene peker på elementer i boka som blir regnet som fornærmelser. Nakenorgier der samefamilien overgir seg til Den Store Ånd, for eksempel. Det kunne vært komisk hvis det ikke var så fortvilende.
En kontingent med samer reiser til USA for å konfrontere forfatteren med dette. De møter henne aldri, men per telefon får de en muntlig beklagelse fra henne. Likevel - bøkene blir fortsatt solgt, de blir gitt ut i nye opplag, og ikke noe offentlig oppgjør skjer. Boka blir stående som den viktigste beskrivelsen av samekulturen internasjonalt, og det er tilfeldig hvem som oppdager sannheten om den.

---

Det var tankeeksperimentet.
Jeg vil anbefale alle som leser dette innlegget å spre "nyheten" om denne romanen.
Dere kan godt låne den på biblioteket, men jeg kan ikke si den fortjener mer salg (beklager, Gyldendal). Be biblioteket deres om å fjerne det de måtte ha av emneord som "aboriginer" eller "Australia" på boka.

Det virkelige folket er en fantasifull roman som formidler en miks av ulike urfolks kulturer og religioner, spesielt tilpasset et New Age-miljø. Kanskje du finner en "sannhet" du kan bruke der i ditt eget liv - men ikke tro at dette er sannheten om aboriginerne.

Jeg for min del har sendt en epost til Robert Eggington, lederen for aboriginergruppen som aksjonerte mot Morgan, der jeg spør om hvor saken står. Jeg håper på snarlig svar.

---

Kommentar, påført etter at innlegget ble publisert første gang:
Artig nok fikk jeg et problem med fiksjonaliseringen av mitt eget tankeeksperiment. Jeg ville det skulle være så autentisk som mulig, selvfølgelig med aboriginerne byttet ut med samene - men så fant jeg noen "faktafeil" i innlegget... det var for eksempel uklart hva slags utdanning Morgan hadde.  Men nå skal jeg slutte å endre på noe. PS: det er ingen ting om nakenorgier i Det virkelige folket. Det kan skuffe noen.