Gyldendal, 2002 |
- glimt av Irans historie, fjern og nær (visste du at landet fram til 1935 ble kalt Persia? Og at Iran betyr "ariernes land"?)
- halsbrekkende drosjeturer og stormramma flyturer Arne og Christopher var glade for å slippe levende fra
- den verste flommen i byen Shiraz på femti år med tilhørende hopping og svømming gjennom gatene (men folk har visstnok et merkelig godt humør likevel)
- en bortgjemt kjellerrestaurant der en nasjonal kjendis opptrer og en eldre mann våger å vrikke litt på hoftene (dansing er offisielt ikke lov)
- ruinene av den digre byen Persepolis (tenk for et storverk!)
- hjem der chadoren (heldekkende plagg for kvinner) forsvinner med en gang en kommer inn, der praten går løst og der utrolig mange faktisk har tilgang til parabol og internett (selv om den statlige sensuren blir verre og verre, ifølge BBC).
Det er to skjønnlitterære forfattere som skriver denne reiseskildringa, og det merkes på en positiv måte. Språket strømmer lett, litt poetisk men ikke overdrevet, og av og til med et lite smil. Lett å lese og veldig interessant! Jeg tenker at de har vært heldige som har truffet iranere de kan snakke åpent med, om enn innenfor husets fire vegger, folk som rett og slett har invitert dem hjem til seg og tilbudt seg å være guider. Det er litt uklart hvor mye - om noe - som var planlagt på forhånd.
Jeg er ikke helt ferdig med boka enda, og er spent på om det kommer en eller flere historier fra iranske kvinner. De har mer å tape på å stikke seg ut. Jeg husker at jeg leste tegneserien Persepolis (Marjane Satrapi) om tida før, under og etter den islamske revolusjonen fra ei iransk jentes ståsted. Den anbefales! Persepolis har også kommet som tegnefilm.
Ellers kan jeg fortelle at dette faktisk er Lesehestens innlegg nummer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar