 |
| Cappelen Damm, 2004 |
Fra vårt eget tiår:
Konkyliebæreren av Chitra Banerjee Divakaruni. Her har vi gjenkjennelige fantasyelementer: en fattiggutt utvalgt til noe stort, et hemmelig broderskap, en mektig trollmann, en mektig gjenstand som en forferdelig farlig skurk er ute etter. Men i en uvant, orientalsk setting: Indias gater og Himalayafjellene. Tenk vise munker, intrikate gåter og eldgamle sannheter. Den virkelige verden blir bare berørt så vidt, akkurat nok til å gi en ekstra glød til handlinga.
Men det ville ikke vært godt nok bare med et uvant miljø: dette er både intenst spennende og vakkert skrevet. Konkyliebæreren Anand (minner litt om ringbæreren Frodo) er også en helt jeg føler godhet for. Jeg syns faktisk mer om denne boka enn
Lampeåndens barn (som har litt av de samme ingrediensene, mer action men dårligere fortalt), og jeg vil gjerne lese de to neste bøkene i trilogien. Som så ofte før blir ord fattige, men l
es gjerne anmeldelsen på barnebokkritikk.no (
bok 2 er anmeldt her).
 |
Gyldendal, 1986
|
Fra 80-tallet:
Følgesvennen av Gunvor Andbo Nygaard. Denne fant jeg tilfeldigvis på hylla og syns den så - ja, du gjetta riktig - fantasyaktig ut. Men det er ikke en typisk fantasy, mer et eventyr som helt klart er inspirert av skapelsesfortellinga i 1. Mosebok, ja faktisk hele historia om israelittene. Så blir den noe annet og friskt. En får en følelse av å lese en eldgammel myte, selv om det så vidt jeg vet er nydikta. Alt blir fortalt av engelen Uriel (
i jødisk tradisjon en av erkeenglene).
Gud har blitt til en Dronning som skaper en vidunderlig vakker hage og sier "Bli lys!", de første menneskene heter Aden og Dagra. Dagra blir ikke lokket av en slange, men av en dragefjær sendt av Dronningens største fiende Nigel:
Mens Dagra stod slik og stirret med blussende varmt ansikt, blåste en isvind mot hjertet hennes som en skarp kniv. I det samme skalv jorden under henne slik at hun snublet. Hun snudde seg skremt mot Aden, tok hånden hans og holdt den mot munnen for ikke å skrike (...)
- Noe fløy gjennom luften nettopp. Noe skarpt og usynlig som traff meg her... ved hjertet! svarte hun og la hånden hans mot brystet.
Dagra klarer ikke stå imot Nigels dragning og reiser alene ut av hagen til Mørkesprederens rike. Der blir hun først prestinne og veileder for strandfolket, etter døden en legende. Aden lengter fortvilet etter søsteren og tar på seg oppdraget å finne henne igjen, og kampen mot Nigel blir hard.
Nigels onde planer, fryktelige utseende og forbannelser er beskrevet intenst, grotesk og nesten komisk, ellers er det en vakker, poetisk og høytidelig tone i
Følgesvennen. Mørket og lyset står skarpt mot hverandre.
 |
| Engelsk utgave. Norsk utgave: Cappelen, 1995 |
Fra 90-tallet:
Kevin Malones rike av Suzy McKee Charnas.
Jeg fant den norske utgaven i bibliotekets skattkiste, også kalt magasinet, blant voksenromanene. Omslaget - mer skummelt enn i originalutgaven, med et storkjeftet monster midt i bildet - fikk meg til å tenke at denne måtte være feilplassert. Og det var den.
Forfatteren skriver på sin hjemmeside at hun ville skrive ei bok om magien ved det å vokse opp i New York, for å balansere det bildet folk får av byen fra krimserier på TV. Og dette har blitt ei blanding av en sosialrealistisk ungdomsroman, med blant annet sorg og familieproblemer som tema, og fantasy.
Den fikk "Aslan Award" i 1994!
Litt om handlinga:
Tenåringen Kevin Malone har i desperasjon (årsaken får en vite mot slutten) lagd sin egen eventyrverden - Fagerfjern - i New York med diverse portaler fra Central Park. Nå er verdenen i fare, og Kevin trenger hjelp fra hovedpersonen Amy med å redde Fagerfjern fra de skumle Knokkelmennene og deres kompanjonger. Hun er heller uvillig, siden hun syns Kevin er en ufordragelig fyr (helt rett), men hennes egen verden er ikke mye bedre etter at yndlingskusina døde, så hun blir med. Hun klarer forbløffende raskt å godta at fantasyverdenen ikke er en drøm, og hun er selv såpass godt kjent med denne sjangeren (husk, dette var på 90-tallet) at hun klarer seg fint mot monstrene. Så fint at hun selv blir helten i Kevins verden, og det er han slett ikke fornøyd med...
Det var artig å lese ei amerikansk fantasyfortelling fra denne tida. Den har en lett tone og er til tider spennende, men først og fremst interessant, syns jeg, som en kommentar til sjangeren - den sier noe om fantasy som virkelighetsflukt. Og hvis en skal lære noe, må det være det Kevin lærer:
skal du være en helt, må du være en helt som folk kan se opp til, ikke frykte.
