Til slutt litt drama

Tilfeldig engel av Kari Sverdrup falt jeg veldig for. Den kunne vært bare én av mange ungdomsbøker om vennskap, familie og forelskelse, men skiller seg ut!

Når Annas pappa en dag ber henne med seg alene på vårens første motorsykkeltur, skjønner hun snart at noe ikke er som det skal. Hun møter ei dame som viser seg å være farens hemmelige kjæreste. Så er skilsmissen bare et døgn unna. Dramatisk!
Annas mor er kunstmaler og tjener lite, så framtida ser dårlig ut økonomisk. Hun må til og med selge Harleyen sin (jeg blir nesten interessert i motorsykler, jeg!). Men SÅ arver hun masse penger fra tante Gerda, og dermed forandrer livet seg.
Anna, mamma og lillebror Jacob flytter til et stort, flott hus som ligger nydelig til litt utenfor et tettsted.
Det er endel å gjøre på huset, og tenk så rart: en dag kommer en ung, irsk snekker/musiker innom og trenger hjelp med et hjul på motorsykkelen sin. Det passer perfekt! Han får overnatte, hjelper til med huset og får hjelp med motorsykkelen.

Første gang Anna møter Patrick blir hun svimmel og kjenner seg svak i kroppen. Aha, en forelskelse. Kanskje? Men det er også magisk på en annen måte. Anna ser blå prikker som flyr mellom dem, og ankh-smykket rundt halsen hennes blir varmt. Patrick klarner tankene hennes og blir den hun snakker med om vanskelige ting. Skilsmissen (og pakkene fra pappa som ligger uåpnet i skapet), Patricks vanskelige oppvekst. Det blir et slags storebror/lillesøster-forhold med noen andre overtoner. Han blir hennes tilfeldige engel.

Anna får også andre venner. Outsideren Ella, som alltid går alene (og som hjelper Anna med magiske forberedelser til skoleballet), fotballspilleren Markus, pen men også utenfor, og Georg, drømmetypen som maler og er hemmelig forelska i Ella. Sammen er de sterke og overvinner sms-terroren fra klassens dronninger!

Åh, det er vanskelig å sette ord på hva det egentlig er som treffer meg med denne boka. Språket? Det lille fnugget av magi? Den nydelige beskrivelsen av vennskap? Så mye. Anbefales virkelig!

Så ei bok for de yngre leserne (mellomtrinnet): Hei, det er meg! Ikke la meg bli alene igjen her av Nina E. Grøntvedt.
-hemmelig - ikke åpne - legg fra deg denne - finn en annen bok!
Det skriver Oda i dagboka si. Men jeg syns ikke du skal høre på henne. Og når du leser den, så skjønner du at hun ikke egentlig vil holde den hemmelig heller. Hun har det ikke så greit og trenger noen å snakke med.

Oda har en lei tendens til å gjøre andre mennesker leie/sinte/fortvila osv. Jeg kjente i begynnelsen at jeg fikk henne opp i halsen, for hun er en unge jeg ville hatt store problemer med å takle! Hun plager lillesøstera si Erle (kalt Erlend), tulletrykker på knappene i heisen ETTER å ha lovet å slutte, og så videre. Hun har rett og slett masse energi.
Og fantasi. For eksempel innbiller Oda seg selv at venninnens storebror Stian er den største dusten på denne jord (men vi skjønner at det mener hun SLETT ikke), og når hun finner noen tegninger av seg og Helle i plattformen de spionerer på naboene fra, tror hun at de selv er ofre for spionasje.
Det er jo litt søtt også, da!
Hun er også en sårbar person som prøver å virke tøff. Denne tøffheten slår etter hvert sprekker, og det blir sterkt å lese.
Jeg likte boka bedre og bedre.

Hvorfor har jeg postet så mange innlegg i dag?
Jeg har fått to sesonger med Buffy i posten, + tre bøker og har lovet meg selv at jeg ikke skal begynne på dem før vente-på-blogginnlegg-bunka var ferdig.

Så da møtes vi igjen om et par uker. 

Litt mer spenning (andre innlegg i dagens stafett...pjuh)

Kirkegårdsboken av Neil Gaiman er visstnok bygd på/inspirert av Jungelboken (der menneskegutten Mowgli vokser opp blant pantere, aper og bjørner før han må finne tilbake til sin egen art). Men Gaiman er ekspert på det overnaturlige (mer overnaturlig enn en gutt som henger etter tærne), så dette blir en slags fantasy/grøss. I en realistisk setting, nærmere bestemt England i våre dager. Det tar litt tid å finne ut at det er såpass moderne, for hele stemningen er så høytidelig og magisk.

Gutten Bod (forkortelse for Nobody) bor på kirkegården sammen med en gjeng av spøkelser, samt den litt mystiske gudfaren Silas, som sannsynligvis er udød (som enhver vampyrleser vil gjette). Nobody bor der fordi han gjemmer seg for mannen Jack, som drepte resten av familien hans. Mannen Jack spøker i bakgrunnen i hele boka. For han vil drepe Bod også! Selvfølgelig.
Men det er andre spennende innslag også. For eksempel ekle ghûler som bortfører helten til en underjordisk by (der de vanligvis fordriver tiden med drap, tortur og andre oppbyggelige aktiviteter), samt ei underjordisk grav med magiske skatter som venter på en "herre".
Når Bod blir større blir han mer nysgjerrig på livet utenfor, verdenen han egentlig hører til. Han får en venn der, ei jente, og han prøver seg på skolen. Men der er det vanskelig å skjule seg, å være "Nobody", når en vil stille opp for de svake. Og Jack kan komme...

Gaiman er mest kjent for drømme-tegneserien Sandman, men har også skrevet den grøssete barneboka Coraline og eventyrromanen Stjernestøv. Så jeg var forberedt på mye fantasi, og fikk det.
Gaiman får fortalt det han skal med få ord og sier det på en magisk måte. Det er vanskelig å forklare. Han er en ekte eventyrforteller, kanskje litt som Michael Ende?
Lite minus: det er ganske tydelig hva som kommer til å skje. Men det er bittelite for min del.

Astrid Terese har forresten skrevet et veldig bra innlegg her som også kan leses! Det hender vi bloggere overlapper hverandre, og det er bare koselig.

Det var det med Twilight... spenning igjen

Først litt om Ever - for alltid av Alyson Noël.
Maken til Twilight-kopi skal du lete lenge etter!!! Noen stikkord:

- hovedpersonen (Ever) har flyttet til et nytt sted og en ny skole
- hun føler seg utenfor
- hun møter en usannsynlig kjekk/sexy ung mann (Damen) som det er noe mystisk med og som faktisk også blir interessert i henne, men det er en farlig forelskelse. Han er forresten ikke vampyr, men udødelig.
- hun føler seg truet av ei vakker kvinne som har noe med Damen å gjøre
- han redder henne
Til og med Stormfulle høyder er nevnt i denne boka - Bellas og Edwards "yndlingsroman".

Noen pluss:

• enda mer intens enn Twilight.
• mer magisk; i Twilight er det stort sett vampyrene som står for det overnaturlige innslaget (rett og slett fordi de ikke fins i vår verden). Her er det spøkelser (Evers søster, som er på stedet mellom vår verden og himmelen), hypnoser og så videre.
• Ever er ikke grå og alminnelig som Bella (noen liker nettopp det ved Bella), hun er synsk og ser andres aura. Dette etter ei ulykke som vi får vite mer og mer om i løpet av boka; det er en spennende og fin vinkling. 

Men jeg kan altså ikke si at jeg likte den. Ble skuffa, hadde lest forlagsomtalen og venta meg noe ekstra originalt.

Neste bok, som jeg virkelig likte: Gone: Løgner, tredje bok i Michael Grants serie. Mot bedre vitende satte jeg meg ned med denne i ti-tida om kvelden og fikk lagt meg i to-tida. 446 sider. Det høres mye ut, og boka er tjukk, men det er fin linjeavstand og god skrift, og i tillegg er den ekstremt spennende. Du MÅ ha lest de to første bøkene først, det er kjempeviktig. For det er mange tråder som skal nøstes opp, mange personer. Helt oppnøstet blir de ikke, for det kommer flere bøker!

Jeg blogget om de første to her.

Barna bor fremdeles inni den store "glasskula" som de kaller for REBUS. Det har skjedd farlige ting før, og når boka begynner er situasjonen bittelitt rolig. Men når strømmen går og sulten ligger på lur blir det frykt, desperasjon og opprør, og hvem skal ordne opp i det? Praktikeren Sam, som har fungert som en handlekraftig leder, blir utfordret av kjæresten/byrådslederen Astrid som vil lage regler og orden. Litt politikk her:)
For å skape enda mer dramatikk:

• en fæling som vi trodde var død blir levende på en skikkelig ekkel måte. Skurkene dør jo aldri! Først mot slutten får vi vite hvorfor og hvordan han egentlig lever. Og han får til og med Sam til å skjelve i buksene.
• den synske jenta Orsay får en idé (et syn) om at det går an å slippe ut av REBUS ved å ta selvmord. Stemmer dette? Astrid mener nei, men ryktet er allerede ute, og hvem vil vel ikke møte foreldrene sine igjen? Til nå har barn som fyller 15 kjempet imot dragningen til det utenfor, fordi ingen vet hva som skjer når en tar "det store spranget".
• for første gang får vi lesere vite hva som har skjedd med de som forsvant da REBUS kom, alle fra 15 år og oppover. Kjempeinteressant!

Det som jeg skjelver mest av er ikke zombier, sultne barn som spiser hva som helst, bybrann eller sangmagikere. Det er faktisk Astrids autistiske lillebror Pete, som har laget REBUS og blir påvirket av Mørket gjennom et dataspill. Det er noe med det tilsynelatende uskyldige barnet ...

Her finner du den offisielle traileren til Gone! Jeg syns ikke den er spesielt bra, men den gir et visst innblikk.

Ville du ha reist til ukjent land?

Tenk deg at du er ei femten år gammel, fransk jente som har mistet foreldrene dine og plutselig bare har ei storesøster igjen i verden. Ikke noe hus, ingen måte å skaffe penger på. Avhengig av almisser fra rikfolk.

Du får et valg: lev resten av livet i kloster, eller reis over havet til Canada for å gifte deg med en fransk nybygger, en mann du aldri har sett. Du vil sannsynligvis aldri få se Frankrike igjen, og framtida er usikker.
Marie og Catherine hadde ikke noe valg. De ble med et skip til "Det nye Frankrike" i 1665, som to av Kongens døtre.

Jeg har altså lest Kongens døtre og Reise gjennom ukjent land av Nicole Macé. De er korte og lettleste, men så spennende! Anbefales, spesielt hvis du liker historiske bøker.

Marie er hovedpersonen i første bok, og hun er en sterk person. Jeg liker henne. Hun har kunnskap og lengter etter mer, og hun knytter seg lett til mennesker som har det på samme måten. Mennesker som stiller spørsmål.

Dette med å reise til ukjent land har jeg også blogget om her.
Hun som skrev om Marie og Catherine er en fransk-norsk filmregissør/forfatter som du kan lese om her.

Søkeord: eitt eller anna som gjer livet verd å leve?

11.05 kl 03.42
ein rådyrfamilie i hagen, ei mor med to kalvar.
dei beiter i skuggen under plommetreet. så går
dei vidare til neste hage.
ingen skip å sjå.

no skal eg ikkje skrive meir

Gråteboka mi i dag: Søkeord: ayotzintli av Marit Kaldhol. Når 19-årige Mikke skriv den siste setninga over er det blodig alvor. Han kjem aldri til å skrive meir i dagboka si. Mora er på ferie med kjærasten, og han er åleine heime. Med eit knivskjær er livet til Mikke over.

Kvifor gjorde han det? Me har berre dagboksnotatane å halde oss til, men dei gir eigentleg ingen gode svar. Han er godt likt av alle, flink, har nokon å bry seg om - gode kamerater, mora, guten han er støttekontakt for. Han er russ og har planer for framtida. Kjærasten har han rett nok slått opp med, og faren er fråverande og uinteressert, men er det nok til å gjere slutt på alt? Det er akkurat som om eit grått teppe legg seg over han, berre.

Spørsmålet - kvifor? - er like opent for meg som lesar som for dei som er igjen og som fortel den siste halvdelen av boka: mora, faren, stefaren, ekskjærasten, kameraten og guten han er støttekontakt for. Ingen ting er vel så meiningslaust som nettopp sjølvmord.

Marit Kaldhol skriv dikt, og det kan ein sjå i denne boka. Det er korte setningar, språkbilder og masse poesi, særleg der mora fortel korleis ho heilt fysisk kjenner på sorga.

Innestengte fuglar flaksar i halsen min. Vengane baksar i mørket der inne.
Daskar mot veggane.
Lyden av flaksinga forsterkar seg. Eit ekko slår att og fram mellom veggar.
Stig opp i øyrene. Tørr dasking i øyregangane.
Stakkars fuglar.

Eit godt eksempel på ei bok som er kjempelett og kjempevanskeleg på same tid.  For både unge og gamle.

Har det klikka for Lottie Biggs?

Da jeg så denne framsida tenkte jeg automatisk: enda ei søt fortelling om vennskap, forelskelse og sånn. Kanskje som Guttegærne jenter-serien av Jacqueline Wilson. Morsom, flau, med et godt poeng.
Det begynte sånn. Lottie forteller tøft og ærlig om den første ekstrajobben (på en skobutikk med stygge sko), vennskapelig konkurranse (om den kjekkeste gutten, som viser seg å være en rundbrenner), hårfarging, skole og foreldretrøbbel. Men omtrent midt i boka begynte jeg å skjønne hvor annerledes fortellinga om Lottie Biggs er. Hvor mørk den er.

Lottie er på mange måter en vanlig tenåring, men så skjer det ting med psyken hennes. Hun får spesielt ukontrollerte følelsesutbrudd, ler og gråter om hverandre og finner et skap fullt av ting hun har stjålet uten at hun husker hvordan det skjedde. Både hun, moren og alle rundt henne må godta det: Lottie er syk og trenger hjelp.

Da jeg var litt eldre enn Lottie - 17 - hadde jeg en periode med depresjon. Jeg hadde alt jeg trengte, det var ingen store kriser, men livet fikk en slags gråfarge som jeg trengte hjelp til å fjerne med terapi og medisiner. Og jeg er helt sikkert ikke alene.

Men det fins få barnebøker der hovedpersonen selv har en psykisk sykdom. Synne Sun Løes skrev jo Å spise blomster til frokost, men fins det andre? Når jeg tenker meg om er det vel en glidende overgang mellom ei slik fortelling og for eksempel Stressa jenter (som handler om spisevegring). Tenårene byr så å si alltid på problemer, små eller store. Men Lottie klikka det altså for. Til slutt (spoiler spoiler) gikk det bra!

En bi-ting: dette er den første boka jeg har lest med handling fra Wales! Var jo der i sommer. Artig.

Råd fra en hinker

Jeg har nå vært en hinker i to uker og føler meg kompetent til å komme med råd hvis du, kjære leser, skulle finne på å brekke beinet en gang og er alene hjemme til daglig.



1. Sett stoler på strategiske steder til å sette deg og foten din på. Stue, kontor, kjøkken, entré.

2. Kontorstol eller noe annet rullbart er gull verdt på badet. Dekk med plast ved bruk i dusjen (foten også).

3. Finn plasser der krykkene dine trives. Fjern løse matter og tepper som de kan tenkes å henge seg opp i.

4. Finn fram forkleet, en genser med store lommer eller lignende til å stappe ting i når du er på vei fra ett sted til et annet (innendørs. Ute ser det litt rart ut).

5. Ha alltid med deg mobil (se punkt 4).

6. Ta med ryggsekk på turer ut. (Bedre enn veske, uansett hvor lite du skal ha i den.) Plastposer kan henges på krykkene og er fine til kortveisbæring.

7. Hvorfor gjøre i morgen det du kan gjøre i dag? Rydd etter deg etter hvert som rotet oppstår ... men ting du bruker jevnlig bør stå lett tilgjengelig.

8. La alle strømledninger nede ved gulvet få stå i om natten.

9. Ta deg en tur opp og ut innimellom.

10. Lag dagens mål for deg selv, gjerne både små og store.

11. Spør om hjelp! Du kan klare mye, men det fins grenser.

12. Husk at ting tar tid.

Barnebøker - på en søndag

1. Hvis jeg bare ikke hadde fått ny frisyre av Ingelin Angerborn. Tilda er uheldig som alltid, og denne gangen skjer forviklingene på Syden-tur.
Jeg så TV-serien Jeg tar sjansen (Dårfinkar och dönickar) for mange år siden; den handler om Simone som klipper håret og må late som at hun er gutt. Veldig spennende. Det samme skjer med Tilda her, så kanskje dette er en Jeg tar sjansen light? Der Ulf Starks bok er både dypt alvorlig og komisk, er Angerborns bare morsom. Og det er greit!

2. Verdens verste lærer av Peter Lidbeck. Jeg er utroooooo (og så videre) lig glad for at jeg ikke hadde Karin Karlsson som lærer på barneskolen! Jeg har nettopp rynket offentlig på nesen over hardkjøret i Cherub, men denne voksenpersonen har den djevelske planen å finne elevenes sterkeste sider - for å bryte dem ned! Når tre nye elever kommer til klassen går hun raskt til verks. Den lille, sjenerte gutten blir gjort till mobbeoffer fra første dag, den dollete jenta blir gjort til et hygienemanisk vrak, og den selvsikre og sympatiske innvandrergutten får brukte klær og annet veldedighetsutstyr midt foran øynene på de andre klassekameratene.
Jeg kjenner at jeg skulle ønske at Roald Dahl skrev slutten på denne Løve Pluss-boka (lettlest serie), men det skal jo være realistisk etter forholdene så...

3. Stavangermysteriet av Bjørn Sortland. Foreløpig siste bok i serien om David og de andre kunstdetektivene. Vår hovedperson ligner faktisk mer og mer på James Bond, syns jeg. En livredd, men likevel modig James Bond.
En ting som er nytt - og friskt - i forhold til de andre bøkene: far Bergvik har blitt med på den sosiale nettsida min-navle.no og syns det er en flott ting. Men det er på dette nettstedet mamma Bergvik får invitasjonen til det katastrofale partyet på et skip i Stavanger, fra en "venn" hun ikke har sett på mange år...
Kan det være et spark til fjesboka vi er så glade i, mange av oss? Vel, jeg finner ikke Bjørn Sortland der!

4. Speilslottet: Flukten fra Zakka av Jørn Jensen. Smetter rett inn i rekken av de mange ekstra lettleste fantasy-seriene som handler om en helt som må rømme fra en ond hersker og finne sin skjebne.

5. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje av Jo Nesbø. Visste du at Jo Nesbø er "Europe's New Star of Crime Fiction"? Det står iallfall på hjemmesida hans, og det har nok spesielt med Snømannen å gjøre. Men også Doktor Proktor-bøkene har blitt en suksess internasjonalt. Det var forresten kjempegøy å se ei DP-tegneseriestripe i bibliotektegneserien Unshelved. Her forteller forfatteren om den første boka:



Når det gjelder denne tredje boka, så er den kjempebra! Men pass deg hvis du er svenske, bavian, romvesen, sørtrønder eller en konge med hang til søvndyssende nyttårstaler. Du kan bli fornærma.

6. Kul teknologi av Steve Parker. Jeg har aldri før anmeldt ei skikkelig faktabok, tror jeg. Mange barn og voksne liker dem, og det skjønner jeg godt når emnet er interessant (og bildene er fine). Her har vi et prakteksemplar. Den er kjempeinteressant å lese i, gjennomillustrert og med enkel tekst. Noen av oppfinnelsene her er kjente og velbrukte, men får forklaringer. Andre gir meg en følelse av å være sugd inn i framtida sånn som vi kjenner den fra hundrevis av filmer. Jeg vet vel at det fins intelligente kjøleskap og har hørt om kirurg-roboter (operasjon tusenvis av mil unna pasienten!), men det høres sprøtt ut når du tenker på det.
Én ting må jeg likevel pirke på: på side 8 står det som følger.
"I steinalderen fantes ingen MP3-spillere, ingen dataspill og ingen plasmafjernsynsapparater. Hva i alle dager gjorde de da?"
Er det nå jeg skal føle meg gammel?

7. Siste stikk (En pingles dagbok) av Jeff Kinney. Tredje bok i serien som først begynte som tegneseriestriper på internett og som nå til og med har blitt til film. Er det en bra ting for en så grafisk roman, der tegningene nesten betyr like mye som teksten? (Jeg husker at jeg så klipp av tv-serien Guttegærne jenter som bygger på Jacqueline Wilsons bøker. Ikke bare hadde Ellies tegninger blitt til fancy digitale effekter; Ellie var ikke lenger herlige, bebrillede, lubne Ellie.)
Uansett. Tredje bok av Kinney er en fin oppfølger!

3 x James

Nå har jeg lest 3 bøker om James. Tre forskjellige James. Men de har dette til felles:
1. De er britiske
2. De er 11-14 år gamle
3. De må takle hån og hakking fra eldre gutter (og løser det på mer eller mindre gode måter)

Her er det TESTOSTERON, dere!



James nummer 1: James Bond
Naturlig nok nummer 1! Selvfølgelig den agenten vi kjenner fra før, eller kanskje ikke? Jeg har bare sett et par Bond-filmer, men har fått med meg at han er en kvinnebedårer, en kjapp skytter og glad i fart.
Unge James på 14 viser takter til disse tingene, men han er først og fremst en tvers igjennom sympatisk helt. Han er fysisk sterk, men lar sjelden sinnet løpe av med seg. Han er smart, men skryter ikke av det. Han er på vakt, som en framtidig spion bør være. Og han er utholdende. (Veldig viktig når du for eksempel blir innelåst i ei stor, grå borg og den eneste sjansen du har til å komme deg ut er å skyte låsen med en pistol som henger på et råtnende lik noen meter til siden for cellevinduet ditt (utenfor)). OG han er en trofast venn. Han liker ikke å lyve for noen og stiller opp for de svake.
Som sagt, det jeg vil si er en perfekt helt. Men kjenner vi igjen 007?
Og ja, i tillegg går han på snobbeskolen Eton og er foreldreløs etter det som skal ha vært ei ulykke i Alpene. Men hvem vet?

Bok: På kongelig befaling av Charlie Higson (serien Unge Bond). Den femte og siste boka i serien, her er blogginnlegget om den første og her et hjertesukk om den andre. Det dukker opp et par skurker som jeg burde kjent igjen fra de andre bøkene. Men men. Spennende bok - her med ekstra godbiter for de som er glade i ski, fjelliv og livredning. Handlinga foregår i tida før andre verdenskrig, med den første "iskalde krigen" mellom kommunister og nazister - og britene, hvilken side står de på?
Det begynner med en del storpolitikk og spionasje, og så blir det mer skummelt for James personlig (jamfør gamle skurker).
En annen type spenning: Jeg har skjønt at Eton og andre kostskoler gjerne har en rangordning der hakkeordningen er institusjonalisert. De eldre guttene har rett og slett "lov" til å bølle med de yngre, som en skikkelig brutal sjefsprefekt på Eton gjør livet surt for James og vennene hans. Det er i møte med ham James får store problemer med å være den kontrollerte, moralske helten. For å si det rett ut: han banker ham nesten til døde.

James nummer 2: James Choke
Han er nesten 12 år gammel og stor og sterk for alderen. James har et mildt sagt utilfredsstillende liv. Han havner stadig i trøbbel på skolen, særlig når noen gjør narr av mora. Hun gjør det ikke lett for seg selv eller barna på den måten; hun skaffer seg penger ved å organisere tyverier i stor stil og gjør ellers ingenting (det kan en se på henne). Kjæresten hennes er en kjeltring som forsyner henne med øl. En dag tar hun overdose, og James og lillesøstera Lauren blir morløse.
James 2 er ikke den mest sympatiske gutten jeg har lest om; han er lat, litt feig, med dårlig selvkontroll og glad i å ramponere ting. Den typen som like godt kan bli skurk som helt, like godt havne i fengsel som på en eliteskole for barnespioner!  Men han stiller opp for vennene sine, og spesielt lillesøster.

Bok: Rekrutten av Robert Muchamore
Dette er altså bok 1 i serien Cherub. Her får vi vite mer om den forferdelige grunnopplæringen i Cherub-systemet. Grøss! Forhåpentligvis er de grusomme forholdene helt ute på viddene i forhold til virkeligheten. - Men James er forsåvidt heldig og har den tøffe og smarte jenta Kerry som partner i de forferdelige 100 dagene. Vennskap blir i det hele tatt livsviktig.
James første oppdrag etter opptaket går ut på å infiltrere et samfunn med miljøaktivister som kan ha planer om å bombe en oljekonferanse. Og igjen blir det vanskelig - både for hovedpersonen og oss - å vite hvor sympatien skal ligge. 
Veldig bra serie! Det norske Samlaget har gjort et varp her!

James nummer 3: Jamie Johnson
Vår siste helt har ett eneste mål i livet: å bli proff fotballspiller, med alt som hører med (penger, biler, berømmelse, damer). Sånt som vi voksne og mer livserfarne mennesker himler på øynene av. For hvor mange fotballspillere er det plass til på profflagene rundt om? Spesielt i England? (Og hvor mange sexy sangere er det plass til i popverdenen?)
Men Jamie ER flink, det skal han ha. Han er kvikk, og han ser mulighetene og benytter seg av dem. Han har det nok etter bestefaren Mike.
Jamies største problem er at han lett mister motet. Følelsene er sterke; enten har han en kjempegod dag eller en kjempedårlig dag. En kjempegod kamp eller en kjempedårlig kamp. Godt at han har venner som kan sette ting litt i perspektiv og hjelpe ham til å løfte blikket.
Han har en veldig god venn, jenta Jack, som han nå får gå på skole med etter å ha mast på mora i lengre tid.

Bok: Avspark av Dan Freedman
Fotballserie! Ja! Den skal vi gi til de som ikke liker å lese men liker å spille fotball!
Jeg likte boka, men det hendte at jeg tenkte: er det ikke bedre å se en kamp? Det er veldig mye teknikk, masse beskrivelser av hva som skjer på banen og inne i Jamies hode når ballen ruller. Sånt som de som selv spiller vet mest om.
Men fotballgale gutter vil iallfall finne en hovedperson å identifisere seg med. Og det er bra. Og så likte jeg det fine vennskapet mellom Jamie og bestefaren.
Fotball handler mye om å komme seg oppover, har jeg skjønt. Bli sett av talentspeidere og tatt inn/kjøpt opp av de beste klubbene. Og det er det som skaper spenningen i fotballbøkene. Det blir kanskje litt for lett for heltene?

Bloggdag

Nå begynner det å bli vinter. Har ikke prøvd krykkene ute i dag, men er redd for at spikrene (piggene) snart må brukes.

MEN når en sitter inne mye av dagen må en jo få gjort noe nyttig. Her er bøkene jeg har lest de siste par dagene og planlegger å blogge om:



- Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje
- Hvis jeg bare ikke hadde fått ny frisyre
- Stavangermysteriet
- Rekrutten
- Kul teknologi
Og så en lettlest serie jeg ikke husker navnet på.

Skal lese disse to - kanskje jeg blir ferdig med dem før det er tid for blogging? Jeg er en reserleser, nemlig.
- På kongens befaling
- Avspark - Skyt på mål!

Vente-på-blogginnlegg-lista

1. Nettopp ferdig med Kokainkongen av Robert Muchamore. Som nevnt før, nynorsk spenningsbok. Dette er bok nummer 2 i serien Cherub, og jeg får veldig lyst til å lese bok 1 for å få vite hvordan 12-åringen James Adams og vennene hans havnet i barne-etterretningsorganisasjonen Cherub. Kokainkongen er ei skikkelig tøff spenningsbok, der en gjeng med unger infiltrerer det hardbarka narkomiljøet i England. (Det tøffeste er egentlig hvor røft barna - noen bare 9 år gamle - blir behandlet av trenerne sine i Cherub. Barnemishandling, spør du meg.) Barna og ungdommene oppfører seg også mer modent enn jeg ville vente i virkeligheten... men ser du bort fra det er det bare å nyte.

2. Golak av Josefine Ottesen. Etter Mira er det vel ikke noen overraskelse at jeg også liker denne nye serien. Yess! Spenning på høyt plan! Ikke fantasy og magi denne gangen, men dyster framtidsroman. Handlinga i denne første boka foregår i en avstengt landsby med middelalderpreg, der det er forbudt å tenke selv og stille spørsmål. Unggutten Jonah lider veldig under dette, kreativ som han er. Han har idéer til ting som kan gjøre arbeidet i landsbyen lettere, og han er en fantastisk organist som lar følelsene lage melodier. Han passer rett og slett ikke inn. Foreldrene, som er overordentlig opptatte av å holde hodet lavt, blir nervøse. Først etter ei stund får vi vite at de selv har en opprørsk fortid - fra en moderne verden som ligner vår. Det er der neste bok skal foregå, og jeg GLEDER meg!

3. En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead. En av de andre oversatte romanene som kom fra Norsk kulturråd. For meg ei mye bedre bok enn Rubinrød! Hun har også fått en pris for den, nemlig årets Newbery Medal (denne var verdens første barnebokpris forresten!) Også spenning, denne gangen fra nåtidens New York med litt overnaturlige innslag. (Det vil si, handlinga er fra slutten av 70-tallet, wow!)
Eli har en anmeldelse av denne boka som jeg bare slutter meg til. Litt juks må vel være lov?
Hun nevner også Rødhette på Manhattan, som jeg likte veldig godt og gjerne vil lese en gang til...

4. Klyp meg, jeg drømmer av Maggi Gibson. Andre bok om seriøse Sassy, politikerdatteren som liker å synge og er VELDIG opptatt av miljøvern. Men hva er viktigst? Dette blir ekstra innvikla for Sassy når hun plutselig kommer i kikkerten til et populært plateselskap. De vil hjelpe henne opp og fram. Hun blir i fyr og flamme, såpass mye at hun til og med svikter kjæresten Pinna (som også er miljøverner). Ei perfekt blanding av humor og alvor, akkurat som i første bok. (Den har jeg visst ikke skrevet om. Fy meg.) Passer nok best for jenter fra 12 år og oppover.

5. Den uendelege reisa av Erna Osland. Nynorsk spenningsbok om William og bestefaren hans som skal til Kairo for å løse et mysterium. Ble positivt overrasket over denne! Boka er lett å lese, med korte setninger og korte kapitler/avsnitt (men mange sider). Den er ganske spennende. William møter en katt som snakker til ham. Han blir også forfulgt av en mager hund som tar ham for å være bestefarens kamerat, som er død. Disse to skikkelsene - Bastet og Anubis - er med i egyptisk mytologi. Jeg kommer til å tenke på denne serien, som jeg leste for noen år siden! Men Oslands bok har en helt annen stemning; mer spenning enn mystikk. Ikke så action-spennende som Luxor-mysteriet til Bjørn Sortland, men.

Ikke så rubinrød som jeg håpet

Nå har jeg lest ferdig Rubinrød av Kerstin Gier. Og jeg må si at jeg fremdeles ikke skjønner hvorfor Norsk kulturråd ville kjøpe inn denne oversatte boka (fikk oversetterstøtte, sier lesebabbel-Eli, som også har blogget om boka.). Den er opprinnelig tysk (en positiv ting siden få barnebøker fra det europeiske fastlandet blir oversatt til norsk), men handlinga foregår i England og boka kunne like gjerne vært skrevet av en av de mange engelskspråklige forfatterne som har slått seg på fantasy.
(Jeg liker god fantasy, men det fins mye dårlig!)

Først leste jeg baksida. "Romeo & Julie, Bella & Edward, og nå: Gideon & Gwen - forbudt, forførende og uimotståelig kjærlighet!"
Denne baksideteksten skaper forventninger om en stor romantisk fortelling, og det kan jeg ikke si at det er. Ennå. Hovedpersonen Gwen - ei moderne britisk jente som finner ut at hun er en tidsreiser uten kontroll over reisene sine - får se seg selv (i fortida) kysse en ung mann som hun senere blir kjent med som tidsreiseren Gideon.
MEN de har et veldig anstrengt forhold når de først møtes; hun syns han er en overlegen blei (helt riktig) og han syns hun er en uvitende, barnslig unge (også riktig), og når de etter mye om og men (spoiler spoiler) finner hverandre er det bare snakk om god gammel forførelse, ikke romantikk. Den kommer kanskje i neste bok?

Gwen er en passiv og dum hovedperson, syns jeg. Hun har en alliert i venninna Leslie, som er kjempegod på forskning og motiverer henne til å engasjere seg og finne ut av ting. Litt for mye motivasjon er nødvendig. Fordi tidsreisene og alt rundt dem kommer brått på Gwen, har hun dårlige forutsetninger og kunnskaper, hun har bare flaks (OK, litt intuisjon) når hun reiser. Dette at hun glemmer det latinske passordet når hun skal reise i tid med Gideon (fordi hun ikke har fått tidsreiser-språkopplæring) kunne vært morsomt, men det blir bare... ja, dumt.

... hvordan lød nå det tåpelige passordet? Qua dingsda dingstis.

Og dette utdraget leder meg til den tredje tingen jeg reagerer på.
Det er et forferdelig språk her! Sammenblanding av tenåringsslang og arkaiske vendinger. Ingen tenåringer sier eller tenker "lød". Og språkblandingen har ikke med selve tidsreisene å gjøre, du finner gammeldagse uttrykk midt i nåtida. Vet ikke hvor stort ansvar oversetteren har.

Når dette er sagt, så var det mye spenning i Rubinrød, og jeg får lyst til å vite hvordan det går. Spesielt begynnelsen er veldig interessant, der to ikke navngitte personer sitter fast i fortida og snakker om et apparat de har stjålet. Idéen om et forbund av tidsreisende som må samle blodet sitt i en innretning av en eller annen mystisk årsak er spesiell. Jeg får lyst til å vite hvorfor moren til Gwen har holdt noe skjult for henne, og hva. Og hvem er egentlig Greven av Saint-Germain, tidsreiserlederen som har hjernevasket Gideon?

Er jeg kanskje for voksen til å glede meg over denne boka? For akademisk? GRØSS.

Tåredrypp

Dødvinkel av Line Baugstø. Kjempefin, sterk historie. Jeg pleier å sky bøker om mennesker som går inn i dype kriser, det blir gjerne deprimerende, men jeg likte denne. Kanskje fordi det er to hovedpersoner som jeg falt for? To kvinner: Ragna, heks ("utdannet" i England) som nå arbeider som seerske/psykolog og bor alene med to gutter hun har fra et tidligere ekteskap; Stella, separert alenemor og omreisende konsulent/høyskolelærer som har et stort behov for kjærlighet.

Stella virker først selvstendig og reflektert, men etter hvert får vi vite at selvtilliten er på bunn etter at mannen forlot henne. Dette er ikke noe godt utgangspunkt for et avstandsforhold og altoppslukende forelskelse i en gift mann som faktisk er en skikkelig sjåvinist. Stella underkaster seg gjerne for å bli elsket. Hun går inn i en galskap/depresjon, alt blir uviktig utenom telefonene og sms-ene fra Knut. Datteren Andrea på ti har det kjempevondt fordi hun ikke tør å ta med seg venner hjem, oppvasken flyter - OG hun hører rare lyder fra morens rom. Det holder på å gå helt galt.
Fornedrelse og fortvilelse!

Ragna ser ut til å være i harmoni med seg selv og andre. Hun har en overnaturlig luktesans, hun kan lukte menneskers følelser og stemninger. Hun "ser alle" (som det står på skiltet hennes), og hun hjelper alle der hun kan. Hun har overskudd. Det kan vel ikke vare i lengden, tenker vi.
Ragnas store problem er forholdet til moren, som hun arvet de overnaturlige evnene fra men som sluttet med all magi etter en tragedie da Ragna var barn. Ragna føler at hun ikke blir godtatt, at moren ikke kan se at Ragnas evner faktisk er til hjelp for mennesker. Og så blir moren kreftsyk. Dermed går Ragna inn i en depresjon som ligner på Stellas desperasjon...
Men før det skjer møtes de to kvinnene på Ragnas kontor. Ragna ser Stella og klarer å hjelpe henne gjennom krisen.

Men når de møtes på sykehuset etter hver sine katastrofer er det Stella som spør: Ragna ser alle - men hvem ser Ragna?

Hvorfor likte jeg boka?
- den har en hovedperson litt utenom det vanlige (heks!)
- den har et lys i tunnelen, selv om det virkelig så mørkt og skittent og iskaldt ut lenge
- den viser hvor viktig det er å være trygg på seg selv, ta vare på andre og finne den vanskelige balansegangen der
- den hadde scener fra sykehus;) passer godt for meg nå!

Sånn kan det gå

Jeg hadde tenkt å vente en 40-50 år iallfall. Men på mandag skjedde det. Jeg glei på badegolvet og brakk - ikke lårhalsen, men ankelen. AUUUU!
Det bar på sykehus og til operasjon. Nå er jeg hjemme, med krykkene som min faste følgesvenn. Er så heldig at søster nettopp denne uka er på besøk og kan hjelpe med småting, men vet at jeg må "klare mæ søl" om ikke så lenge...
Det er ikke så vondt i foten når jeg bare tar de smertestillende som jeg skal, men det er veldig tungt for armene og for "hinke-foten", kjenner jeg. Her blir det styrketrening med litt skeiv fordeling.
I dag var vi ute en liten tur i hagen, og det var herlig å kjenne den friske lufta.

Blir det noe lesing på meg da? På sykehuset begynte jeg på en svensk krim av Håkan Nesser, "Låt det aldrig ta slut". Kom ikke så langt før det var dags at åka hem. Men her har jeg mange som venter på meg. For eksempel Rubinrød av Kerstin Gier, en tidsreiseroman med romantisk tilsnitt som av en eller annen grunn har blitt delt ut til norske folkebibliotek i kulturfond-ordninga. En skulle jo tro at alle Twilight-inspirerte spennings- og kjærlighetsbøker selger som varmt hvetebrød av seg selv. Men det er vel noe spesielt med denne da? Jeg får se.

Nærmere og enda lenger

Er nettopp ferdig med denne boka av Roderick Gordon og Brian Williams.
Eller er boka skrevet av dem? Etterskrift mellom alle takkehilsnene, jeg siterer:
"Inspirert av en mystisk og utrolig dagbok skrevet av en mann som bare er kjent under initialene "R.B."...
Hva? Hvem?

5 ting jeg likte med boka (NB - kan være noen spoilere):
1. Vi møter igjen de viktige personene (selvfølgelig også skurkene!)
2. Referanser til moderne ting som Harry Potter (Chester blir også fanget under en trapp...grøss) og iPod (brukt til rekognosering under jorda) - i samme bok som fortidsdyr og kjempelopper og tyskere som ikke har utviklet seg motemessig siden 2. verdenskrig (NB NB - de er snille.) Kjempebra og helt spesielt for serien.
3. Det ligger et viktig budskap bak fortellinga: vi mennesker må stoppe å forurense og ødelegge jorda! (Ellers kommer grensevokterne og tar oss!)
4. Vi lærer noe nytt om personene. Spesielt var det spennende å lese mer om Drake, som faktisk var en helt "vanlig" forsker/nerd før han forsvant under jorda. Det er en grunn til at han nå er så aktiv i motstandskampen!
5. Alle vennene møtes igjen. - Det var blant annet det som gjorde at jeg trodde at dette var siste bok. Dumme meg. Da 100 sider (av nesten 500) var igjen begynte jeg å ane uråd. Men med så mange tråder og en så "stor" historie kan det ikke være ferdig ennå.

5 ting jeg ikke likte med boka:
1. Det er mye spenning, MEN altfor mye som skjer på forskjellige plasser. Har alltid følt med denne serien at jeg mister oversikten over hvor folk er og hvordan de kom seg dit og hvor de skal. - Da er det en fordel å ha et handlings- og personkart, som jeg lagde etterpå. Det hjalp på følelsen av boka og fikk meg til å se etter ting jeg bare hadde rast igjennom fra før.
2. Selv om jeg liker lange bøker er nok denne litt for lang. Det har ikke først og fremst med sidetall å gjøre, men konsentrasjonen av handling per side. Se punkt 1.
3. Det som Chester opplever er kanskje VEL grusomt? Takke meg til en omgang med Svartmørket. Neida.
4. To personer har forandret seg vel mye (iallfall i mine øyne) i løpet av serien.
Fru Burrows, Wills adoptivmor, pleide å sitte pal og tjukk foran TVen og havnet på psykiatrisk etter at mann og sønn forsvant, nå har hun overlevd en runde med tortur og er helt og fullt på den gode - og spreke - siden.
Og Martha, som hjalp Will, Chester og Elliot etter at de datt ned i Kjernen i bok 3 - var hun alltid så uspiselig ekkel og gal? Jeg har en mistanke om at det har skjedd noe mystisk.
5. Doktor Burrows dør, og den vitenskapelig sett sensasjonelle dagboken hans blir til en fantasifull barnebok. Vel, litt morsomt er det jo...

Oj - vent nå litt - er det HAN som er R.B.? Barneboken som blir til dagbok heter The Highfield Mole, og det samme hette originalutgaven av Tunneler!
Et eksempel på forfattere som skaper en illusjon om at noe av fortellingen er virkelig virkelig. Artig.

Forresten, ei melding til forlaget: vær så snill, ikke skriv om "styxene" på baksiden når de i den norske oversettelsen heter "grensevakter". Jeg ble nesten irritert da jeg ikke fant noe som helst om dem inne i boka.